Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En dag kom det et brev i posten..."

Jente synger

Jeg gikk fra butikken, en dag i april, snøen hadde begynt å smelte. Det var istapper hengende ned fra takene, som dryppet. Det var sol, og fin temperatur. Jeg gikk som vanlig fra butikken, etter skolen, og var på tur hjem.

Novella er skrevet av Vårin

Jente synger

Jeg gikk siste året på grunnskolen, og jeg håpet at jeg hadde kommet inn på allmenn-linja på videregående. Det var en lang vei å gå hjem, men det gjorde ikke noe for meg. Gikk og tenkte alt ifra klær jeg ville ha, til gutter. Eller, gutter og gutter... jeg klarte ikke tenke på noen andre gutter enn Sindre. Han var gutten jeg hadde likt i mange måneder. Jeg var så forelsket. Hjertet gjorde et hopp når jeg tenkte på han. I det jeg rundet svingen før huset vårt, så jeg postbilen ved siden av poststativet. ?Post!? tenkte jeg, og kom til å tenke på den dagen jeg fikk kjærlighetsbrev.

Det var i oktober en gang, jeg kom hjem fra bandøving. Jeg åpnet postkassen, og fikk øye på masse reklame, men det som skilte seg ut, var en turkis konvolutt. Det stod: ?Til Malene, åpne brevet alene?. Det stod ingenting om hvem det var fra. Jeg åpnet med en gang, så spent som jeg var. Det var en lang tekst. Jeg begynte å lese?:

    ?Kjære Malene Horten.

    Du hadde kanskje ikke forventet et gammeldags, klassisk brev, nå som alle skriver på MSN eller facebook til hverandre. Men, jeg tok sjansen og skrev et til deg. Jeg har sett på deg lenge nå. Du har så søte smilehull. Hver gang jeg tenker på deg blir jeg glad og får nesten lyst til å hoppe. Du er grunnen til at jeg står opp om morgenen. For jeg vet at jeg kommer til å se deg på skolen. Hadde ikke du vært på skolen, hadde jeg ikke klart å leve. Jeg skriver dette brevet til deg, Malene, fordi jeg er utrolig forelsket i deg, og jeg har kjempelyst til å bli bedre kjent med deg.

    Hilsen.... en hemmelig beundrer?

Jeg var overrasket, nesten sjokkert, men kjempeglad! ?Det må være feil Malene. Det må være i feil postkasse? tenkte jeg. Men det kunne vel ikke være feil, når det tydelig stod navnet mitt i brevet. Jeg la brevet tilbake i konvolutten, og gjømte det inni jakken, før jeg gikk inn. Sa ingenting til foreldrene mine.

Det var en merkelig opplevelse, men samtidig ble jeg veldig glad inni meg, noen likte meg liksom! Så det for meg, en artikkel i et kjent ungdomsmagasin om 20 år: Artisten og vokalisten Malene Horten: ?jeg fikk kjærlighetsbrev når jeg var 14! I dag er jeg gift med han!? Måtte le for meg selv. Jeg gikk videre mot poststativet, hentet reklame og regninger som postmannen hadde lagt i postkassa, og gikk inn, pakket ut varene, gikk på rommet og tenkte videre. Hadde aldri tenkt at et brev skulle ende opp sånn her. Etter at jeg fikk kjærlighetsbrevet, og når jeg kom på skolen dagen etter, var det noen gutter i klassen som tydeligvis hadde fått greie på det. De spurte om jeg hadde fått post, og ertet meg litt for det. Jeg visste ikke hvordan de hadde fått vite det, men hadde en teori om at det var guttene som hadde gjort narr av meg ved å sende brev. DET hadde vært dårlig gjort. Men? allerede i det første friminuttet den første dagen etter jeg hadde fått brevet, fikk jeg vite hvem som hadde skrevet brevet.

Sindre i klassen, kom bort til meg i korridoren, og sa at han ville si noe til meg. Jeg ble nervøs, men spent. Hvorfor ville han si noe? Til meg? Så jeg sa: ?Fortell!? Sindre sa: ?Jo, du skjønner... at... det var jeg som skrev det brevet til deg. Jeg vet, du synes sikkert jeg er rå-teit som skriver brev til ei jente jeg liker, men, jeg følte det var en bra måte å si det på, liksom.? Han så litt flau ut. Han så ned i bakken. Jeg synes det var kjempemodig gjort av han. Tenk at det var han som hadde skrevet brevet! Jeg var overlykkelig. Jeg fortalte han at det var utrolig modig gjort, og ga han en klem, og jeg måtte innrømme at jeg hadde de samme følelsene for han. Og ca. etter det var vi uadskillelige.

