Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Du kan ikke våkne fra denne drømmen"

Tåkete skog
Skog tåke

Gråtoner fylte himmelen og luften var kjølig. Dysterhet fylte evigheten, det var ingen glede innen rekkevidde. Det faktumet at en tykk tåke fyllte luften, gjorde ikke omestendighetene noe bedre, nei tvert imot.

Novella er skrevet av Helene

Tåkete skog
Skog tåke

Øst, vest, nord eller sør, det hadde ikke noen betydning hvilken retning hun så, det var umulig å se gjennom tåken. Hun visste hverken hvor hun var eller hvordan hun hadde kommet dit. Alt hun viste var at dette var ikke plass hun skulle være. Hun måtte vekk, men hvordan?

 

Det var helt stille, ikke en lyd å høre. Hennes rop om hjelp brøt denne stillheten. Et hjerteskjærende og rop av redsel og frustrasjon. Hun skrek til halsen ble sår, hun skrek alt hun kunne, men det kom aldri noe svar. Så snart hun lukket munnen ble det like stille. Hun var helt alene, det var ingen hjelp å få uansett hvor høyt hun ropte.

 

Tåken tyknet til og omringet henne i bølgende og sirkulerende bevegelser, som røyken fra en sigarett. Hun kunne høre hjertet dunke, hun kunne kjenne hjertet dunke. Ut i fra intet begynte bakken å riste med et brak. Det var som et enormt jordskjelv. Tåken rundt henne begynte å sirkulere rundt og rundt, fortere og fortere. Jordskjelvet ble til en tornado. Hun ble reddere og reddere for hvert sekund som gikk. Alt gikk så fort, hun fikk aldri tid til å orientere seg i akuratt hva som skjedde. Hun ville ikke være der. Hun ville hjem til datteren og mannen sin. Tårer rant nedover kinnene hennes og håpløshet fylte hodet hennes.

 

Like plutselig som det hadde begynt, sluttet det, alt ble helt stille, ikke et vindkast, ikke en bevegelse i lufte. Alt som nå kunne høres var hennes febrilske hjerte. Det var også det eneste tegnet på at hun fortsatt var i live, hjertet hennes. Tåken som hadde vært konstant til stede fra første stund fløt nå vekk fra henne, og etterlot henne på en liten plattform av stein omringet av uendelig høye fjellvegger. Omstendighetene som før hadde vært uklare og ukjente for henne, var så å se klart og tydelig. Hun befant seg på bunnen av et dypt hull i et enormt fjell. Hun kjente hårene på armene reise seg og gåsehuden kom frem. Hun var alene, hun var redd og hun var håpløs. Hvordan i alle dagen skulle hun komme seg vekk? Hva var det som kom til å skje? Hvorfor skjedde alt dette?

 

En søt melodi av den vakreste stemme fyllte luften og erstattet alt det dystre med håp. Hun kunne sverge på at hun så farger. Ikke mer grått, men farger. Hun glemte fort alt det fæle som hadde skjedd bare sekunder før, det var over nå, melodien beroliget henne. Pulsen sank og hun følte seg plutselig sliten og trøtt. Melodien var nydelig, den hadde en hypnotiserende virkning og ingenting kunne ta fra henne denne beroligheten. Trodde hun. Like brått som alt annet som hadde skjedd, forvandlet den nydelige melodien seg til skjørende skrik. Tonene ble høyere og høyere, verre og verre. En forferdelig hopepine slo plutselig inn, hun tok seg for ørene og ønsket mer enn noe annet at det ville stoppe, at stillheten skulle komme tilbake. Men det fortsatte og fortsatte, og like før hun trodde trommehinnene skulle sprekke, ble alt stille, helt sitlle. Stillhet, tomhet, ingenting.

 

Hun var sliten og lei av alt dette. I det korte stille øyeblikket visste hun med seg selv at det kun var en pause før noe verre slo til, hun hadde en følelse av at alt hun hadde opplevd til nå var bare en liten smakeprøve. Hun hadde rett.

