Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Fanget"

Truer med pistol
Vold pistol true

Hun smøg armene rundt livet til Kevin, gutten hun forgudet mest på jord da telefonen hans ringte. Hun dunket hodet oppgitt i brystet på han, og han beklaget seg og gikk bort fra henne

med telefonen mot øret.

Novella er skrevet av Sandra

Truer med pistol
Vold pistol true

Amalie satte seg daft ned i sofaen. Kevin hadde snakket så mye i

telefonen i det siste, og hver gang hun spurte hvem det var eller hva det gjaldt, så sa han bare at det ikke var så viktig. Men hun hadde hemmeligheter for han også. Bare for et år siden

hadde hun vært i et forhold med en som hette Kim, som uheldigvis var en av kompisene til Kevin nå. Og Kevin visste det tydeligvis ikke enda, for han hadde aldri nevnt det, og hun visste at hvis han hadde noe på hjertet, så sa han det. Kim hadde også vært i et forhold med ei annen jente uten at hun visste det. I 3 måneder! Rett etter bruddet deres, hadde Kim flyttet, og hun hadde ikke sett mer av han siden.

Hun hørte den mørke stemmen til Kevin, og lyden av et lite klikk når han klappet sammen telefonen. Hun smilte og spratt opp på bena og pilte inn i favnen hans. Han la en finger under haken hennes og løftet hodet hennes opp mot seg og kysset henne. Hun smeltet totalt, og sukket tilfreds. Da leppene deres omsider skiltes igjen, så hun opp på han med et spørrende blikk, som om hun spurte om han måtte gå nå også, som han hadde gjort sist gang. Han smilte unnskyldende smil og nikket.

Hun sukket tungt. – Ja vel.. Men når kommer du igjen da? Spurte hun lavt. – Jeg vet ikke.. Men tidsnok til at vi kan dra på kino. Hvis du vil? Spurte han, og han kunne se ansiktet hennes lyse opp med en gang. – Om jeg vil? Så klart jeg vil! Svarte hun blidt, og han lo. – Greit..vi snakkes i kveld, sa han med en liten latter i stemmen fortsatt. Han strøk vekk en hårlokk fra ansiktet hennes, og studerte henne vel og lenge, før han kysset henne med den lidenskapen hun alltid falt for hos ham. Hun pustet tungt og litt skuffet da leppene deres ble revet fra hverandre idet han gikk ut døra, uten et ord.

Da hun stod og ventet i bank køen noen timer senere, hadde hun allerede sommerfugler i magen til hun skulle se Kevin igjen. De hadde vært sammen i et helt år snart, men sommerfuglene var der alltid. Hun sto og trippet utålmodig på det lysgrå gulvet som en gang hadde vært hvitt. Hun så fremover i køen, og la merke til at damen bak skranken så mot utgangen, med et blikk hun ikke helt kunne tolke. Hun fulgte blikket hennes, og hun fikk øye på 3 gutter som stirret rett på henne. En av dem var Kevin. Hun smilte og gikk bort til han.

Hun så litt rart på de to mennene som sto bak Kevin, de var tydeligvis litt eldre enn han, men likevel unge. Hun slo armen om nakken til Kevin, og det hun ikke hadde forventet, var at han skulle gripe henne hardt om overarmene og presse henne ut av døren. Han hadde gjort noe sånt før, men aldri så voldsomt, og ikke i andres påsyn. Hun så rart på han, han var for hardhendt. – Kevin, hva er det du gjør? Det gjør vondt, slipp meg! Sa hun og så opp på han og begynte å streve imot. Men da tok han bare et hardt tak rundt livet hennes og dro henne mot seg. Han åpnet bakdøren på en svart bil med sotede vinduer, og nærmest kastet henne inn der. Hun landet rett i fanget på en annen mann. Eller skulle hun si gutt? Han var mye mindre enn Kevin, men allikevel mye større enn henne. Da hun prøvde å presse seg ut av bildøren, bare presset Kevin henne tilbake, og satte seg, så hun satt mellom de to mennene.

