Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Vanskelig å døyve"

Føtter
Føtter

- Du må være Maren, ikke sant?

Matts vendte seg mot henne. Jenten foran ham var så mørk i håret at det nesten grenset til å kunne gå under kategorien sort, men samtidig gikk det an å ane en anelse brunt i det. Øynene var minst like mørke som håret, og med en nærmere kikk kunne en se at de faktisk minnet mest om kull.

Novella er skrevet av Rebecca

Offentlig og kvalitetssikret
Føtter
Føtter

Huden hennes var verken for lys eller for mørk. Nesen var smal og rett og munnen var som munner flest med unntak av den litt runde overleppen. Men tross i de mørke fargene hennes utstrålte ikke utseende hennes i seg selv noen større kulde enn noen andre han hadde møtt. Det lå likevel noe mørk og kaldt og uutgrunnelig over henne. Den var ganske enkel å sanse, grunnet at hun for det første ikke gjorde noe særlig for å pynte på fasaden, og for det andre kan hende fordi den stakk dypere enn at hun kunne regjere den.

Men det siste var bare en anelse.

- Rektor sa du ville komme innom, fortsatte han da hun ikke svarte.

Maren var målløs. Selv hadde hun blitt fortalt at den nye ekstraunderviseren hennes ville vente på henne i biblioteket på skolen. Maren hadde også ettertrykkelig lagt vekt på at hun ønsket at underviseren skulle være en annen jente da hun snakket med rektoren den morgenen.

Den første dagen på denne nye skolen.

- Beklager, sa hun brått og avbrøt ham midt I en setning hun ikke hadde oppfattet innholdet av. Hun strøk tungen lett over de tørre leppene som hadde sprukket. – Dette er en misforståelse.

Så godt hun kunne prøvde hun å fortelle ham hvordan tingene forholdt seg. Hun argumenterte det selvsagt ikke, hvis han spurte ville hun fortelle ham at det på ingen måte var han sak.

Da han faktisk spurte, ble en del av henne fylt med triumf. Den delen av seg som hun gjenskjente som sitt game jeg, og som I det siste gradvis hadde begynt å vende tilbake. En annen del av henne fikk pusten hennes til å gå litt fortere. Spørsmålet hans tvang henne til å tenke på det hun hadde brukt alle krefter hun hadde på å fortrenge.

- Det raker deg ikke, svarte hun spisst.

Han holdt kullblikket hennes noen sekunder, så gav han opp. Han visste ærlig talt ikke hvorfor de kranglet om det engang. Ville hun på dø og liv ha enn annen, lot det seg sikkert gjøre. Han stilte seg ikke i veien for det. Men det var en smule ubehagelig å ikke vite hva som gjorde at hun ikke kunne la ham hjelpe henne med å nå igjen de andre elevene igjen i fagene. Han var like god som de andre.

Han sa det.

- Hvis jeg ikke er bra nok, kan du snakke med rektor, men jeg ligger like godt an som noen andre.

Så reddet han noe av verdigheten sin med det.

Hvis han hadde trodd hun var det han til da hadde ansett som en vanlig jente, ville han kanskje blitt fornærmet av hennes mangel på beklagelse. Han mente tvert imot å se noe hoverende i øynene hennes. Noe han ikke forstod. Som det var snudde han seg tilbake mot bøkene i bokhyllene, mens hun mumlet noe bekreftende og gikk.

Han la ikke engang merke til at han snudde seg og så etter henne mens hun gikk mot døren. Men det hadde kanskje ikke reddet ham om han hadde blitt var det tidligere.

Bussen begynte å kjøre.

Den morgenen hadde det ligget noe dis over byen, men ettersom dagen trådte frem og det ble ettermiddag, forsvant disen. Noe som imidlertid ikke lot seg gjøre å skremme vekk, var vinterkulden. Hele skoleplassen var dekket av såpeglatt is kamuflert under et tynt lag snø.

Maren bodde ikke langt unna skolen, og tidligere – før – ville hun kanskje benyttet den knappe avstanden til å gå. Hun hadde gått mye tur før. Det hadde vært den eneste formen hun hadde for ordentlig fred. Å gå en tur krevde ikke annet av henne enn at hun plasserte den ene foten foran den andre. Ingen tanker. Hun hadde likt denne stunden alene.

Alene.

