Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Stillhet"

Togskinner
Togskinner

Jeg kikket opp. Ansiktet til personen som hadde lagt lappen på pulten min ble blendet bort av det skarpe lyset fra lysrørene like ovenfor. Øynene mine blunket og blunket igjen. Jeg kunne se hvem det var nå. Det var Natalie som satt to pulter til høyre for meg.

Novella er skrevet av Larsen

Offentlig og kvalitetssikret
Togskinner
Togskinner

"Hva er det for noe?", sa jeg skarpt med en sprukket stemme. "Les den og følg instruksene den sier", sa hu med et knis som var et resultat av min sprukne stemme. Så snudde hun seg, gikk tilbake til plassen sin og leste videre om fotosyntesen på kapittel seks i naturfagsboka.

Lappen var revet ut fra en mattebok. Jeg kunne se rutenettet som alltid pleide å være i mattebøkene. Den var krøllet. Nesten som en rose. Hadde hun brettet lappen om til en rose med vilje som om alt annet i rommet ellers skulle være tilfeldig bortsett fra den. Eller var det lappen som var tilfeldig, mens alt annet hadde en hensikt? Jeg ville vente med å lese lappen til jeg ikke klarte og vente lenger.

Den sterke følelsen av lysst og nysgjerrighet slo inn etter nøyaktig tre minutter og tjueåtte sekunder. Jeg dro lappen ned til lårene mine, under pulten for å skjule at jeg hadde fått en lapp. Denne lappen skulle ikke bli tatt av læreren denne gangen. Denne gangen var det noe viktig. Det var jeg helt sikker på. Jeg holdt tommelen og pekefingeren på den ene siden av lappen med høyre hånd. Ett annet hjørne holdt jeg med motsatt hånd. Så dro jeg forsiktig for ikke å skape en raslende lyd, som det pleide og komme av slikt stivt papir. Lappen var nå åpnet, men det stod ingen ting på den. Jeg snudde lappen fra høyre mot venstre. På den siden var det festa seksten, blyge ord. "Det er fest hos meg nå til fredag om to dager, ta på deg noe fint". Ikke bare hadde jeg blitt invitert på fest for første gang, men det var tegnet et lite rødt hjerte under teksten. Hjertet var symmetrisk tegnet. Det tok opp akkurat så stor plass at det var i mellom to av firkantlinjene som var der fra før. Ett hjerte, bare til meg. Ingen andre.

Læreren åpnet munnen. Han sa noe, men hva? Jeg var helt paralysert av følelser. Jeg kunne ikke høre. Alle mine fem sanser var borte nå. Alt som satt igjen var ingenting, eller kanskje alt. Vannet kokte, jeg kunne se de andre elevene reise seg, for så å gå ut i friminuttet. Jeg satt igjen der og tittet på dem. Kroppene deres var ubevisste over hva som foregikk for meg. De hadde sine egne følelser. De bare reiste seg, tok på ytterjakken og gikk ut til der hvor livet var. Det var som om ingenting hadde skjedd for dem, men de så meg ikke. Jeg var ikke til stede for dem. Jeg var kun til stede for meg selv. "Skal du ikke komme deg ut for litt frisk luft før neste time?", sa læreren Tor. Han hadde bøyd seg ned i nitti graders stilling med knærne for og kunne se meg inn i øynene. Han var også uviss, men han klarte likevel og få meg til å nikke på hodet og reise meg. Ytterjakken klebret seg rundt den svette kroppen min. som om den ville gi meg støtte, den kunne se meg. Den ville holde varmt rundt meg. Jeg er bare en passelig høy kropp med en ytterjakke. Jeg er bare et av de flere menneskene som vandrer rundt om i gangen nå, tenkte jeg mens jeg gjorde akkurat det.

Jeg stilte meg midt i en ring av venner utenfor inngangsdøren til skolen. "Det er greit", sa jeg stille. "Hva?", sa flere av de andre kroppene rundt meg. "Det er greit, dette er bare livet". De andre kikka med et forundret blikk. De tok meg ikke seriøst. Latteren brast ut av dem på samme måte som en dårlig lukt kan slå deg i ansiktet når du tar av deg en fuktig sokk. Lukten av sokken slo meg i ansiktet, den fikk meg til å gå mot vinden. Vinden var trygg når noe var galt. Lukt og hørsel forsvant. Jeg kunne stå og tenke over hvorfor, hvorfor ikke. Hva var og hva var ikke.