– Beklager Am.. Jeg hadde ikke noe valg, kom det fra Kevin og hun møtte blikket hans. Hennes blikk var rasende, hans var beklagende. – Hva !? sa mannen på den andre siden av henne, og hun snudde overrasket på hodet. Hun fikk hakeslipp da hun så hvem det var. Kim! Hva gjorde han her? Med Kevin? Hadde Kevin fortalt at de hadde vært sammen? – Kim! Hva i all verden gjør

du her? Spurte hun samtidig som Kevin blandet seg inn. – Kjenner dere hverandre? Spurte han, og hun bare viftet bort spørsmålet hans med hånden. Hun stirret fortsatt på Kim, og han stirret tilbake på henne med det mørke og intense blikket sitt. Han overså spørsmålet hennes.

- Hvordan kjenner du Kevin? Spurte han og hun synes hun kunne høre et snev av skuffelse i stemmen hans. – Hvordan jeg kjenner Kevin? Han er kjæresten min! sa hun og skulte på Kevin. – Eller..han var i hvert fall det.. la hun til, og hevet hånda da Kevin åpnet munnen for å si noe. Hun sukket irritert og lente seg bakover mot setet, da hun hørte Kims stemme rett ved

siden av seg. – Amalie… Hvorfor var du sammen med han? Han er for gammel for deg! Hvor gammer er han? 20?spurte han og hun klarte bare å tenke på en ting. Han var altfor nær. Hun

kunne til og med kjenne puset hans i ansiktet da hun snudde på hodet for å se på han. – Han var med moden. En visse andre! Og han er ikke for gammel for meg. Jeg er 18, han er 22! Svarte hun sint men lavt tilbake før hun snudde på hodet igjen. Hun snakket så lavt hun kunne, ville ikke at Kevin skulle få den tilfredsstillelsen av å høre hva hun sa. Men han hadde tydeligvis hørt det, for da hun så på han satt han med et tilfreds smil, og hun slo han sint på låret.

Da de to mennene som hadde stått bak Kevin kom tilbake, gud hva de hadde gjort, hev hun seg framover da en av dem lot den ene bil døren stå oppe, og forsvant mot bagasjerommet. Hun kastet seg mot døra, og kjente at all luft plutselig ble klemt ut av lungene hennes. Hun så ned og så et par sterke armer holde rundt livet hennes, og som nå dro henne tilbake. De var Kims sine, utvilsomt. Han dro henne opp i fanget sitt, så hun satt med ryggen til han og hun slo bakover med albuen rett i magen på han, men det så ikke ut til at han brydde seg noe om det. Så hun slo han i ansiktet, flere ganger da han plutselig tok hendene hennes med en hånd.

Plutselig kjente hun noe lite noe som ble trykket mot kjeven hennes. En pistol. Hun reagerte ved å kaste seg vekk fra Kim i et byks, men han holdt henne fast. Han lot pistolen gli sakte fra kjeven hennes og ned til magen hennes, med blikket på der pistolen var. Hun stønnet da den ble trykket hardere inn i henne. Hun kjente han ved øret sitt igjen. – Du skal vite det Amalie, at jeg helst vil slippe å gjøre noe som kan skade deg, men jeg gjør det. Uten å nøle. Så ro deg ned, sa han og pusten hennes gikk fortere, i frykt. – Er det en trussel? – Nei. Det er et løfte, svarte han og hun lukket øynene og bet sammen tennene.

Hun kjempet imot av alle sine krefter da hun ble presset ned i en kjeller. Det var Kevin denne ngen, som hadde halt henne ut av bilen, inn døren og nå ned i kjelleren. T-skjorten hennes hadde glidd opp etter det mislykkede forsøket på å komme seg løs fra Kevin, og hun kunne kjenne hendene hans mot ribbena sine. Bar hud mot bar hud, og det førte til at pulsen hennes steg unormalt høyt. Han nærmest kastet henne ned i sofaen, og plantet en arm på sofalenet, og en arm på sofaryggen og lente seg ned til henne, så han bare var centimeterne fra henne. – Jeg hadde virkelig ikke noe valg, Amalie. Du må bare være den snille piken, som du virkelig ikke er, så går alt bra, sa han og la ekstra trykk på ’virkelig ikke er.’