Seks måneder senere, var vi begge 15, hadde opplevd masse morsomt og fint sammen, og var et kjærestepar. Sindre var min bestevenn, og jeg stolte 110 % på han. Han spilte også i band, men ikke i mitt band. Jeg var vokalist i mitt band, som besto av bestevenninnen min Beate, og tre gutter i parallellklassen. Sindre spilte i et band med to kompiser. De var veldig gode å spille.

Jeg så meg i speilet. Nå så jeg det mer og mer for hver dag. Jeg var blitt tykkere. Hadde lagt på meg noen kilo. Menstruasjonen hadde uteblitt i noen måneder, og jeg var ofte svimmel og trøtt. Jeg ville ikke innse det nå. Det kunne ikke være det. Kanskje jeg hadde anoreksi. Nei, det måtte jeg hvert fall innse at jeg IKKE hadde. Jeg spiste en del og var fornøyd med kroppen min, så jeg trodde ikke at det kunne være anoreksi. Jeg VISSTE at det ikke var anoreksi eller noe slags spiseforstyrrelse. Jeg kjente jo at kroppen min forandret seg. Men det kunne ikke være DET! Jeg trodde jeg var forsiktig. Jeg var redd. Hadde ikke sagt noe til Sindre. Kanskje jeg burde ha gjort det. Så meg i speilet en gang til. Ja, jeg hadde begynt å få mage.

Jeg ba Sindre komme på besøk, planla å fortelle det til han. Han burde jo få vite det. Sindre kom på besøk, og vi satt på rommet. ?Du, jeg har noe jeg må fortelle deg.? sa jeg, litt nølende, og redd for hva han skulle si. ?Ja, fortell. Du vet du kan si alt til meg!? sa Sindre. ?Greit." Det ble stille en stund, før jeg sa: "Jeg tror jeg er gravid? Jeg begynte å gråte. Sindre så overrasket ut, men han trøstet meg i stillhet. Jeg lå i armene hans i kanskje en halvtime, før han sa: ?Det går sikkert bra. Har du tenkt mye på det?? Jeg svarte: ?Ja. En del. Men hva skal vi gjøre?!? ?Jeg kjenner deg, og jeg tror ikke du vil ta abort. Hvor mange uker er du på vei tror du?? sa Sindre, og ventet på at jeg skulle svare. ?Jeg vil ikke ta abort, men spørsmålet er jo om vi klarer å ta vare på barnet. Tror jeg er 15-16 uker på vei. Fordi vi gjorde det i desember en gang?? sa jeg.

?Tror du ikke vi klarer å ta vare på barnet, Malene? Klart, vi er ung og har ikke utdannelse enda, men vi kommer nok til å klare det. Vi har jo pratet om å flytte til en hybelleilighet, og vi har jo begge foreldre og søsken som helt sikkert kommer til å støtte oss litt. Er du ikke enig?? sa Sindre. Han var visst overbevist om at vi kom til å klare oss. ?Jo, ja? Men hva med økonomien da? Det er jo bare du som har en jobb, og familiene våre er ikke akkurat de rikeste i gata.? sa jeg, litt opprørt. ?Du må være hjemme med barnet når det kommer, helt til vi bestemmer oss for om barnet skal gå i barnehage eller ikke. Det går så fint, Malene!? sa Sindre.

Etter det pratet vi mer om alt som kom til å skje. Jeg kunne ikke ta abort nå, og uansett så ville jeg ikke. Det som var neste skritt, var å fortelle det til mamma og pappa. Det grudde jeg meg til. Det gikk noen dager, og jeg tenkte mye på om foreldrene mine hadde merket noe. Kunne de se det på meg? Jeg prøvde å skjule magen med store gensere. Jeg kom frem til at jeg måtte fortelle det, foreldrene mine kom jo til å få vite det uansett! Det var fredagskveld, og jeg gikk i stua der mamma satt å så på tv, og pappa leste avisen. Jeg tror de så det på meg, at det var noe jeg måtte si. Pappa så opp på meg, fra stolen han satt i, og mamma klarte å rive seg løs fra favorittprogrammet hennes, og så på meg. ?Er det noe i veien?? spurte hun. Jeg satte meg i sofaen, og sa: ?Nja, i veien og i veien. Jeg tror kanskje at jeg mest sannsynlig er.. gravid. Noe i veien med deg?? jeg begynte nesten å gråte. Jeg visste ikke hvorfor. Mamma så sjokka ut, men det var verre med pappa. Men så ble de helt stille, og rørte ikke på seg engang. Ingen sa ett ord! Så kom mamma og satte seg i sofaen sammen med meg, og holdt rundt meg.