Hun hadde elsket å være alene. Ensomheten hadde vært hennes venn. Den krevde heller ingenting av henne. Hun måtte ikke småprate bare for å fylle tomheten som oppstod om man tidde for lenge. Hun trengte ikke å gjøre seg en tusenedel annerledes enn den hun egentlig var. At ensomheten fikk forbarme seg over henne hadde vært det som holdt henne fra å bli gal.

Nå var alt annerledes.

Hun visste de kikket skrått på henne og snakket om henne bak ryggen hennes. De spurte seg hvorfor hun ikke bare gikk dette korte stykket, og ikke kastet bort penger hver dag på å ta bussen, som var alt annet enn populær blant elevene. De mente det var noe merkelig og sært over henne. Hun var annerledes. Hun tilga dem på grunn av uvitenheten deres. Hun valgte å tro det tross alt var bedre enn at visste. Alt var bedre enn om de hadde visst. Men av erfaring visste hun at visshet ikke nødvendigvis hadde gitt dem et annet inntrykk av henne. Mora var et godt eksempel. Om Maren ikke holdt nøye rekning med dagene siden det hendte, var mora der og passet på at hun fikk høre det. For hver dag som gikk syntes hun Maren ble mer og mer smågal. Hun burde være over det nå. Enhver annen ville vært det. Det var også det store problemet. Mora hadde alltid likt enhver annen bedre.

Maren hadde fått byttet underviser. Nå hadde hun en smart, og umåtelig sjenert jente som prøvde å hjelpe henne med å ta igjen det hun hadde gått glipp av. Hun hadde vært mye borte det siste året. Dessuten hadde hun nettopp byttet skole, og skulle hun ha noen som helst sjanse til å greie eksamen, måtte hun ta det igjen nå.

Det plaget henne ikke egentlig. Hun hadde ikke noe imot å fordype seg i lekser. Det var ikke like godt som ensomhet, men det hjalp.

Sannheten var at det ikke var lathet eller noe slikt som fikk Maren til å ta bussen hver dag til og fra skolen. Alternativet var å gå. Det var langt verre enn en stinkende og skrålende buss. Hun kunne ikke lenger være alene. Hun hadde forsøkt – og til de grader mislykkes. Det kunne ikke skje igjen.

Hun gikk så fort det lot seg gjøre over skoleplassen og med det samme hun var innenfor lukket dørene seg, og bussen begynte å kjøre.

Siden hun var den siste, var den full. Det var ett ledig sete. Maren hadde ikke noen problemer med å gjenskjenne gutten fra biblioteket. Hun hadde ikke noe valg.

- Kan jeg sitter her? Spurte hun.

Matts hadde håpet hun ville spørre om det.

- Jeg stikker ikke, svarte han med et lite smil.

Maren smilte ikke. Kommentaren fylte henne tvert imot med ubehag. Uvitenhet, grunnet hun for seg selv. Uvitenhet. Det var den eneste grunnen til at hun sank ned ytterst på bussetet.

Det ble stille.

Hun merket at han betraktet henne fra siden innimellom, mens hun selv strevde med å ikke se på ham og møte blikket hans.

- Du kan bare kalle meg Matts, sa han plutselig. Hun så på ham. –

Det er egentlig det jeg heter, så…

Det ble stille igjen.

- Jeg hørte at Anne hjelper deg med å ta igjen.

- Ja, svarte hun kort.

- Bra.

Maren kjempet mellom å bli sint på ham og fra å le seg i hjel. Hørte han ikke hvor døv denne samtalen var?

- Trives du på skolen?

Tydeligvis ikke.

- Hør – Matts, begynte hun. – Jeg er ikke den typen som liker å sitte og småprate om ingenting, ok?

Matts flirte. – Det ante meg.

Det skjedde så fort at ingen av dem rakk å få med seg hva som egentlig hendte. Langt fra reagere. Det ene sekundet befant bussen seg på veien, i det neste skled den ut til høyre.

Han falt mot henne. Det kunne ikke vare i stort mer enn et sekund det heller, men det var mer enn nok. Hun kjente tyngden av kroppen hans over hennes. Kjente hvordan det knøt seg i magen. Ansiktet hans var nesten helt nærme hennes. I løpet av den korte stunden kom tusener av ubehagelige minner tilbake til henne. Små detaljer hun hadde prøvd å glemme.

