Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Glemt for alltid..."

Katt
Katt

"Det var en gang tre små katter som het Per, Ida og Ole. De var som katter flest små og nusselige. En dag da…" Et lyn flerret opp den grå, regnfylte nattehimmelen, jeg grøsset.

Novella er skrevet av Alexandra

Katt
Katt

Jorda gråt fordi mormor var død, mormor var min aller beste venn, og min eneste. Jeg begynte selv å gråte, nå hadde jeg mistet min siste slektning. Alle de andre hadde dratt til Russland da jeg var to år gammel og aldri kommet tilbake.

"DRØNN!"

Jeg skvatt til og mistet boka mi på gulvet, det var skummelt å sitte slik, alene og høre på regn og torden, uten familie var jeg, og i et forlatt hus. Jeg bøyde meg ned, redd for at noe eller noen skulle angripe hvis jeg ikke fulgte med, snappet til meg boka og satte meg godt til rette i stolen, men det var noe som ikke stemte, helt siden familien min forsvant hadde "Tre små katter" vært favorittboka mi og nå er jeg tolv, men i kveld hadde jeg ikke like stor glede av å lese om Per, Ida og Ole som fant den skjulte skatten i Kattepusland.

Tilslutt ble jeg rastløs av å sitte så lenge stille, jeg reiste meg og vandret hvileløst rundt i stua. Da plutselig ble jeg underlig svimmel, og falt på gulvet. Jeg orket knapt løfte hodet, langt mindre reise meg, med en viss anstrengelse klarte jeg å få tak i det grå, hullete teppet og legge det over meg. Jeg var så inderlig trøtt at jeg sovnet, med boka "Tre små katter" kun en millimeter fra nesen min.

Jeg hadde en hard natt alene, forlatt av skjebnen forlatt av alle. Gjennom mørket falt jeg, gjennom livet mitt. Jeg slo øynene brått opp, som folk færrest er jeg ofte våken om natta, men nå hadde jeg sovet lengre enn vanlig. Jeg kikket på klokka, men tallene var ikke på plassene sine, de fløy rundt inni klokka som om de var sperret inne. Hvor kunne jeg vel være? Jeg så meg rundt, ja hvor var jeg. Det var store frodige planter rundt meg, men alt virket så stille, og uvirkelig. Det var som om hele verden var satt på pause, og jeg var den eneste levende igjen.

Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg reiste meg, med litt vilje og en hel del anstrengelse var det ikke vanskelig. Familien min hadde alltid vært av den eventyrlystne sorten, så jeg gikk litt forsiktig rundt. Det var ikke skummelt å være her, det var derimot skummelt å være alene.

I alle mine dager hadde jeg aldri sett et lignende sted, overalt vokste, underlige, store planter, de virket helt livaktige, det var som om de buktet seg der de sto. Jeg fikk en rykning som for nedover ryggraden min.

- Hallo, ropte jeg - Er det noen her?

Det eneste som svarte meg var stillheten, og den milde brisen. Jeg for straks sammen da jeg hørte en knaseaktig lyd, likevel var det ikke som når man tygger et knekkebrød, det kunne bare ligne litt på den lyden. Der var den igjen. Jeg snudde meg og nå var jeg ikke så veldig redd lenger, nå var jeg ivrig etter å finne ut hva, eller hvem som hadde laget lyden.

I alle skoger og rotete hager jeg hadde vært i, så var dette soleklart den mest kronglete å gå gjennom. Her vokste ikke lenger de store blomstene, her vokste større trær og busker, de strakte seg oppover da jeg gikk forbi. Det var litt skremmende, men veldig fasinerende hvordan trærne og plantene levde sitt eget liv.

- Voik, voik.

Lyden kom fra den minste busken. Jeg skrittet mot lyden fast bestemt på å finne ut hva det var. Og der under busken satte en underlig liten skapning. Han, eller hun (jeg var ikke riktig sikker) var nokså liten, men ikke en dverg. Den lille skapningen hadde store ”gryteklut ører”, og så mest av alt ut som et troll, med den lange bustete halen. Jeg satset på at det var en gutt, eller kanskje en jente. Mens jeg sto her og funderte på hvorvidt det var en gutt eller jente poppet enda en tanke opp i hodet mitt ”hva syns denne skapningen om meg?” jeg var høy og hadde langt mørke-brun-blondt hår. Motsetning til det lille trollet som kun hadde noen få hårtuster på toppen av det nokså store hodet.