Vi pratet om det i en time eller noe sånt, de spurte hvor langt jeg var på vei, og om hva jeg syntes om det, hva jeg skulle gjøre osv. Det var egentlig godt å prate med dem om det. De visste jo hva det innebar, de hadde jo tre barn. Storesøstera mi på 18, lillebroren min på 6 og meg, på 15. Vi fant ut at siden Sindre og jeg skulle begynne på ny skole litt lenger bort enn hjemme, så skulle vi finne hybelleilighet til oss. Jeg skulle begynne på skolen, på videregående, men måtte nok slutte, ta permisjon eller noe sånt, også begynne når barnet begynner i barnehage, men det var konsekvensene. Jeg var fire måneder på vei, og hadde litt tid på meg på å finne hybel. Siden vi bodde i en stor by, var det nok ikke så vanskelig å finne hybel på så kort tid. Jeg var glad for at jeg hadde foreldre som var der for meg. De var selvfølgelig litt frustrert fordi jeg var gravid, men det forstod jeg.

Sindre og jeg dro til han for å si det til foreldrene hans, og det samme skjedde der som når jeg fortalte det til mine foreldre. Vi snakket nesten om det samme, og det var veldig godt det også. Jeg kommer godt overens med foreldrene til Sindre, og han kommer godt overens med mine, og det er kjempefint! Jeg ringte Beate dagen etter og fortalte alt. Hun var litt overrasket, men stolt og glad på vårs vegne. Jeg er overbevist om at Sindre er den rette for meg. Det er nok ikke mange gutter på 15 som kunne ha taklet at kjæresten ble gravid. Han er støttende, hjelpsom også er han jo så snill! Det var ikke en stund jeg var i tvil om jeg stolte på Sindre, eller om han ville være trofast og ikke la meg bli alenemor. Jeg er virkelig fornøyd og glad.

Ukene gikk, og mamma og jeg leste på internett og dro til jordmoren for å høre om hva jeg burde spise for at barnet skulle få den næringen den trengte, og andre praktiske ting. Sindre ble med på den første ultralyden, som vi bestilte rett etter at jeg hadde sagt det hjemme. Det var helt herlig å se at barnet var friskt, og at den levde der inne i magen min. Det var rart, men samtidig litt spennende. Tror at Sindre likte det han også. Tenk at jeg, Malene Horten, var 15 år, og gravid! Uvirkelig, men samtidig sant.

Lillebroren min skjønte nok at jeg hadde baby i magen. Storesøstera mi var veldig snill og hjelpsom hele tiden. Hun kjørte meg hit og dit, ettersom hun nettopp hadde tatt lappen. Hun var kanskje litt overrasket over at den ?lille? lillesøstera hennes var gravid, men hun var glad på mine vegne. De på skolen hadde visst sett at magen min hadde begynt å vokse veldig mye, og de skjønte nok det. Fikk mange blikk, men når jeg hadde Sindre ved min høyre hånd, var det ikke skummelt mer. Beate støttet meg veldig hun også, og de andre vennene vårs ble litt sjokka, men de var gode å ha under hele prosessen.

Månedene gikk, og jeg var 8 måneder på vei. Sommerferien hadde vært, og vi hadde ikke dratt på noen storferie. Familien min og jeg var hos besteforeldrene mine og det var sånn de fikk vite det. Det var litt skeptisk til hva de skulle si og mene, men det gikk greit. Nå som skolen hadde begynt var det blitt litt vanskelig å gjøre praktiske ting, så jeg fikk mye hjelp som jeg satt veldig stor pris på. Jeg deltok ikke i de harde gym timene, det ble mest yoga. Det var ikke lenge til termin, og jeg gruet meg til å føde, men gledet meg til å få ut barnet. Jeg visste jo enda ikke kjønnet. Jeg hadde termin 24. september.

Da 23. september kom, begynte jeg å få vondt i magen og følte at babyen ville ut. Det kaltes rier. Sindre, mamma, pappa og jeg kjørte til sykehuset, og bilturen var vond, og jeg hadde rier med kort mellomrom. Jeg fikk god støtte av jordmoren som hadde fulgt meg hele svangerskapet. Jordmoren sjekket om jeg var klar til å føde, og det var jeg visst. De ga meg smertelindrende også begynte press riene. Fødselen varte i fire timer, og Sindre satt ved siden av meg og holdt meg i hånda hele tiden. Fødselen var smertefull og det virket som en evighet. Men når jeg fikk barnet mitt på brystet var det som om jeg glemte alt rundt meg. Det var ei frisk jente på 49 cm, 3400 g. Jeg var overlykkelig. Sindre var helt oppslukt i jenta vår. Vi har bestemt oss for å kalle henne for Selma. Det var den beste dagen i livet mitt. Tenk at et kjærlighetsbrev kunne ende sånn her!

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?