Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Bak gitteret"

Vindu (foto: Inger Margrethe)
Vindu

«Mamma, mamma, se der! Ser du fengselet?» Mammaen blir rød i ansiktet, smiler falskt til barnet og sier at det er et gammelt, ubebodd hus, at det har stått tomt i mange år. Barnet vil ikke helt slippe blikket på det gamle huset, da de går videre og runder hjørnet mot Nidarosdomen.

Novella er skrevet av Inger Margrethe

Vindu (foto: Inger Margrethe)
Vindu

Nederst i Sjømannsgata, rett over Trondheims perle, Gamle Bybro, ligger det gule huset. Fire store vinduer dekker den nederste delen av grunnmuren, og ser flotte ut, kreativt pyntet med gitter, for de som går forbi. Det de ikke vet, er at i det bortseste vinduet, bak gitteret og de grå gardinene, sitter en gammel mann med krokete ledd.

Han sitter så ofte i vinduskarmen, skuer ut mot friheten og friske bein å gå på. Hver eneste dag ser han to par føtter, med eller uten sko, som tør gå de få skrittene forbi hans vindu. Han har så lyst til å strekke ut den skrukkete, hvite hånda si, for å be om litt nærhet, men han er for smart til det, for smart til å ydmyke seg slik.

Han forestiller seg at det sitter et menneske i hvert av de tre andre vinduene, og ser akkurat det samme som han. Kanskje med andre øyne, et annet perspektiv, andre tanker og en annen bakgrunn. Kanskje de ikke en gang kan se, bare høre skrittene av trette ungdommer som skynder seg til skolen, barnevognhjul som knitrer over grusen og små barneføtter som tripper tre små skritt når mor går to.

«Hva om jeg åpner gardinen en gang? Hva om jeg legger det spøkelsesaktige ansiktet mitt tett inntil vinduet, og lager en trygt grisenese mot barna, slik jeg gjorde da jeg var barn?»

Slik sitter han og fantaserer og drømmer. Drømmer om det som en gang var, og som er forbi. De eneste som ser, er de små, uskyldige barna som ingen mødre vil tro på. «Et fengsel,» sier de, og ser for seg skremmende bilder av skurker, innestengt i små celler, som sloss mot gitteret forran dem. Gitter forran vinduene er det som er et fengsel, grått og trist. Barna som bare er nysgjerrige og uviten om hva som er bak de uendelige gittrene.

Mannen bak, er det ingen som vet noe om. De tror det står tomt, og er fyllt med rotter som koser seg i alt støvet, som har samlet seg som et teppe over de nedslitte møblene. Slik er det ikke.

På nattbordet har han ei lita treramme med et bilde han ser på hver kveld før han sovner. Det er bilde av et guttebarn med en liten lue på hodet. Han sitter på fanget til sin mor, og smiler til fotografen. Kun morens fang er med på bildet, for det er gutten som er i fokus.

Han fikk bildet i posten en dag, og på baksiden står det: «Nichlas 2 år». Returadressen hadde han helt glemt å sjekke, det var bildet av den nydelige gutten, som lignet han selv, som betydde noe, og konvolutten er for lengst brent opp et eller annet sted. Det var håp, det viste fremtid. Barna er fremtiden, og det gir han håp om at det fortsatt finnes verdifullt liv på utsiden.

Han håper at de svake bena hans en dag skal klare å bære han helt bort til det forunderlige, detaljerte slottsbygget av en domkirke. Bare dit. Bare dit, så han kan få drømme seg bort i alle historiene hver figur holder på, huske at det enda er noe som er vakkert.

Han tar akkurat kaffekoppen skjelvende mot munnen, da det ringer på døra. Du tenker kanskje med en gang at han vil få besøk, kanskje det plutselig er noen som bryr seg om han?

Han sukker og trekker automatisk i den røde strengen som får døra til å låses opp, og der står hun. Kledd i blått og rødt, med logoen som symboliserer samarbeidet mellom kongen og paven. Krøllete hår hun har slitt med for å flate ut, men ikke lyktes. Hun tror hun smiler, men det mannen ser, er en bitter munn som skrår litt oppover på begge sider.