Hun hadde presset seg ned i sofaen, og vendt ansiktet bort. Hun hadde hånda i lomma, der mobilen lå og prøvde diskré å ringe til politiet. Han så ned på hånda hennes, og hun stoppet i bevegelsen. – Hva er det du har der Am? Det skulle ikke tilfeldigvis være en mobil, hva? Spurte han med en stemme hun

aldri hadde hørt han bruke før. Det var lav, hes og truende. Hun gispet overrasket da han lot hånden gli fra halsen hennes og ned til lommen. Det kjentes ut som om han befølte henne, det kjentes kjent ut, men hun viste at det ikke var det. Men allikevel kunne hun ikke hjelpe for at hun måtte bite seg i leppa for ikke å kysse ham. Han førte to fingre inn i lommen hennes, og hun kjente mobilen gli ut av hånda si. – Takk, mumlet han før han gikk fort opp trappa og låste døra med et klikk.

Hun så seg rundt i rommet. I kjelleren. Den var kald, mørk og det

luktet mugg der, og så vidt hun kunne se, var sofaen hun lå på det eneste møbelet der. Hun brast i gråt, og lot den ta helt overhånd over henne. Ingen kunne se henne nå. Hun ville ikke

engang stoppe det.

Flere dager hadde gått, hun var ikke sikker på hvor mange, og de eneste gangene hun så andre mennesker, var når de kom med mat til henne. Maten overrasket henne. Det var ordentlig mat hver dag, ikke noe gamle rester som luktet vondt eller noe slikt. Hun satt og stirret ut i mørket som øynene hennes nå hadde vendt seg til, da hun hørte et klikk i låsen. Hun vendte seg mot trappa, og så konturen av Kim da han steg frem i lyset fra kjøkkenet. Han låste døren igjen, og kom ned til henne. Hun så vaktsomt på han, hun hadde allerede fått den daglige dosen av mat i dag. Han kom og satte seg ved siden av henne og så på henne. Hun kunne ikke se ansiktsuttrykket hans, men hun tippet det var som alltid. Kaldt og skulende.

– Jeg skjønner ikke hvordan du kan ha rotet deg borti en som Kevin, Amalie, sa han og hun rynket brynene.

– Han er mer voksen enn deg, Kim. Han er ansvarsfull, og han bryr seg virkelig om meg, protesterte hun – Hvordan kan du vite at han bryr seg om deg? Han gjorde dette mot deg! Fortsatte Kim. – Var det hans ide? Spurte hun å la armene i kors over brystet. Hun hørte han bannet lavt gjennom sammenbitte tenner. – Nei, men uten han hadde vi ikke trengte å ta deg med..Da hadde du ikke kjent oss igjen, – Tror du ikke jeg kjenner igjen deg, Kim? Spurte hun og løftet på det ene øyenbrynet. – Det er ikke det jeg sier. Jeg bare ber deg om å passe deg litt, ok? Spurte han og hun svarte kaldt, - For hvem? Han eller deg? Men han svarte ikke, han bare reiste seg og gikk stivt ut av rommet uten engang å kaste så mye som et blikk bak seg.

Dagene gikk, og hun begynte å lure på hva i all verden som skjedde der oppe. Det hørtes ut som om det var en hel folkemengde som drev og trampet rundt, og flyttet på møbler. Hun satt og pirket i maten som en av de eldste fyrene hadde kommet med, og fant ut at hun ikke hadde matlyst. Ikke i dag heller. Hun hadde nesten ikke spist noe av maten de kom med, enda hvor mye det fristet. Skulle hun ut, måtte hun ha en grunn til å komme ut. Hun hadde lite tro på at verken Kim eller Kevin ville la henne råtne her inne. Plutselig kjente hun en varm hånd på ryggen sin, og hun reiste seg fort og veltet noe av det som sto på bordet. Hun snurret rundt og så rett i de varme, men samtidig harde øynene til Kevin.

– Kevin, hvisket hun overrasket og bøyde nakken å så opp på han. Hvordan han hadde kommet bak henne så fort, og uten at hun hadde merket det, visste hun ikke. Var hun virkelig så borte? – Hva er det du vil? Spurte hun og tok et skritt unna han, men han la en hånd rundt midjen hennes og dro henne inntil seg. Hun gispet. – Jeg vil ha deg ut herfra. De andre er gått nå, og dette blir kanskje den eneste sjansen, sa han lavt, og hun kunne ikke annet enn å stirre på han, gransket det lille av ansiktet hans hun kunne se. Hadde ikke hun akkurat hørt fryktelig med romstering oppover? Hvor skulle de? – Jeg vil ha en forklaring, svarte hun etter en lang stund, selv om hun egentlig ville ut. Mer enn noe annet. Han så oppgitt på henne, og svarte tørt, - Du vet det meste, Am… Vi vil ikke risikere at du går til politiet.. Da er det ute med oss. – Politiet? Hva skal jeg si til dem? Tror du virkelig de tror på ei 18 år gammel jente som sier hun ble kidnappet av kjæresten sin? Tror du de tar med seriøst da? Spurte hun sarkastisk og himlet med øynene til han. – Nei, ikke det med kidnappingen.. Det med at vi ranet banken, sa han på en måte som sa henne at hun burde skjønt hva han mente. Hun så overrakset på han og fikk hakeslipp.