Jeg hadde en pen nattkjole, men den lille hadde kun en slags opprevet, skitten skjorte, og en liten brun kortbukse. Ikke sko av noe slag. Jeg krummet tærne inni de myke tøflene mine, og sa: alå, hvem er du? (jeg syntes at det var ganske uhøflig å spørre om kjønnet ettersom jeg ikke visste hvordan trollet ville ta det.) Nå var jeg ganske sikker på at det var en gutt, han la hodet litt på skakke og blunket. Jeg så at han syntes jeg var litt skremmende.

– Hei, sa jeg igjen og la på mitt søteste, mest sjarmerende smil. I et lite øyeblikk trodde jeg trolldvergen skulle stikke av, og jeg var på nippet til å gjøre det samme. Dette ble direkte skummelt i lengden.

- j-j-j-je-e-eg e-er e-e-en I-i-i-inki-v-v-inki-i

- Å…, noe slikt hadde jeg aldri hørt om

- Hva er en I-i-i-inki-v-v-inki-i? Jeg håpet på en snarere forklarelse da dvergtrollet begynte sakte å felle noen tårer.

- Om forlatelse, det var virkelig ikke meningen å såre deg.

Men det var ikke mulig å stoppe ham, for nå silgråt han ordentlig.

- D-d-du e-e-rte-er me-e-eg f-f-ford-d-di je-eg s-s-stam-m-mer, o-og ha-ar p-p-proble-eme-e-er me-ed s-s-språket.

- Nei det var virkelig ikke meningen, men etter enda et forsøk, og mere gråt visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

- Nekkilus, vrær du? en høy stemme skar gjennom stillheten, stemmen var lys, og litt hakkete.

Gjennom en liten klynge trær braste enda en av samme type, det vil si nok et dvergtroll. Hun smilte skrått til meg og så forsiktig ned på de bare tærne sine. Hun svelget og festet blikket på det gråtende dverg-trollet.

- Nekkilus, sa hun igjen – mitdag, erterterte.

Jeg skjønte med ett at den lille jeg først hadde funnet var i familie med det nye trollet, for de var nesten prikk like.

- Alå, hvemre du? Spurte hun, nå hadde Nekkilus gått bort til henne og dro litt i armen hennes.

- Jeg er meg, svarte jeg på den høfligste måten jeg kunne og la til

- Hvem er du?

- Jegre Pettimaile! Og dettre broringen min: Nekkilus.

Pettimaile var bare noen centimeter høyere enn Nekkilus, dessuten var det revet en bit av øret hennes. Men hun var penere. Ikke det at jeg går etter utseende men hun var helt oppriktig penere. Med den hvite, grønne og blå fotlenken(den hadde forresten Nekkilus også), de marineblå øynene og den lille oppstoppernesen. Så hun nesten menneskelig ut, bare den lille ting at hun var nesten ikke høyere enn vanlige revebjeller, eller geiterams.

De begynte å gå sammen, hånd i hånd. Jeg hadde selv lyst til å gå hjemover da jeg kom på at jeg ikke kunne veien. Kanskje Pettimaile og Nekkilus kunne hjelpe meg. Jeg bestemte meg for å løpe og ta dem igjen. Men den veien de hadde gått var ikke der lenger. Nå var jeg litt fortvilet, for vær gang jeg så mot ” den forsvunne veien” tetnet skogen rundt meg.

- Nå, tenkte jeg,

- Nå har jeg møtt døden, nå dør jeg.

Jeg sank sammen på bakken. Og lette forsiktig gjennom lommene mine, og til min store overraskelse fant jeg en eske fyrstikker! De var fra mormors 67. Bursdag da jeg var ni år, jeg fikk det for meg at jeg skulle bake bursdagskake til henne.(hvis du lurer så har jeg hatt denne nattkjolen veldig lenge, og da mener jeg virkelig lenge, så hvis du er overasket over at jeg fortsatt har fyrstikkene selv om det er tre år siden er det derfor.)