 

Før hun visste ordet av det var tåken tilbake. Og igjen så hun intet lengre enn en meter fremfor seg. Et pikebarn kom til syne fra den tykke disen. Piken var ikke særlig gammel, hun kunne umulig være mer enn fire år gammel. Hun hadde blondt, krøllete hår og store, blå øyne. Det var noe kjent med denne piken, hun greide bare ikke å plassere det. Plutselig slo det henne, det var datteren hennes. «Lisa,» klynket hun svakt frem. Den unge piken ga ikke noe tegn til at hun kunne høre moren sin, hun sto helt i ro og stirret tomt ut i luften, som om hun bare var en dukke, en død dukke. Et svakt vindkast bragt en tåkesky mellom moren og datteren, da skyen passerte, var piken forsvunnet.

 

Hvor ble det av hun? Hun ble reddere enn hun noen gang hadde vært, dette var mye verre enn både tornadoen og skrikingen. «Mamma,» ropte en tynn men rolig pikestemme. Stemmen var som ekko fra de høye fjellene, det var umulig å høre hvor den kom fra. «Mamma,» stemmen kom igjen, like rolig som sit. Hun bli reddere. Hvor var hennes lille engel?

 

«Mamma,» denne gangen var det høyere, stemmen var på gråten nå, den veste jenta var redd, det kunne høres at hun lengtet etter sin mors omfavnelse. «hjelp meg, mamma,» nå var stemmen tynnere og svakere enn før, det var som om barnet ikke hadde mer krefter igjen, et siste desperat rom om hjelp.

 

Stillheten kom igjen. Tårenen trillet nedover kinnene hennes. Hun ville så gjerne ta med seg datteren hjem og få dem begge i sikkerhet. Hun orket ikke tanken på at hennes kjøre barn var alene en ukjent plass, hun orket ikke tanken på at du så sårt trengte sin morst trøst. Men hvordan kunne hun hjelpe henne når hun ikke visste hvor hun selv var?

 

Fra under henne braket det plutselig voldsomt. Bakken begynte å riste, et nytt jordskjelv. Akuratt som før, stoppet alt brått og alt ble stille igjen. En skikkelse lå på den steinharde bakken et par meter vekke fra henne. Skikkelsen av et pikebarn. Hun la på sprang som datteren som lå urørlig, uten et åndedrag, helt rolig. Død.

 

Hun befant seg brått sittende i sengen sin. Svetten rant fra pannen og slo seg sammen med tårene på bei nedover kinnene. Pulsen var farlig høy, hun var klam og andpusten. Det tok bare noen sekunder før det gikk opp for henne hva som faktisk hadde skjedd. «Lisa,» stammet hun frem i redsel før hun løp til barneværelset. Til hennes fortvilelse var det fortsatt tomt. Det lå fortsatt barbiedukket på gulvet som datteren hadde lekt med.

Hun kjente to varme, kjærlige hender bli lagt på skuldrene sine. Hun snudde seg mot ham og la hodet mot det sterke, varme brystet, tårene stoppet ikke. «De kommer til å finne henne. De kommer til å ta han og stenge han inne på livstid, han kan ikke komme unna med noe slikt.» Hans mørke stemme var beroligende, men det stoppet ikke tårene hennes. Hun orket ikke lenger å leve uten å vite om hennes lille engel var levende eller død. Om bare hun ikke hadde snudd seg vekk for så å finne datteren kidnappet.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

I noen år nå har jeg hatt mareritt om at jeg blir voldtatt. Hvordan kan jeg finne ut av om det har skjedd eller om det bare er mareritt?
Hei jente 19 år Takk for at du skriver til oss i Ung.no og forteller oss om marerittene dine. Jeg forstår at du er bekymret for om marerittene din...
Er det farlig å få for livaktige drømmer?
Hei Du forteller at du hadde mareritt om at broren din døde. Jeg forstår godt at det var en drøm som var skremmende og ekkel for deg. Heldigvis e...