Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Kulturbytte"

Skoleelever (colourbox.com)
STUDERE: Utdanningsinstitusjonene er forpliktet til å legge til rette for funksjonshemmede i den grad det er mulig.

Lørenskog. Assosiasjoner? Jeg tenker på et stort, rødt skolebygg, mange forskjellige kulturer, blokkleiligheter og den gule Rimibutikken, som forresten ikke er gul lenger. Jeg var fem år da vi flyttet til Lørenskog, og vi har bodd der siden. For å være nøyaktig så har jeg bodd der seks år nå. Det var bare et par måneder før sommerferien at jeg fikk nyheten. Vi skulle flytte. Vekk fra alt jeg kjente og alle jeg kjente. Til Aurskog, bondelandet delux. Jeg hadde ikke en gang hørt om stedet.

Novella er skrevet av Eirin

Skoleelever (colourbox.com)
STUDERE: Utdanningsinstitusjonene er forpliktet til å legge til rette for funksjonshemmede i den grad det er mulig.

Jeg gikk inn på skoleplassen med mamma ved siden av meg. Det var ganske flaut å ha med seg mamma, men jeg turte ikke å gå alene. Vinden lekte med håret mitt og jeg trakk pusten dypt. Plutselig så jeg en skikkelse komme løpende mot meg.

- Eirin! ansiktet mitt lyste opp i et smil i det jeg så at det var Marie. Hun slang seg rundt halsen på meg og jeg la armene rundt henne også. Endelig noe som føltes trygt på denne nye skolen. Jeg hadde kjent Marie siden vi begynte på skolen, men hun flyttet til Aurskog da vi begynte i tredje klasse. Jeg pustet lettet ut og vinket mamma av gårde.

- Er det hu der vi skal få i klassen? hørte jeg en guttestemme rope. Han hørtes ikke nedlatende ut, og når jeg snudde meg for å se på ham hadde han et stort smil om munnen. Marie bare nikket og lo. Jeg kunne heller ikke annet enn å smile. Skoledagen virket plutselig ikke så truende lenger.

Vi sto i en stor mølje og ventet på å bli ropt opp til de forskjellige klassene. Vi, altså elevene ved Aurskog barneskole, var mange flere enn jeg hadde forventet. En jente med håret i en lang hestehale snudde seg mot meg. Hun smilte, og jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake. Det siste jeg ville i dag var å gi et dårlig førsteinntrykk.

- Hei, er du ny? spurte hun vennlig. Jeg har aldri vært redd for å snakke med nye mennesker, og jeg kjente at jeg var glad for det nå. Jeg nikket bekreftende og tok et lite skritt mot henne.

- Jeg heter Eirin, sa jeg og dro en hånd igjennom det halvlange, gyllenblonde håret mitt. Jeg så litt rundt meg, og la merke til at folk sto rundt omkring i små grupper og snakket sammen. Jeg var nesten ikke nervøs lenger, men det var noe litt rart med disse folkene. De virket så uskyldige og skjøre. Som om ingen noen sinne hadde sagt et stygt ord til hverandre. Jeg svelget. Hvis det virkelig var sant, kom jeg til å få et problem med å tilpasse meg.

- Jeg heter Robin, sa jenta. Jeg blunket et par ganger og ristet på hodet. Jeg hadde hørt feil, det var jeg sikker på.

- Hæ? mumlet jeg, litt forvirret.

- Ruby, gjentok hun. Fortsatt et litt spesielt navn, men nå var jeg i hvert fall sikker på at jeg hadde hørt riktig. En høy mannestemme ropte at vi skulle gå til klasserommene våre når vi ble ropt opp. Jeg skulle begynne i 6A, så jeg fulgte bare etter Ruby som også gikk i den klassen.