Før noen av dem hadde rukket å sanse seg, slo hun flathånda mot kinnet hans. Lyden av det var beviset på at det på ingen måte var noe pyseslag. Det var så hardt hun maktet å gjøre det. Håndflata etterlot seg røde flekker mot det myke kinnet hans.

Matts trakk seg raskt bort så hun fikk det rommet hun tydeligvis trengte, men ikke så langt bort at det virket som om han flyktet fra henne. Han møtte blikket hennes.

Det var blankere enn et tjern i månelyset. Det lå tusen følelser i det. Redsel og beklagelse var noen av dem, men kulde var det ikke. Blikket var ikke lenger så sort som han hadde trodd.

Hun kikket fort rundt seg. Midt i alt styret med bussen, som for øvrig hadde havnet i grøfta, hadde ingen merket hva som forgikk mellom dem. Hun vendt blikket tilbake.

- Jeg beklager, hikstet hun.

Han nikket, og forsøkte seg på et lite smil. Det var ment som tilgivelse, men det var ikke godt å si hva hun tolket det som, for hun reiste seg brått og skyndte seg ut av bussen.

- Maren, ropte han etter henne.

Men hun var allerede ute.

Hun hadde ikke gått så altfor langt før panikken begynte å ta henne. Hun kunne ikke lenger se bussen. Hun visste ikke hvilken vei hun hadde kommet. Tårene hadde blindet henne da hun løp alt hun maktet bort. Nå stanset hun og så seg om.

Hun var alene.

Det ble for tomt, for ensomt. Hun ble for alene. Tomrommet rundt henne ble for stort. Det var som om alle tankene – alle de vonde tankene – som raste rundt i hodet hennes møtte en vegg som sendte dem tilbake mot henne. Slik et ekko gjengår i en fjellheim. Det var ingen vei hun flykte fra det.

Han hadde tatt henne igjen samme hvor raskt hun hadde løpt. Han hadde holdt henne igjen selv om hun hadde brukt alle sine krefter på å slippe løs. Han var så mye sterkere enn henne. Han hadde holdt henne, sett på henne, tatt på henne…

- Maren.

Ja, han hadde stønnet navnet hennes.

- Maren!

Forvirret kikket hun rundt seg. Hun ble overveldet da hun forstod at lyden av navnet hennes ikke kom fra den forhistoriske virkeligheten hennes, som nå blafret foran henne. Nesten klarere enn virkeligheten selv.

Hun kunne ha omfavnet ham, for å ha brakt henne tilbake, bort fra disse minnene. I stedet var det Matts som omfavnet henne i armene sine.

Maren lot det skje. Merkelig nok fylte det henne ikke med avsky.

- Fortell meg at det ikke er slik jeg tror det er, ba han lavt. – Fortell meg at jeg tar feil, Maren.

Hun vurderte det. Hva skulle hun fortelle ham? Det han sa han ville høre, eller det han virkelig ville høre? Hva klarte hun å fortelle ham? Hun hadde ikke snakket om det på et år, da mora tvang henne til å fortelle. Det som var løgn eller det som var sannhet? Hun møtte de blå øynene hans, og visste at han kunne høre det. Han tålte det. Han ville høre det. Ville trøste henne. Ville være der. Ingen hadde villet det før.

Likevel nølte hun.

- Du forstår det ikke, sa hun.

- Sikkert ikke, medgikk han. – Men jeg skal prøve. Jeg skal prøve veldig hardt.

Det var et løfte.

Så hun fortalte ham det. Hun snublet i ordene. Hadde ikke smakt på dem før. Måtte lete. Mye av det hun sa var uforståelig, men han oppfattet det viktigste.

Han hadde ikke tatt feil.

- Han heter Anders, og mamma syntes han var fantastisk. Derfor fikk jeg ikke anmelde ham. Derfor flyttet vi hit. Fordi hun tror at det ikke betyr noe for meg da. Hun tro jeg kan glemme, fordi hun har glemt det selv.

Matts hadde vært helt stille mens hun fortalte. Fremdeles sa han ikke noe, bare tørket bort tårene hennes med tomlene. Kjevene hans var stramme. Øynene myke og harde på samme tid.

- Du har rett, sa han omsider. – Jeg forstår det ikke. Jeg forstår det slett ikke! Hvordan slike mennesker kan finnes.

Hun så bedende på ham, og han tok seg noe motvillig sammen.