– Ikke nok med at dere løper rundt med pistoler, dere raner banker! Utbrøt hun og frigjorde seg fra grepet hans igjen. Denne gangen dro han ikke henne inntil seg igjen, han bare gikk mot henne, etter henne. For hvert skritt han kom nærmere, gikk hun et skritt bakover, helt til hun møtte veggen, og bråstanset. – Sorry… jeg trodde du visste det, sa han og trakk på skuldrene, som om det var ingenting. – Bare stol på meg ok, Am? Jeg skal få deg ut herfra, men du må gjøre som jeg sier, fortsatte han, og hun nikket nølendes. – Jeg stoler ikke på deg, men je… sa hun

og ble avbrutt idet Kevins lepper møtte hennes. Hun kjempet først imot, men da han tok hendene hennes og holdt dem fast sluttet hun, og hun overga seg til ham. Akkurat da hun skulle til å legge armene rundt nakken hans, trakk han seg unna og holdt fortsatt den ene hånda henne i sin, og dro henne bestemt med opp trappen. Kevin lukket døren etter dem og da de snudde seg mot døra, så de rett inn i 3 pistolløp. Hun grep automatisk hånda til Kevin, men det så ikke ut som om han var overrasket. Verken av at hun tok hånden hans, eller at 3 pistoler pekte på dem. Eller kanskje han var vant til det?

Kevin skjøv henne litt bak seg, men hun gjorde sånn at hun fortsatt så dem. – Du har sviktet oss Kevin.. En gang er èn for mange, kom det fra en av fyrene, som så eldst ut og tydeligvis var sjefen over dem. – Ricky, gi dere nå.. svarte Kevin, mens Amalie bare sto og så taust på dem, hun viste ikke hva hun skulle verken si eller gjøre. – Hvorfor ikke bare drepe begge med en gang? Kom det fra Kim, som hadde et ekkelt glis midt i ansiktet. Han så på Amalie når han sa det, som for å sjekke hvordan hun reagerte på det, og hun prøvde og ikke vise følelser i det hele tatt, men det var vanskelig.

Plutselig satt Kevin i halsen på Kim. – Du rører ikke henne! Hørte hun Kevin si. Kim slo til Kevin, rett i tinningen og Kevin slapp taket rundt halsen på han, og falt i gulvet. Amalie rakk ikke engang å hjelpe ham opp før han kom seg på bena igjen, og slo til Kim slik at han dunket rett inn i veggen. De holdt strupetak på hverandre, begge to samtidig, og hun kunne se at begge var begynt å bli røde i ansiktet. – Bare fordi du er sammen med henne, hæh? Du var bare en erstatning for meg! Du trøstet henne etter at jeg hadde flyttet, stemmer ikke det, Amalie? Spurte Kim sarkastisk, og det kom ut i små gisp, som tydelig beviste at han slet med å puste under det harde grepet til Kevin. Kim så på henne hele tiden mens han sa det, og hun hadde mest lyst til å kaste opp. – Hun er kanskje ikke så glad i deg som du tror. Hun er bare blindet av begjær, eller merker du kanskje ikke det du? Du bare er med på leken? Hvor mange ganger dager er dere sammen uten sex? Fortsatte Kim, og Kevin dro han litt ut av veggen før han smalt Kim inn i den igjen. Hun ville skille dem, ville ikke se på at de stod og kvalte hverandre, uansett hvor mye hun hatet Kim nå. Hun var fortsatt glad i Kevin, hun kunne ikke nekte for det. Kim tok så feil han bare kunne ha. Sånn bortsett fra at svaret var null, på det siste spørsmålet hans.

