Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Desembernatt"

Stjerner/lys (colourbox.com)
Lys stjerner

Blinkende lys. Pust. Stemmer overalt, de svirrer som bier inni hodet på deg. Du kan ikke komme deg vekk fra det, kan ikke rømme. Sakte men sikkert kommer tiden, den kommer for å ta deg.

Novella er skrevet av Mathilde

Stjerner/lys (colourbox.com)
Lys stjerner

Den gir deg et plutselig perspektiv, et høytstående og opplysende. Mens du står der, liksom på Empire State Building, faller du. Du faller og faller. Du flyr, gjennom minnene, som en tornado, fort og mektig. Bakken er kald. Du ligger der, og møter snøkrystallene med blikket. Det er så mange! Så like, men så forskjellige allikevel. Et smil dreier seg om munnen din, du føler deg trygg.

 

Hennes hender er foldet, lokkene hennes omkranser ansiktet. Hun ser så uskyldig ut, helt uberørt. Skritt for skritt nærmer han seg henne. Ingen reaksjon. En følelse av mistrivsel sprer seg i kroppen hans. Han skotter usikkert bort på henne, han må bare se. Hun er så vakker. Hun er definisjonen på Afrodite, nr. 10 på skalaen! Hun er en gud. Tankene hans flyter, utover det hele. Hva har han gjort? Han ville jo bare være der for henne, være nær henne. Han ville hun skulle forstå.

 

Dagen som ventet i morgen var ikke lenger noe å se frem til. Fordi det var ingen ny sjanse, det var ingen mulighet til å starte på nytt. Han var nå fanget i en evig anger, som sakte men sikkert spiste opp alt som var igjen av hans "jeg". Han tenkte tilbake på da de begge hadde ligget på gulvet, og sett opp i taket. Blikkboks-flyene, et rødt og et grønt. De svaiet i luften. Fredfullt og rolig. Sjalet, det mørkeblå sjalet med essensen av henne, engelen tenkte han.

 

Du klistret en stjerne, en etter en på det mørkeblå sjalet. De skinner kun i mørket sa du, bare i den dypeste ensomhet. Du stirret på det du nettopp hadde skapt, og gav fra deg et fornøyd lite smil. Dette likte du. Du likte at denne himmelen, den var bare for deg og ingen andre. Du ville ikke dele den med noen, du var alltid så distansert samtidig som du var skremmende nære. Bitterheten vokste inni ham, følelsen kom tilbake. Den følelsen som gjør deg til et menneskelig monster.

 

Hvordan kunne det være så lett? Så lett og ta ende på det han brydde seg mest om, i hele denne verden. Nå var det over. Han så opp mot flyene, nå skinte stjernene klarere enn noen sinne.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?