- Tenker du på ham uansett hvem du er sammen med? Han måtte vite det.

- Nei, svarte hun ærlig. – Bare dem som ligner på ham.

Matts lukket øynene. –Jeg ligner ham?

- Han har samme blå øyne og håret hans er like lyst, forklarte hun. – Men det er bare på utsiden, la hun til.

Hun fortsatte å fortrenge Anders, og etter en stund klarte hun å gjøre Matts til en venn av seg. Hun forvekslet ham ikke med noen og forestilte seg ikke når hun var sammen med ham. Han fylte lengselen hennes etter ensomheten. Hun gjorde ting sammen med ham hun aldri hadde trodd hun skulle komme til å gjøre. Han var hakke gal og kjempe snill. Hun likte ham. Det hadde hun heller aldri trodd. Han hadde overtatt for den sjenerte jenten og hjalp henne med leksene nesten hver ettermiddag og når han ikke hjalp henne gjorde de noe annet sammen.

Han ble nok den beste vennen hun hadde hatt.

Det gikk dager da hun ikke tenkte på det som hadde hendt i det hele tatt. Hun narret seg ikke til å tro at hun hadde glemt, det kom sikkert aldri til å skje, men hun hadde lagt det bak seg. Og for nå; holdt det i massevis.

Så kom dagen som rippet opp sårene som hadde begynt å gro.

- Ser deg i morgen, sa Matts og forlot henne på trappa.

Han fulgte henne hjem hver dag nå, så hun slapp å ta bussen eller gå alene. Hun var takknemlig for det. Hun turte ikke tenke på hva hun skulle gjort uten ham.

Han satt i det ene hjørnet i sofaen i stuen. Ovenfor ham satt mora. De smilte og lo og snakket sammen som gamle venner. Maren stivnet i dørkarmen. Da de omsider ble var hun var til stedet, ble det stille. Anders reiste seg og så henne inn i øynene. – Maren…

Om blikk hadde kunnet drepe hadde han nok falt død om der og da, men i hennes liv hvor umuligheter ble mulig, talte de aldri til hennes fordel. Hell hadde hun ikke lenger noen tro på. Uhell var en helt annen sak.

Hun svarte ikke, bare stirret.

Mora reiste seg og kom bort til henne. – Ta deg sammen, Maren, ba hun.

Maren bare ristet på hodet. – Jeg har kanskje tilgitt det andre du har gjort. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi du er moren min, men dette kan jeg aldri tenke på som greit.

Hun forlot dem. Hjertet hennes banket hardt i brystet hennes. Hodet truet med å eksplodere. Hun fulgte bare veien bortover mens hun løp. Hvor til var hun ikke sikker på, men så lenge det var bort, var det sikkert et fint sted.

Det som ikke var så fint var at hun hadde tatt igjen Matts. Da hun fikk øye på ryggen hans der fremme, fortet hun seg inn i skogen ved siden av veien. Han kunne ikke se henne, måtte ikke se henne.

Hun kunne ikke ha vært rask nok for da hun omsider stanset hørte hun ham bak seg. Hun klarte ikke løpe lenger.

Men det var ikke Matts som dukket opp mellom trærne.

- Gå din vei, Anders! Skrek hun mot ham. – Jeg dreper deg hvis du rører meg!

Han holdt hendene avvæpnende opp foran seg. – Ta det rolig, Maren. Det er bare meg.

Han tok noen steg mot henne, men da han møtte det ville blikket hennes stanset han. Så sa han det som lød som en forbannelse i ørene hennes. – Jeg liker deg, Maren. Han bannet. – Jeg elsker deg.

Det var kanskje ikke den mest romantiske måten, men det ble i det minste sagt, og han trodde hun trengte å høre det.

Han kunne ikke tatt mer feil.

Det var forakt i stemmen hennes da hun sa: - Elsker meg? Du kan ikke elske noen! Og takket være deg kan ikke jeg elske noen heller. Det har i alle fall ikke hendt ennå. Jeg hater deg, Anders!

Matts sank sammen i hele kroppen. Det var som om noen stakk en kniv i hjertet hans og vred den rundt. Rått og brutalt. Det var svar nok. Han visste at hun trodde han var Anders og alt det andre hun sa tok han ikke så hardt, men han hadde sagt han elsket henne, og hun hadde svart ganske tydelig at hun ikke elsket ham tilbake. Han visste ikke om han kunne leve med det. Han visste ikke om han var villig til å prøve. Han trodde ikke han kunne late som for alltid. Det at de begge var så sikker i sin sak, gjorde det så godt som umulig.