Jeg fomlet fram en fyrstikk og tente den. Det knitret, og den lille flammen spiste seg nedover stikken. Jeg lukket øynene, og kjente at jeg ble presset til å krumme meg sammen som en liten ball. Jeg så dermed ikke at den lille, blå-oransje flammen hadde spist opp hele den lille trebiten, ikke før jeg brant meg ytterst på tommelen. I ren refleks åpnet jeg hånden og fanget det lille brennende tre-stikket. Det brant inni hånda når jeg lukket den, men det var ikke vondt. Det var livsfølelse, det var livet mitt som fylte meg. Jeg åpnet hånda skjelvende. Og idet jeg gjorde det vokste flammen og lyste opp rundt meg. Det som hadde vært en liten utbrent gnist var nå en stor “brann” som raste rundt meg, som i en storm uten regn, uten vind, en storm av flammer

Skogen åpnet seg igjen, og flammen utstrålte en uforklarlig kraft som løftet meg opp, opp, opp…

- Det må væer deg jo, hvisket Pettimaile(som plutselig sto der samen med Nekkilus). –bli med oss.

Jeg falt ned, og noe funderende, og forvirret fulgte jeg etter de to nye ”vennene” mine. - Lukk øynene dine, smilte nekkilus til meg.

- Halå-å r du der? Det var Pettimaile. Hun sto bøyd over meg og kikket interessert etter livstegn. Etter den svimlende turen hadde jeg falt og lå nå på bakken foran et lite hus, huset tilhørte en liten husklynge, den lille husklyngen tilhørte en liten landsby, og den lille landsbyen hørte til en helt annen verden. Jeg satte meg opp og kikket inn i et par gul-blå øyne, de så snille ut. Under øynene satt en liten oppstoppernese. Det var en av samme sort som Pettimaile og Nekkilus.

- God dag vennen, jeg heter Nyppelin. Så du er den barna mine har fortalt så mye om.

Jeg lurte på hvor lenge jeg kunne ha vært bevisstløs. Og fant ut at det måtte ha vært ganske lenge ettersom sola hadde blitt erstattet av en glitrende fullmåne.

- Men hvis du skal bli her må vi vel skaffe deg noen andre klær, kunngjorde Nyppelin. Jeg skjønte straks at hun hadde rett, for nattkjolen min var sølete og hadde et lite svimerke nederst på kanten.

Jeg fikk en ullkjole og noen tøffel-lignende sko. Jeg kledde fort av meg og dro på meg kjolen, som ikke hadde armer.

- Bli her, sa Nyppelin fort, hun så litt forferdet ut, og galopperte avgårde mot et større hus, som slett ikke var noe hus, det var rett og slett veldig store hule trær alle de små raringene bodde i.

Der kom Nyppelin tilbake. Hun pustet heseblesende og måtte støtte seg mot de små knærne sine. Så reiste hun seg opp og sto i sin fulle høyde (som ikke var så veldig høyt) og kikket på meg, eller rettere sagt på armen min. Hvor vår “lykke” som mormor kalte det, “så blått som havet, så rødt som solnedgangen, så lyst som månen og så mørkt som brønnen i hagen” hadde hun sagt til meg, mormor. Alle i familien min har…, nei det ble feil. Alle i familien min hadde det samme fødselsmerket. Det var formet som en, det er rett og slett umulig å si for hver gang jeg så det(mitt eget) var det som om det beveget seg litt inni det. Det var som mormor hadde sagt. Merket var så blått som havet, så rødt som solnedgangen, så lyst som månen og så mørkt som brønnen i hagen.

