Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Livet etter"

Babyhånd (colourbox.com)
Babyhånd

Hun er 30 år den dag i dag, men den dagen hun gjorde det mest forferdelige hun har gjort i hele sitt liv, var hun bare 6 år. Det hun gjorde fikk en konsekvens. Lillebroren ble hjerneskadet.

Novella er skrevet av Cathinka

Babyhånd (colourbox.com)
Babyhånd

Silje er en vellykket dame. Hun jobber som økonom og tjener ca. litt over 1 million året. Hun er singel og bor i en leilighet på Bislett. Hun har et walk-in-closet som mange jenter kan drømme om og en rålekker Porsche. Tilværelsene til Silje er perfekt, unntatt en ting. En mørk hemmelighet som ligger og gnager i henne hverdag.

Hun sto borte i et hjørne å så på. Det brant inni henne av sjalusi. Det var hun som skulle bli dullet med, ikke lillebroren Ole. Før så var hun vant til å få alt hun ville ha, men nå var de to barn og da ble det annerledes. Han ble født for bare tre uker siden, men allerede nå kjente hun et stort hat som vokste for hver dag som gikk.

?Silje, kunne du tenke deg å passe på Ole imens jeg tar en kjapp telefon til mormor??. Moren så bedende på henne. Silje hadde overhode ikke lyst, han hadde jo ødelagt livet hennes. Ikke snakk om at hun skulle vise den ungen litt omtanke. Moren så på henne. Hun følte seg tvunget. Det eneste hun ønsket var å få all morens og farens oppmerksomhet igjen. Det var den eneste grunnen til at hun gjorde det. De hadde nok skjønt såpass at hun ikke var helt begeistret for det nye familiemedlemmet, men de visste ikke hvor sterkt hate hennes var, det var det bare hun som visste. De trodde kanskje det hjalp at hun var mye sammen med han, men det gjorde det ikke. Ikke i det hele tatt.

?Ja det kan jeg godt gjøre?, sa hun og heiste skuldrene likegyldig. ?Flott!?, ?jeg blir ikke borte lenge? sa moren. Hun ga Silje masse informasjon om hvordan hun skulle holde han før hun gikk. Silje brydde seg egentlig ikke. Det beste for henne var jo om han ikke levde, så hvorfor bry seg da? Akkurat i det hun tenkte på det slo en tanke inn i henne. Silje var en smart jente, det var derfor hun visste at hvis man holdt en nyfødt baby under vann for lenge kunne den bli hjerneskadet. Moren og faren har alltid vært opptatt av at ting skal være normalt og perfekt. Et hjerneskadet barn er hverken normalt eller perfekt. Man merker jo ikke om barnet er hjerneskadet fø

r det begynner å gå, og det er jo lenge til Ole begynner å gå. Hvis Ole blir hjerneskadet ville sikkert foreldrene bli mer glad i henne enn Ole igjen og alt vil bli som før. Tanken frydet!

Han lå i en type liggestol i plast. Den var plassert midt i badekaret og vannet rakte han til navlen. Han så på henne og smilte et stort smil, men hun syns overhode ikke det var søtt, han skulle ikke få lure henne. Hun måtte gjøre det fort før moren kom tilbake. Hun tok han ut av liggestolen. Hun så på han et sekund før hun slapp han nedi vannet. Ansiktuttrykket hans forandret seg fort fra et stort smil til en forpint grimase. Det kom bobler opp fra munnen hans, store luftbobler. Øynene stirret forskrekket opp på henne som om han ikke kunne forstå at hun kunne gjøre noe sånt mot han. Det gjorde henne bare enda sintere, hun ga han et lite knuff i magen der han lå under vann i det grønne badekaret. Morens stemme var glad og munter imens hun snakket med mormoren, hun var jo helt uvitende om hva som skjedde inne på badet med sin elskede, lille Ole.

Etter hvert ble det mindre og mindre bobler, og øynene hans fikk et slappere utrykk. Det var vel på tide å ta han opp. Hun tok en hånd under hode og en annen under ryggen. Når han kom til overflaten gispet han etter luft. Når han hadde fått nok luft greide han å presse frem et skrik som hun aldri hadde hørt lignende til. Det minnet om en gås som hadde gått seg bort fra en av ungene sine, så stygt var det. Hun tok håndkle som lå på gulvet. Et lyseblått, mykt babyhåndkle som det sto Ole i løkkeskrift på. Hun fnyste av det. I all hast tørket hun han så moren ikke skulle se hvor vått han egentlig var. Da kunne hun få sine mistanker.

Moren kom styrtende inn på badet. ?Hva er det som skjer her inne??, spurte hun stresset. ?Ingenting du trenger å være redd for, jeg skulle bare ta han opp av vannet og da satte han i et hyl, sikkert fordi det var så kaldt etter å ha ligget i varmt vann?. ?Neimen så flink du er da jenta mi!?, sier moren og stryker henne på kinnet. Hun suger til seg rosen til tross for det hun har gjort. Snart kommer alt til å bli som før, det vet hun.

Hun sitter hjemme i stua og tenker. Det er vel på tide å fortelle sannheten. Hun er den eneste som vet sannheten om hvorfor Ole aldri ble normal, eller han var normal, men bare i tre uker. Denne dagen har hun gruet seg til i 24 år, helt siden hun gjorde det. Hun kunne selvfølgelig latt vær å fortelle det, det var vel egentlig det beste for henne, men det ville hun ikke.