Bakken under føttene mine var ujevn. Stien jeg gikk, på vei hjem, var alltid litt for bratt. Hvorfor kunne ikke den bratte bakken bevege seg etter meg? Hvorfor måtte jeg bevege meg etter den? Det var blod på tann nå. Tærne frøys. Underlaget var kaldt og jeg tenkte at langt der nede, under alt som heter liv, der finnes helvete, eller bare sentrum av jordkloden. Varmen fra langt der nede symboliserte sentrum av min mavesekk. Det ble varmere nå. Noe steg oppover i kroppen mens jeg løp alt jeg eide rett fremover, til siden og mot venstre. Den varme vesken som skøyv seg inn i munnen min, opp fra halsen svidde. Gulpet bredte seg utover i munnvikene. Jeg kunne kjenne den svake smaken av rust og noe annet som slet på emaljen ytterst på de skadede fortennene mine. Jeg spyttet. Jeg spyttet til varmen var helt ute av kroppen. Nå stod jeg inne i gangen i mitt eget hus. Varmen var ikke lengre inni meg, den var over alt rundt meg. I det jeg tredde inn ytterdøra til huset hadde temperaturen gått fra sytten minus til tjue pluss. Den holdt rundt meg. "Varmen, du er så god", sa jeg til de eggeskallfarvede veggene som bare sto der. Det var de som bestemte. De pressa meg lengre og lengre innover i huset. Veggene hadde en drakraft som dro meg inn, opp trappen som ikke hadde blitt malt ferdig og inn på rommet mitt. Det var trygt nå. Her fantes bare den isolerte formen for liv. Det var bare fire vegger, to bord, sengen og ett skap som kunne sammenlignes med alle andre skap. Samtidig så skilte dette skapet seg ut. Den ene døra til skapet var bredere enn den andre. Føttene skapet stod på var ikke fem centimeter lange slik som alle andre normale skap, nei. Den hadde føtter på en lengde av bare tre centimeter. Dette utgjorde at skapet stod trygt. Skapet var som noe annet tungt, det kommer aldri til å velte. "Jeg kan velte mye lettere enn skapet", tenkte jeg før jeg la meg under dyna for å høre på livet utenfor veggene.

Dusjen var kald. Jeg stod klistret inntil glassveggen mens jeg holdt dusjhodet i motsatt retning. Jeg ventet til jeg kunne kjenne at vannet ble varmere, dampen skulle stige og kvele annen luft omkring den. Vannet var nå litt varmere enn kroppstemperaturen. Jeg kunne skimte ansiktet mitt i glasset i noen sekunder før dampen tok over og gjorde alt uklart. Ansiktet mitt så trøtt ut. Det gjorde det alltid på slike morgener som denne før jeg hadde tatt dusjen. Når jeg stod i dusjen og holdt øye med glassveggene rundt meg, var det som om jeg hadde på meg noen briller med alt for høy styrke. Dampen gjorde alt om til tåke, en tåke som rettet seg etter meg. Kroppen gjorde håndkleet fuktig. Døren til dusjen lot jeg stå åpen når jeg var ferdig, slik at all damp forsvant fort ut derfra og inn i rommet. Dampen la seg på speilet slik at jeg ikke kunne se noe annet enn en skikkelse. Jeg tørket over speilet med håndkleet for å kunne se meg selv stå der med en mer oppfrisket kropp enn det kroppen var før jeg hadde dusjet. Kroppen min gikk ikke i ett med de hvite veggene rundt meg lengre. Den hadde blitt noen toner brunere.