Nyppelin smilte forsiktig til meg, og tasset helt bort til meg. Jeg skjønte at hun ville meg noe så jeg satte meg ned på knærne, da var jeg sånn omtrent på høyde med henne. Hun nikket, og strøk over “lykken” min, det var umåtelig vondt. Det brant og iste og verket og sved, men jeg bet smerten i meg. Nyppelin sukket og tok noe opp av lommen på sin ullkjole. Det var en slik vakker fotlenke som både Pettimaile, Nekkilus og Nyppelin hadde. Hun bandt den forsiktig rundt den venstre ankelen min og smilte dystert.

- Middag, sa hun – erterterte, har du smakt det noen gang?

Uten å vente på svar begynte hun å gå sakte mo et langbord borte ved det store treet. Nekkilus løp etter henne, men Pettimaile ventet på meg og smilte når jeg kom bort til henne

- Nå ser du ut som en Inkivinki jo! Lo hun.

Hun satte seg ved boret, og klappet på benkplassen ved siden av seg som tegn på at jeg skulle sette meg der, og det gjorde jeg.

En eldre nisse-dverg-troll-figur reiste seg og så på meg.

Han kremtet og sa: kjære Terine (som er navnet mitt) – jeg er dessverre redd for at du må glemme oss. Du er av samme ætt som en vi kjente før.

- Mormor!? Det glapp bare ut av meg.

- Ja, sa nissen og nikket betydningsfullt.

- Hun gjorde oss en tjeneste, men det kostet henne livet.

Jeg nikket, trengte ikke å si noe.

- Vi belager så inderlig, og håper at du en dag vil komme tilbake til oss. Han kikket ned, og Pettimaile felte en tåre ved siden av meg.

Jeg la en hånd trøstende på skulderen hennes. Hun kikket opp på meg, og jeg tok av meg min mest dyrebare eiendel: en ring, jeg hadde selv smidd den en gang jeg var med mormor inn i den fantastiske smia pappa hadde eid da han fortsatt levde.

Hun smilte til meg og tok den imot, hun klemte meg fort, det var ingen tvil om at jeg hadde funnet ut at hvis jeg hadde et liv på si fantes det her.

- Nå Terine. Bli med Rusketull.

Den gamle nissen så alvorlig ut, men et sted i det rynkede ansiktet hans var det et lite smil. Jeg smilte tilbake og reiste meg, fast bestemt på å ikke gråte. Jeg fulgte etter denne Rusketull inn i skogen og ut på en liten bro over en klukkende, blå elv.

Rusketull fikk meg til å sette meg ned på broen, det var en slik eventyrbro som bare hadde gjerde på den ene siden. Vi satt der og dinglet med bena over kanten (på den siden hvor det ikke var gjerde vel å merke).

Rusketull la en hånd på min venstre skulder, og den andre hånda oppå hodet mitt. Han hvisket noen ubetydelige ord inn i øret mitt og sa høytidelig: - “så blått som havet, så rødt som solnedgangen, så lyst som månen og så mørkt som brønnen i hagen.”

Jeg løftet hånda for å tørke mine siste tårer og oppdaget at jeg befant meg i et stummende mørke, jeg oppdaget også at øynene mine var lukket. Det ble mye lysere når jeg åpnet dem. Jeg var hjemme. Jeg reiste meg, nokså vinglete og tasset ut på trappa foran det lille huset. Solen var i ferd med å gå ned og månen hadde kommet til syne. Jeg hørte havet klukke og kikket mot brønnen.

- Så blått som havet, skrek jeg og puttet en finger i det varme vannet.

Jeg røsket opp ermet på nattkjolen og kikket på “lykken” den blå fargen hadde forlatt armen min.

- Så rødt som solnedgangen, ropte jeg og løftet et finger-sprikende hånd mot solnedgangen.

Nå forsvant også det røde fra fødselsmerket mitt.

- Så lyst som månen, sa jeg til meg selv. Og den lyse fargen rant ut av “lykken”

Jeg slepte meg bort til brønnen og hvisket ned i den: - og så mørkt som brønnen i hagen. Sjelen min forsvant, livet mitt forsvant, jeg forsvant. En utmattende følelse grep meg og jeg sank ned ved siden av brønnen.

Slik ble jeg sittende, fortsatt med den hvite, grønne og blå fotlenken rundt min venstre ankel, og et lite svimerke nederst på nattkjolen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?