Ole har sterke lærevansker, stammer og har et litt spesielt utseende, og alt dette er hennes skyld. Med ett gråter hun. Hele kroppen rister når hun tenker på at hun har ødelagt broren sin sitt liv. Hun har flere ganger tenkt på å ta selvmord, men det greier hun ikke. Istedenfor å ta sitt eget liv har hun på mange måter viet hele sitt liv til Ole. Tenkt at den forferdelige handlingen hun gjorde kan veies opp mot gode handlinger igjen, men det er umulig, det har hun skjønt for lengst. Hun er ikke bare snill mot Ole nå, fordi hun gjorde det hun har gjorde og angrer. Nei det er en helt annen grunn, det er fordi hun elsker ham. Oppveksten ble uansett aldri som hun håpet når hun slapp Ole ned i vannet. Det ble ikke sånn at Ole ble glemt og hun betydde alt. Etter som hun ble eldre skjønte hun at foreldrene var like glade i begge to uansett. Hun skulle så gjerne visst akkurat dette før.

Hun er på vei opp til huset til foreldrene. Været er grått og det henger litt fuktighet i luften. Hun syns det er like fint nå som da hun var liten. Huset er stort og hvit, og hagen er alltid velstelt på grunn av Ole som elsker jobb i den. Hun smiler ved tanken, men når hun med ett tenker på hvorfor hun er her slukner smilet. Ole bor ikke hjemme lenger nå. Han bor på en institusjon hvor han har sin egen lille hybel, men han er ofte hos foreldrene og overnatter fordi han innimellom trenger å være hos dem dem, og da elsker han å jobbe i hagen sammen med moren. På toppen av trappen trekker hun pusten dypt. Foreldrene tror bare hun er her for å si ?hei?, men det er en helt annen grunn enn det.

?Det er alt for lenge siden sist vi møttes nå, det er vel rundt to måneder siden?, sier moren som alltid ser like velholdt ut. Faren har hatt en jobb i millionklasse så moren har aldri jobbet. Det blir for vanskelig for henne å svare. Hun svelger og svelger selv om munnen er knusk tørr. Hendene skjelver så voldsomt at hun må skjule dem mellom beina. ?Neimen er det noe galt??, spør faren som har satt seg ovenfor henne. ?Mor! Kom og sett deg er du snill, jeg har noe å fortelle?. Moren kommer i full fart ut av kjøkkenet så den oransje tunikaen i silke flagrer etter henne. Det eneste hun vil er å begynne rett på sak.

?Det var jeg som gjorde Ole annerledes, jeg lot han ligg under vann i badekaret når jeg var 6 år?, greier hun så vidt å presse frem. Hun forteller om den voldsomme sjalusien og at hun følte at hun plutselig bare ble støv for dem etter at Ole kom. Det renner en tåre ned over kinnet hennes som hun tørker hissig bort. Det er stille lenge. Det føles som en evighet. Som om tiden har stoppet. Det eneste hun tenker på nå er hvordan foreldrene vil reagere. Hun har så lyst til å si unnskyld, men får ikke frem et eneste ord. Lyden fra oppvaskmaskinen inne på kjøkkenet føles enda høyere nå enn hva den var. Den lager en rytmisk lyd. Hun kan ikke gjøre annet enn å vente på reaksjonene deres. Alt føles så rart. Hun kjenner en lettelse som er så stor at hun nesten ikke har plass til den, men hun kjenner også en stor angst. Vil foreldrene bli så sinte at de ikke vil ha noe med henne å gjøre lenger? Vil de fryse henne ut fra familien? Men det vil være galt det og, men selvfølgelig ikke like galt som det hun gjorde. Vil de noen gang kunne se hverandre i øynene igjen?

Med ett så tenker hun på hvordan Ole vil reagere, han må jo få vite det. ?Silje, Ole var aldri helt normal, men det var ikke på grunn av deg?, sier faren alvorlig. ?Vi ga nok Ole mye oppmerksomhet i starten og vi kan skjønne at du ble sjalu, men Ole ble født med en hjerneskade som vi først la merke til når han var rundt et år gammel?.? Det du har fortalt oss nå er helt forferdelig, men du skal vite at du ikke har påført han noe hjerneskade?. ?For at et barn skal få en hjerneskade ved å ligge forlenge under vann må det bli bevisstløst og jeg antar at du ikke kunne livredning når du var 6 år??, sier moren. ?Nei, det kunne jeg ikke før jeg var 11 år?, sier hun. ?Legene så dessuten at det så ut som hjerneskaden ble påført under fødselen, og det må jo være riktig siden de kunne se dette et år etter fødselen?, sier faren og tar en slurk kaffe. ?Det er klart at det du gjorde mot Ole er forferdelig, men jeg syns vi skal la dette ligge?. ?Det å gå og bære på en sånn hemmelighet i 24 år er vanskelig, så du kan ikke ha hatt det lett du heller?. ?Nei, livet mitt har vært preget av det ja?, sier hun og tør og møtte blikket til faren.

Når hun er på vei hjem kjenner hun at hun aldri har hatt det så bra som nå. Det hun gjorde mot Ole kommer hun aldri til å glemme, men nå er hennes hemmelighet åpnet og hun trenger ikke å bære på den lenger, plutselig er hun 5 kilo lettere. Livet hennes har vært bra, egentlig perfekt, men nå er det mer enn perfekt, man kan ikke ha det bedre enn det hun har det nå.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?