Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Fabrikkrøyk"

Fabrikkpipe
Fabrikkpipe

Jeg hadde bestemt meg for lenge siden. At jeg skulle redde henne. Redde mamma. Tanken hadde ligget i bakhodet de siste årene, men nå var jeg bestemt på at jeg var modig nok.

Novella er skrevet av Runa

Fabrikkpipe
Fabrikkpipe

Jeg så opp fra grøten på mamma som sto og prøvde å få ovnen til å fungere. Hun mumlet til seg selv mens hun slo knyttneven mot skjermen.

”Mamma, den er ødelagt” sa jeg oppgitt.

”At ingenting skal fungere!” sa hun og marsjerte ut i stua og tok fatt på avisen.

Jeg fulgte henne med blikket. Bevegelsene hennes. Fingeren som tok tak i et avisblad og bladde over til neste side. Jeg visste at det var hans feil. Det var hans feil at mamma var i konstant dårlig humør og erget seg over alt. Jeg følte at jeg hadde et visst ansvar jeg også. Jeg følte meg skyldig som bare satt her og lot alt skje. Mor tok seg til blåmerke på skulderen.

”Henter du is?” spurte hun.

Jeg nikket og tumlet ut på vaskerommet for å hente en ispose i fryseren. Hun snakket i telefonen da jeg kom tilbake. Hun svarte ja til alt det den i andre enden sa. Jeg skjønte at det var pappa. Idet han la på tok hun tak i kaffekoppen som sto foran henne og slengte den i veggen. Jeg rakte henne isposen før jeg samlet opp bitene av kruset.

Jeg sto ute på verandaen med glasskårene i hendene. Jeg studerte fabrikkuhyret av en nabo vi hadde. Røyken sto ut av kjeften på meg som pipa på fabrikken. Fabrikken var som meg. Den bare gikk og gikk og ble drevet av noen andre. Stanken sto omkring borettslaget, og vi hadde klagd på fabrikken i årevis. Jeg ante ikke hva den produserte en gang. Den var grå. Jeg var grå.

Jeg kjente plutselig en intens smerte i venstre hånd og oppdaget at jeg hadde klemt hånden så hardt sammen i raseri at glasskårene hadde trengt gjennom huden. Jeg la hånden på rekkverket og snøen gikk fra skitten grå til mørk rød. Jeg slapp bitene ned over kanten så de lagde små hull i snøen der nede. Da jeg kom inn igjen sto mamma på kjøkkenet. Pappa sto midt på stuegulvet. Jeg stoppet opp.

”Hva er det du driver med gutt? Hva har du gjort med hånden din?” skrek han mens han kom mot meg.

Jeg svarte ikke, bare så ned. Han tok tak i meg og dro meg inn på kjøkkenet. Han skrek til mor at det var hennes skyld, mens han holdt hånden min opp foran henne. Det var selvfølgelig kun en unnskyldning for å kunne skrike. Hun holdt blikket mot stekepannen. Han dyttet henne vekk. Hånden hans var fremdeles et godt grep om håndleddet mitt. Kald og klam. Han presset håndflaten min ned imot det salte kjøttet i stekepannen. Saltet boret seg inn i sårene og smerten satt i armen helt opp til albuen. Endelig slapp han taket og jeg dro hånden til meg og krøp sammen på gulvet. Mor satt ved kjøkkenboret med hodet i hendene. Hun gråt. Jeg hørte det gå i utgangsdøra og skjønte pappa var på vei ut igjen.

Den lille kindereggleken lyste i hånden min. Jeg trillet den nedover sengekanten mens jeg lurte på om det var i dag jeg skulle gjøre det. Jeg var nødt. Ikke bare for min egen del, men mest for mamma. Jeg slang den lille figuren mot veggen og rev av bandasjen jeg hadde rundt hånda. I bare morgenkåpe snek jeg meg ut i gangen. Metallet var kalt imot låret mitt. Jeg hadde brukt bandasjen til å binde opp kniven. Pappa sov ikke på sofaen som han pleide, da var han antageligvis ute. Jeg tok på meg slagstøvler og listet meg ned trappene i oppgangen. Han var der ute et sted.

Det var sikkert 10 minusgrader. Jeg krøllet tærne i støvlene mens jeg jogget ned imot fabrikken på hjørnet. Røyken sto ut av pipa fremdeles, enda det var midt på natten. Lukten stakk i nesen. Jeg bråstoppet. Han var der. Heldigvis var han alene. Jeg gikk inn imot bygningen og gjorde så godt jeg kunne for å gå i ett med den skitne murveggen. Fargen så nesten svart ut i nattelyset. Snøen knirket under støvlene og pappa snudde seg brått.

”Hva behager!?” brølte han og kom imot meg i en rasende fart. Jeg rygget bakover, men da gled bandasjen opp. Jeg kjente det kalde knivbladet skrape nedover låret mitt. I panikk grep jeg kniven og holdt den opp foran meg. Pappa saknet farten da han så hva jeg holdt. Et glis gled over ansiktet hans. Han kom nærmere.

”Du vet like godt som meg at du er alt for feig til det der gutt” sa han og lo hånlig.

Jeg svelget. Uten at jeg rakk å reagere dro han kniven ut av hånden min og rettet den imot meg i stedet. Jeg la på sprang. Han kom rett bak meg. Nå som han hadde skjønt hva jeg drev med ville han ikke ta flere sjanser. Jeg visste han kom til å ta livet av meg.

Støvlene rev i stykker helene mine mens jeg løp oppover skråningen. Han var fremdeles like bak meg. Ved døren til blokken sparket jeg av meg støvlene og kastet meg opp trappene. Jeg kunne høre de tungene militærstøvlene hans smelle mot trappetrinnene litt lenger nede. Jeg kunne ikke lenger kjenne bena under meg. Jeg løp inn døren til leiligheten og falt sammen på gulvet. Pulsen dunket helt ut i fingertuppene og jeg hev etter pusten. Jeg hørte han nærme seg og kom meg på bena i en fart. Samtidig som han rev opp døren grep jeg i panikk stumtjeneren, svingte den i en voldsom fart rundt meg og traff han midt mellom øynene. Han fløy bakover og ned trappen igjen. Mamma sto plutselig bak meg.

”Herregud!” skrek hun og løp for å ringe ambulanse.

Legene sto over han med diverse apparater. Hele nabolaget var samlet omkring for å få dette med seg. Dette var antagelig det mest interessante som hadde skjedd her nede i oppgangen ved postkassene noen gang. Jeg satt i bunnen av trappen ved siden av mamma. En lege kom sakte imot henne, han tok av seg jakken og satte seg ned på huk et trinn lengre nede.

”Jeg beklager, vi kan ikke redde han.” sa han alvorlig.

Vinden tok tak i snøfnuggene og dro dem inn i den varme røyken som sto ut av pipa hvor de smeltet. Jeg hadde stått og observert dette i kanskje en halvtime nå. Jeg følte jeg hadde tatt av noen kilo. Kilo med raseri. Jeg skuffet snøen av rekkverket på verandaen med genserermet. Fabrikken kledde den nye lysegule fargen. Jeg trakk dypt inn lukten av fabrikkrøyk og smilte for meg selv, endelig.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?