Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Blomsten som visnet"

Jente sitter i vinduet

Jeg har ikke alltid vært slik, slik jeg er nå. Det ekte smilet kommer aldri frem lenger og jeg kan ikke huske sist jeg virkelig lo. Utseendet mitt falmer mer og mer for hver dag, for jeg finner ikke lysten til å gjøre noe med det. Ser ikke noe poeng i det. Jeg lykkes ikke uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør. Norske jenter er nemlig dømt til å mislykkes.

Novella er skrevet av Mariell

Jente sitter i vinduet

Ikke bare jenter for den saks skyld, alle norske. Faktisk alle skandinaviske. Aksel Sandemose skulle aldri eksistert. Da ville kanskje alt vært annerledes nå. Takket være han lever vi i et helvete, det gjør iallefall jeg. Nå er jeg havnet her og skal få hjelp.

Vi skulle aldri ha flyttet fra Bærum, det var der jeg hørte til. Jeg var kjent som skolens babe, og det likte jeg. Alle så opp til meg, og jeg følte meg som en prinsesse. Venninnene mine var selvfølgelig også som prinsesser, vi var en perfekt gjeng. Når vi kom gående i korridorene så alle på oss og plystret. Vi gadd ikke engang å se på taperne, vi bare hevet hodet høyere. Derimot de pene guttene fikk et sexy blikk og et smil.

Mitt blonde hår var alltid perfekt slettet og sminken var nøye påført. Klærne mine var alltid siste nytt og av topp kvalitet. Selvfølgelig satt klærne tett inntil kroppen og viste alltid en del hud. Guttene måtte jo ha noe å nyte i løpet av den ellers så kjedelige skoledagen. Etter skoletid var jeg leder for cheerleading-laget, selvfølgelig var det kun de peneste jentene som fikk være med på laget mitt. Vi måtte jo matche og se bra ut i uniformene.

Livet mitt var feilfritt. Jeg var pen, smart, populær, hadde mange venner og fikk til alt. Jeg var best. Dette var jeg fullstendig klar over, og alle rundt meg merket det godt. Vi lo alltid av de «upopulære» og ga de sårende kommentarer. Det var slik det skulle være, vi måtte vise hvem som var best og sette de på plass.

Det var en solfylt dag midt i sommerferien før videregående. Mobilen min begynte plutselig å dirre, det var mamma som ringte. Stemmen hennes hørtes gråtkvalt ut og hun ba meg komme øyeblikkelig. Jeg løp hjem så fort jeg kunne, full av bekymring. Hva i alle dager kunne det være?

Det var denne dagen jeg fikk den grusomme beskjeden. Bestemor hadde dødd av hjerteinfarkt og vi hadde arvet alt. Mamma hadde bestemt at vi skulle flytte til bestemors hus, som lå i Alta. Dette var slutten for meg.

Jeg likte det nye huset vårt. Det så ut som et dukkehus på utsiden og var lyst og koselig på innsiden. Det hadde nydelig beliggenhet litt utenfor byen. Det minte meg om da jeg var mindre og pleide å tilbringe sommeren der. Vi pleide å sitte ute på verandaen og spise bringebær. Bestemor pleide å ta meg med på sykkeltur til et sted vi kalte «den magiske skogen». Der fant vi nydelige blomster og lagde blomsterkranser til hverandre. Hun var verdens beste bestemor og vil alltid være et stort savn.

Vi var godt installert i vårt nye hjem i løpet av bare ei uke. Resten av sommerferien brukte vi på å pusse opp og kose oss ute i den store hagen. Det var ganske godt å være der, selv om jeg savnet alle i Bærum. Mamma forsikret meg om at jeg kom til å få mange nye venner når skolen begynte. Jeg følte meg ganske selvsikker og gledet meg til å møte alle sammen. Var de slik som meg? Hadde de samme klesstil? Var de like opptatte av utseendet? Hvordan ville de ta imot meg? Ville jeg finne meg kjæreste her? Tusen spørsmål svirret rundt i hodet mitt, men jeg var egentlig ganske trygg på dette.

Plutselig var ferien slutt og skolen sto for tur. Jeg ville gjøre et godt inntrykk, så jeg valgte ut en stilig minikjole og høyhælte sko. Håret fikk seg en omgang av glattetanga og en sprut hårspray. Jeg sminket meg og tok på en god dose parfyme. Til slutt ble skoleveska pakket og jakken tatt på. Jeg var så klar som jeg kunne bli.

Til min store forbauselse møtte jeg mange sjokkerte blikk da jeg kom inn i klasserommet. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det og satte meg ned. Læreren ba meg fortelle litt om meg selv. Ærlig som jeg var fortalte jeg at jeg var fra Bærum, og der var jeg skolens babe. Jeg fortalte også at jeg var kjempeflink på skolen og veldig god i cheerleading. Hele klassen så rart på meg og noen lo.

Alta viste seg å være helt forskjellig fra Bærum. Alle her virket så annerledes, og jeg følte meg helt utenfor. Ingen gjorde noe ut av seg selv. De virket så negative og usikre. Det virket som det var helt galt å ha selvtillit. Forvirringen min ble bare større og større for hver dag som gikk. Ingen ville henge sammen med meg. Dette var jeg absolutt ikke vant til! Noe måtte gjøres, så jeg bestemte meg for å sette meg sammen med en gjeng i kantina. Det gikk ikke helt som forventet, for alle reiste seg da jeg satte meg.

«Hvorfor vil dere ikke være sammen med meg?» spurte jeg.

Jentene vekslet blikk og hun ene svarte meg med en ekkel tone.

«Vi liker ikke slike som deg rett og slett. Du går rundt og tror du er så sinnssykt deilig. Hva er galt med deg? Hvorfor tror du at du er så mye bedre enn alle? Tror du du er mer verdt enn oss?»

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg ble helt stum og kjente tårene presse på. De snudde seg bare og gikk.

Det var slik alt startet. Forandringen ble så stor. Jeg visste ikke lengre hvordan jeg skulle være, eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Å være meg selv var tydeligvis ikke godtatt her. Etter hvert ble jeg mer og mer borte. Jeg glemte hvem jeg var.

Hver kveld gråt jeg meg selv i søvn. Hver natt våknet jeg av mitt eget hyl, bankende hjerte, og mamma som trøstet meg. Senga var badet i svette. Det ble bare verre og verre. Jeg ble som en skygge. På fritiden gjorde jeg ingenting annet enn å sitte å stirre ut av vinduet. Mamma prøvde å få meg med til byen, men det fristet ikke. Hun prøvde å få meg med ut på restaurant, men jeg var ikke sulten.

Jeg tror at verden i seg selv er svart hvitt, og at vi selv må fargelegge den slik vi ønsker. Men hva gjør man hvis man har mistet evnen til å fargelegge? Ikke vet jeg. Verden ble bare mørkere og mørkere for meg.

Etter hvert ble det så mørkt at jeg ikke kunne finne noe lys. Det føltes som hele verden lå på skuldrene mine og presset meg nedover. Verden lyktes iallefall, jeg ble knekt. Jeg så ikke lenger noe poeng i å være her. Ingenting gjorde meg glad lengre. Det var nytteløst.

Alt ble mørkt. Jeg trodde jeg hadde greid det. Det føltes utrolig godt. Plutselig våknet jeg opp igjen.

De sier alt skal bli som før, at jeg skal bli frisk igjen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?