Hun gikk et par skritt mot dem, men de to andre fyrene,

gikk foran henne og presset henne tilbake med kroppene sine. Hun gikk motvillig bakover, og snublet i en ledning, men grep tak i bordkanten og holdt seg på bena. En av dem, Ricky som hadde skjønt, tok rundt halsen hennes med bare en hånd og presset henne mot den harde veggen. Den andre gliste, før han pekte pistolen mot Kim og Kevin. Hun gjorde store øyne, og ba om at han ikke måtte trekke av. Hun langet ut etter han flere ganger, men han bare bøyde seg unna og gliste. Han lente hele vekten sin på henne, og slapp taket rundt halsen hennes. Hun gispet etter luft, og skulle akkurat til å dytte han unna, men han grep tak i hendene hennes og holdt dem fast.

– Nei, hvisket hun hest over skulderen hans da hun så at både Kim og Kevin falt på kne, med hendene om halsen på hverandre fortsatt. – Synd at Kevin ikke får muligheten til å nyte synet av deg en siste gang, før han dør, hvisket han inn i øret hennes, og hun kjente at hendene hans vandret på kroppen hennes og at han bet henne lett i halsen. – Nei! Skrek hun ut, så høyt hun kunne, og alle stoppet med det de drev med. Til og med Kim og Kevin slapp taket i hverandre, og så på henne. Kevin reiste seg opp og grep tak i genseren til Ricky og dro han unna og slengte han bort til Kim. Kevin tok henne i armene sine, og hun klemte seg inntil han og prøvde så godt hun kunne å holde tilbake tårene. De sto sånn en stund til, før Kevin slapp taket i henne og snudde seg mot de tre andre. Hun stilte seg ved siden av

han. Før hun rakk å si noe hørte hun to pistolskudd. Nå var tiden hennes kommet, tenkte hun.

Hun tenkte på familien sin, vennene sine og ikke minst på Kevin. Stakkars, han kom til å ha dårlig samvittighet resten av livet sitt. Hun viste at han kom til å klandre seg selv for at det var henne, og ikke han, men hun viste at det ikke var hans skyld.

Da hun noen timer senere stod og trøstet familien til Kevin, og ventet på at legen skulle komme tilbake å fortelle at alt gikk bra med han, kom hun til å tenke på det hun hadde tenkt da hun hadde hørt pistolskuddene. Hun hadde tenkt at Kevin skulle ha dårlig samvittighet for at det var hun som døde. Men her stod hun, med bare et lite kulehull i skulderen, mens Kevin var blitt skutt i brystet. De andre guttene hadde løpt med en gang, og både politiet og sykebilen hadde dukket opp der hun og Kevin var. Nå var det hun som hadde skyldfølelse. Om det vare hadde vært henne. Om hun ikke hadde kjent Kevin. Om hun bare hadde stått foran han. Da kunne hun ha spart både seg selv, og familien hans for smerten de følte nå. Hun klandret seg selv.

Doktoren kom, og hun rettet seg opp og så på han med bekymrede øyne. Hun prøvde å tyde blikket hans, men klarte det ikke. Blikket viste bare mange år med trening, på ikke å vise følelser, eller å involvere seg for mye i pasientene. Doktoren trakk pusten dypt, og så på hver av familiemedlemmene inn i øynene, inkludert Amalie. Moren til Kevin spurte utålmodig hvordan det gikk med sønnen sin.

– Jeg beklager, da doktoren, og ristet sakte og beklagende på hodet. – Sønnen deres klarte seg ikke, sa han så, og hun kunne høre foreldrene og søsknene hans briste i gråt. Hun selv var sint. Sint på doktoren fordi han viste sympati, men ingen empati. Sint for at dette ble gjort mot henne, at Kevin ble tatt vekk fra alle som er glad i han. Hun la på sprang ut av sykehuset, ville ikke høre trøstende ord fra noen. Hennes

Kevin var borte, og hun kunne ikke gjøre noe med det. Det eneste som kunne trøste henne nå. Var Kevin. Kunne han se henne? Savnet han henne? Kevin, sitt livs kjærlighet. Kevin, som hun hadde kjent og vært sammen med i snart et helt år nå. Hun lovte seg selv at hun aldri skulle forelske seg igjen. Hun ville ikke være sammen med noen andre enn Kevin. Sin Kevin.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Er det galt av meg å gråte på deres vegne?
Hei Det høres for meg ut som du har en stor evne til å leve deg inn i andres problemer.  Det kan jo være litt slitsomt, men det er jo en bra egen...