Maren snudde seg bort fra ham og presset håndflatene mot tinningene. Så sank hun ned å huk. Hun gråt. Han så at hun ristet, selv om gråten i seg selv var lydløs. Matts kunne ikke trøste henne. Han betraktet henne med vemod til hun omsider klarte å stable seg på beina igjen. Hun trakk puste dypt før hun vendte seg mot ham.

Øynene hennes sperret seg opp. – Matts, hvisket hun.

Han rakk ikke svare, for i det samme dukket det noen opp bak dem. Maren stirret forbi ham og Matts snudde seg og fikk øye på gutten med lyst hår og blå øyne. Han som hadde hatt henne – Maren – og kjærligheten hennes, men hadde kastet bort alt sammen. Han hadde ikke fortjent noe av det. Det gjorde ham så rasende.

- Du må være Anders? Formodet han med den vennlige underviser stemmen sin.

Gutten nikket. – Jeg tror ikke jeg vet hvem du er…

Matts smilte. – Bare kall meg Matts. Det er nemlig det jeg heter.

Sekundet etter hadde han plantet en knyttneve i det pene ansiktet hans.

- Vær glad jeg ikke dreper deg, sa han og gikk.

- Hater du meg? Spurte hun.

Hun tok hånden hans og klemte den. Han skar en grimase. Slaget hadde laget sine merker, men han angret det slett ikke. Det hadde vært godt og så absolutt befriende. Selv om den vondeste delen først kom nå.

- Jeg elsker deg, svarte han stille. Hun visste det alt. Det gjorde det på en måte mindre farlig å gjenta.

Følelsene hans hadde ikke forandret seg. Det hadde heller ikke hennes.

- Matts, ba hun.

- Jeg vet.

Og han visste så grusomt godt hvordan det var. Det gjorde vondt, men det fantes ingen form for smertestillende. Kjærligheten var vanskelig å døyve, på godt og vondt.

- Jeg kan ikke, hvisket hun. – Jeg kan være venner fordi det virker trygt, noe utover det… Jeg vet ikke om jeg kan, jeg vet ikke engang om jeg kan prøve. Det er verre hvis jeg mislykkes.

- Jeg skjønner det, svarte han. Det var kanskje ikke bare sannhet i det. Men han skjønte litt. – Og jeg tror ikke jeg kan være bare venner mer, Maren.

Hun nikket forsiktig. – Så det var oss.

- Ja, det var oss.

- Kanskje en annen gang, drømte hun.

- Sikkert aldri, sa han med et lite smil. Han reiste seg og før han gikk – gikk for siste gang – kysset han henne på panna.

Maren hadde trodd at å miste ham ville være som å gå tilbake til slik det hadde vært før hun møtte ham. Slik ble det ikke. Noen ganger var det til og med verre. Bussen kjørte, men Maren fulgte ikke den. Hun gikk hjem. Alene. Ensomheten virket ikke skremmende i det hele tatt lenger. Derimot kunne hun ikke være for lenge på steder som kjennetegnet dem. Bussen tok hun aldri mer. Hun trodde på sine egne ord, og visste nesten sikkert at det kom en tid hvor hun og Matts kunne bli noe igjen. Noe mer. Det var det eneste som holdt henne fra å gå i oppløsning.

Mora hadde endelig sluttet å telle dager siden det skjedde. Maren hadde startet. Hun talte dagene hun hadde klart seg uten Matts. Det fylte henne mer med vemod enn med triumf.

Våren kom. Det var mai og hele skolen stod på hodet grunnet alle eksamener og forberedelser. Hun gikk forbi ham i gangen og de mørke øynene hennes møtte hans lyse. Som de hadde gjort tusen ganger tidligere. Men for første gang følte hun noe annet. Følelsen fylte henne med lykke.

Den dagen tok hun bussen. De stirret kanskje på henne. De snakket kanskje om henne. Det kunne ikke brydd henne mindre. Hun gikk bakover i bussen til hun fant ham. Setet mot midtgangen var tom og hun slo seg ned før han rakk å reagere.

- Jeg skal prøve. Jeg skal prøve veldig hardt, sa hun.

- Det er alt jeg ber om, sa han.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?