Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Advarsel"

Fotgjenger (colourbox.com)
Fotgjenger

I dag var siste skoledag. Slutten på ungdomstiden, og starten på livet vårt. Dette markerte slutten. Jeg var ikke nervøs, bare litt redd.

Novella er skrevet av Charlotte

Fotgjenger (colourbox.com)
Fotgjenger

Jeg sto og ventet på Sara som alltid kom innom meg før skolen. Jeg hadde ventet lenge før hun kom. "Unnskyld, jeg vet jeg er sen", ropte Sara til meg. Vi løp halveis til skolen før vi ble slitne og sakket ned farten. Jeg hørte et pling og flyttet meg til siden. Syklisten kjørte forbi oss på det smale fortauet. Fortauet var så lite at Sara ble dyttet ut på veien. En sort bil bak oss kom i full fart mens Sara allerede sto midt i filen. Bilen tutet høyt og Sara løp til siden. En liten del av den blomstrede kjolen hennes rørte bilen, før bilen kjørte forbi oss. Vi så inn i førersetet og der satt det en mann i middelårene som stirret på oss.

"Det var nære på", sa Sara. Jeg så svetten renne på pannen hennes. Selv om hun ikke sa det, så jeg at hun var vettskremt. Vi var allerede et godt stykke på vei til skolen og det var ikke lenge til før vi skulle krysse veien. Sara gikk over veien litt før meg, men jeg prøvde å ta henne igjen. Den røde lastebilen hadde sterke gule lys på, og det luktet bensin av den. Den kom nærmere oss, og jeg så at Sara stoppet rett foran lastebilen. Jeg skrek og ropte men Sara hørte meg ikke. Jeg kunne ikke se noe, av alle tårene som dekket øynene mine. Rett før hun ble truffet, snudde hun seg og så på meg.

Hun smilte svakt til meg. Smilet ble omgjort til latter og jeg skrek igjen, så høyt jeg kunne. Sara flyttet seg fremdeles ikke. Jeg prøvde å nå henne, men armene mine var ikke lange nok. Sara smilte til meg mens hun lo av glede. Det var som om hun glødet. Jeg følte meg hjelpesløs selvom hun sto så nærme. Lastebilen kom nærmere og en stor bølge av sorg traff hjertet mitt. Jeg hørte lyden Sara lagde når lastebilen traff henne. Hun skrek ikke, hun lo. Alt skjedde rett foran øynene på meg, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det.

Lastebilen hadde stoppet hvis den hadde sett Sara, men det gjorde den ikke. Sara hadde stoppet hvis hun hadde sett lastebilen, men det gjorde hun ikke.

Hvis jeg kunne, hadde jeg gått tilbake i tiden og gjort alt anderledens. Jeg hadde stoppet Sara før hun gikk over, så hadde vi gått til skolen som vanlig. Jeg forsto ikke hvorfor Sara smilte før hun ble truffet. Jeg følte meg kald når jeg tenkte tilbake. Det skulle ikke ha skjedd med henne. Hvis jeg hadde gått foran henne hadde det vært meg og ikke henne. Det var meningen at jeg skulle dø, ikke henne. Hvis jeg bare hadde gjort noe, hadde ingenting av dette skjedd. Alt var min feil. Hvorfor ble det sånn?

Når jeg våknet var jeg svett og varm. Jeg følte meg forferdelig dårlig og kvalm. Alt som hadde skjedd virket så virkelig, og jeg hadde levd meg inn i øyeblikket. Jeg var glad for at det bare var en drøm. Det som skremte meg mest var det som skjedde etterpå. Jeg tenkte tilbake på drømmen mens jeg gjorde meg klar, og da fant jeg ut at alt jeg hadde gjort var helt lik det jeg gjorde i drømmen. Jeg tenkte ikke noe på det før vi hadde løpt til skolen. Det samme skjedde igjen. Mannen kjørte forbi oss i bilen som nesten hadde kjørt på Sara. Vi gikk nærmere forgjengerfeltet og Sara løp foran, ivrig på å komme over forgjengerfeltet. Lastebilen luktet like dårlig som i drømmen min. Denne gangen var jeg fordredt på hva jeg skulle gjøre. Idet Sara snudde seg, løp jeg foran og dyttet henne bort fra fotgjengerfeltet.

Det gjorde ikke vondt. Jeg skjønte nå hvorfor Sara smilte til meg. For en gangs skyld følte jeg meg fri, jeg lettet nesten av glede. Å dø var ikke som jeg trodde. Det kom ingen skytsengler eller noe lys, bare frihet. Jeg fløy vekk fra alle problemer og all sorg, men likevel kom jeg aldri til å se Sara ingen. Tanken på at hun er nede på jorden og lever nå, gir meg stor glede. Jeg håper hun lever livet sitt fullt ut.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?