Jeg hadde rett i mistanken om at folk her var veldig uskyldige og aldri sa et galt ord. Jeg hadde også rett i at det kom til å bli et problem for meg. Selv i Lørenskog hadde jeg vært en av de tøffeste, så da kan du jo bare tenke deg hvordan jeg ble i forhold til disse menneskene. Jeg så i tillegg nærmest på dem med avsky, fordi de tålte så lite. Av tøffe kommentarer altså. Sånt som folk fra Lørenskog nærmest fikk inn med morsmelka. Jeg var oppdratt i et helt annet miljø og trodde aldri jeg kom til å passe inn her. De fleste unngikk meg. Jada, jeg var litt sammen med Ruby og jeg snakket litt med gutten som hadde ropt til Marie den første dagen. Ellers var det ikke så mange som prøvde å ta kontakt med meg. Jeg fikk en dårligere og dårligere følelse hver dag. Det hjalp heller ikke særlig at det var en annen jente som ofte var sammen med Ruby og meg, som hatet meg. Eller, jeg er i hvert fall ganske sikker på at hun hatet meg. En dag følte jeg bare at det var nok, og jeg sluttet å være sammen med Ruby. Jeg hadde forbedret meg. Var ikke like frekk som før, men likevel, altfor tøff for disse skjøre sjelene.

Det var en ganske varm vårdag, at jeg for første gang snakket med henne. En av de peneste jentene i klassen etter min mening. Det virket ikke som om hun avskydde meg, som jeg hadde trodd. Kanskje folk her ikke hatet meg likevel? Jeg kunne fortsatt forbedre meg mye, men jeg hadde faktisk blitt bedre fra jeg kom hit. Etter en liten stund ble jeg venner med jenta. Hun het Tonje og var med i den kuleste jentegjengen på vårt trinn. Et friminutt spurte jeg ?gjengen? om jeg kunne være med dem, og etter det har jeg vel egentlig vært en del av dem. Det er i hvert fall det jeg tror. Det var en av de beste dagene siden jeg flyttet til Aurskog. Endelig følte jeg at jeg hørte til et sted og at jeg ikke var helt alene. Du kan bare forestille deg hvor god den følelsen var.

Jeg sitter ved pulten min og ser ut over klasserommet. Jeg er ferdig med prøven for lenge siden, og sitter og biter i enden på blyanten. Jeg ser rundt meg og får øye på Maria. Vi smiler til hverandre. Det er utrolig hvor stor fremgang jeg har hatt på litt over tre år. Jeg er ganske sikker på at de fleste på trinnet liker meg, eller i det minste ikke har noe imot meg. Det er selvfølgelig folk som ikke liker meg, og folk som jeg ikke liker, men sånn vil det jo alltid være. Jeg drar hånden gjennom det lange, mørkeblonde håret mitt. Jeg retter blikket opp og får øyekontakt med Vivian, læreren vår. Hun former et ?ferdig?? med leppene og jeg nikker med et stort smil. Hun himler med øynene og kommer for å hente prøven med et oppgitt smil. Hun samler inn prøven til Maria også, og vi reiser oss for å gå til kantina.

- En gul duo og iskaffe, sier jeg. Jeg legger en tjuekroning i hånden på hvem det nå er som står i kantina og ser rundt for å finne de andre. Jeg ser dem ved et halvfullt bord borte ved veggen, og setter kursen mot dem. Det er en ledig stol mellom Maria og Maiken, og jeg setter meg der. De har kjøpt de tørre rundstykkene alle sammen, bortsett fra Tonje. Personlig skjønner jeg ikke at de orker å spise det, men så har jeg verken sansen for harde rundstykker eller skinke. Jeg åpner yoghurten og retter blikket opp for å bli med i samtalen. Yoghurten er kald å holde rundt, og jeg blander rolig sjokoladebitene inn i yoghurten. Prøven i engelsk er temaet visst temaet i dag.

- Hva svarte dere på spørsmålet om Londons severdigheter? spør Elise og retter blikket mot Tonje. Det er ganske vanlig, i og med at alle tror Tonje vet alt. I grunnen ikke så rart heller, når det virker som hun aldri får under en 5?er.

- Jeg skrev litt om London Eye, Big Ben og sånt. Jeg kom ikke på så veldig mye, sier Tonje og retter blikket mot maten sin. Jeg smiler skjevt, da jeg er 100 % sikker på at Tonje har skrevet mye mer enn det. Det er underlig, hvordan noen mennesker ikke liker å snakke om prøver de har gjort det bra på. Mens andre, som meg, elsker oppmerksomheten og gratulasjonene når de får en bra karakter. Jeg antar at de meste kommer ned til oppveksten og erfaringene dine. Jeg kommer aldri til å bli så beskjeden og til tider sårbar som disse jentene. Men jeg er meg selv, og det er jeg stolt av.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?