«Hei, Cornelius,» sier hun så hyggelig hun får til, og ser tvers gjennom ham. Tvers gjennom ham, som i, hun ser ut gjennom vinduet med glassaktige øyne, og har satt på autopiloten. Vasker koppene, rydder benkene, tørker litt støv på vei inn på soverommet, rydder i hans saker og roper til slutt på ham fra badet. Hun drømmer tydeligsvis hver eneste gang at han skal komme når hun roper, gjerne løpende, som en hund med logrende hale. Etterhvert forstår hun, og støtter ham trygt bort til toalettet. Det er blitt rutine. Livet hans er blitt til en rutine for de som arbeider, for at de skal ha noe å fortjene lønn for. De har ingen anelse hvor stor lønn de skulle fått, hvis de bare hadde ofret to minutter av tiden i den dystre kjelleren hans, til å gi han et varmt håndtrykk med forståelse.

Han stryker over det verdifulle bildet fra sengekanten og forsvinner langt inn i sin egen verden. Fengselsbetjenten, som barna ville ha kalt henne, kommer endelig med kveldsmedisinene. Blodet som gjør ham varm og levende, søvnen som holder ham gående, dag ut og dag inn, så de skal ha noe å holde på med om dagene. Hva om de glemte medisinen en kveld? Cornelius er frisk. Veldig mye friskere enn mange andre. Så var det den daglige treningsrunden. Bøy og strekk ut, et skritt opp og et skritt ned. «Det er så nytteløst når man ikke har noe å bruke fremgangen til. Ikke et mål,» tenker han før han faller i søvn, atter en gang.

Cornelius våkner av barnelatter, rop etter mamma og biler som suser forbi. Ofte hører han barnets gråt, og vet at det er han, gutten fra bildet. Det er det eneste han har av nærhet fra gutten, da han gråt gjennom telefonen, gråt etter mamma som var opptatt.

Han later som han løper bort til kjøkkenvinduet, men han kommer alltid for sent til å få det lille glimtet av barnet.

Denne gangen er det mye nærmere, det kjennes for ham, som om hele stua er fyllt med tårer og skrik etter noe mer. Han skal forsøke, han skal gjøre sitt beste for å komme seg tidsnok til det eneste vinduet i kjelleren, gittervinduet. Fra stol til stol, støtter han seg, klamrer seg til rillene i veggen og nesten kaster seg frem mot kjøkkenbenken. Han klarer det. Han kommer seg bort til vinduet mens han enda hører barnegråt. «Nichlas,» hvisker han, «Nichlas.» Cornelius er full av håp og tenker ikke før han skyver de grå gardinene til sides. Barnet blir oppmerksom på den lille hendelsen og slutter å gråte momentant. Med et forskrekket ansikt står han fryst i et innoverpustende hikst, mens de siste tårene triller nedover kinnet hans, blandet med snørr.

Gleden i ansiktet til Cornelius er det mange som ville ha betalt for. Han stråler av lykke og fullkommenhet.

Moren til Nichlas kan ikke lengre si at huset har stått tomt i flere år, men Nichlas visste, og nå har han beviser. «Der ser du, mamma!» Hun vil ikke vite av det som nettopp skjedde, hun vil kunne trylle, og blir sint.

Cornelius merker ingenting til alle de befalende blikkene hun sender ham, han er i lykkerus og kan ikke slippe synet fra Nichlas, nå. Nichlas tar tak i gitteret og roper håpefullt mot vinduet: «Jeg skal redde deg, jeg lover!» Så blir han dratt bort av mammaen sin, som er rød av sinne. Men gutten smiler og Cornelius har lyktes.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jente, 14, lurer på hvordan det er å sitte i fengsel
Hei Jeg må si at jeg er litt usikker på noe av det du spør om her. Jeg kan svare ganske generelt på at det i Norge ikke er lov med mishandling el...