Da jeg bet om skiven med mild gulost og reiv av en bit med sidetennene angret jeg sterkt på at jeg allerede hadde pussa tennene før jeg spiste frokost. Smaken av grovt brød med hullete gulost blandet seg nå med smaken av tannkremen som skulle gjøre tennene mer hvite. Beskrivelsen av smaken på denne blandingen var ikke god. Jeg la fra meg resten av skiven i den resirkulerbare matsøppelposen og svelget. Denne posen var basert på maiskorn, derfor gjorde det ikke noe om jeg hadde lagt denne posen ute i naturen. Naturen vil bryte ned denne posen på bare noen få dager. Så hadde den blitt til jord. Posen var også livet, slik som den kalde melken jeg drakk fort uten nytelse. Det var ikke før etterpå at jeg tenkte at jeg burde nytt dette glasset med melk. Smaken av tannkremen var allerede borte fra biten jeg spiste av skiven. All smak av tannkrem hadde festet seg til denne biten og blitt dratt ned i tarmsystemet mitt slik at det var klart for andre ting som ikke kom til å ha en ettersmak av tannkrem. Alt dette var ikke ett bra tegn på hvordan dagen kom til å bygge seg. Jeg hadde allerede satt en standard for livskvaliteten for dagen ved alle disse ubetenksomme feilene.

Alle elevene gikk rundt omkring og hvisket til hverandre om festen som skulle skje hos Natalie i kveld. Jeg satt bare stille å så på. Følelsen jeg hadde kunne sammenliknes med den en får når man sitter i ett tog og ser på alt der ute som beveger seg. Tiden fløy forbi, den var rundt meg. Jeg satt som ett senter i midten og bare fulgte med på at viserne gikk tikkende forbi. Beskjeder fra læreren klarte jeg ikke å følge med på. Lydene fra munnen stoppet ikke hos meg, men bare fortsatte videre til neste persons ører. Kanskje den personen fulgte med, kanskje den personen kunne høre.

Nøkkelen satt fast i døra. Døra bare stod der så trygt, med sine egne frykter. Den hadde ikke lyst til å la seg åpne fra utsiden i dag. Heldigvis hørte jeg mor innenifra. Hun kom trippende med lette skritt mot døra fra innsiden av huset. Hun hadde hørt at jeg ikke klarte og åpne den. Klinka gikk ned, døra slo seg opp med en innbydende aura. "Er det noe galt med nøkkelen din?", sier mor mens hun gjør plass for meg til og tre inn i varmen. "Nei, jeg tror bare det er kulden som har gjort slik at låsen ikke fungerer", svarte jeg med en oldings røst. "Jeg skal i selskap hos Natalie i kveld", fortsatte jeg med en spak stemme. "Ok, du får hoppe i dusjen du da", sa mor. Jeg fortsatte opp trappene. Måten min mor tok dette så lett på var uventet. Dette var første gang jeg hadde blitt bedt med på fest, så jeg trodde hun kom til å utspørre meg med en mer mistenksomhet. Lyden av raslende metall fortalte meg at jeg fortsatt hadde noen småkroner igjen i venstre lomme på buksa. Jeg tok de fram og la de på bordet mens jeg kledde av meg resten av klærne og gikk sjenert inn i badet. Denne gangen ventet jeg med å gå inn i dusjkabinettet til jeg kunne se og føle at vannet hadde blitt varmt. Jeg var nervøs, svetten rant selv om jeg stod så trygt under strålen fra dusjhodet. Jeg hadde en følelse av utilpasshet i en situasjon som egentlig skal være så normal som det å ta seg en dusj. "Du passer ikke inn her, du er svak og fortjener ikke dette", sa de tunge stemmene på innsiden av hodet mitt. Jeg var deprimert i hele sinnet. Hjernen min jobbet mot meg. Alle var mot meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg lengre. Mobbingen jeg hadde blitt utsatt for gjennom flere år satt som sterke setninger inne i meg enda. De preget meg som menneske. "Hva feiler det meg? jeg har aldri gjort noe galt", sa jeg stille og desperat til meg selv mens jeg kneppet opp skjorten og strammet slipsknuten. Alt der inne ville ut, det ville vekk. Vekk herfra, til ett bedre sted. Jeg ville at alt inni meg skulle bli lysere, ikke mørkt som det er nå.

Natalie bor i Jarlegata 20A. Jeg måtte bare komme meg ned den isglatte bakken nedenfor butikken, ta til høyre og fortsette til jeg ser ett blodrødt hus. Nervøsiteten sprang i meg mer og mer for hvert skritt jeg tok. Leggene måtte jobbe hardere enn vanlig siden det var både isete og bratt ned denne bakken. Psykologen min hadde sagt at jeg måtte prøve å unngå og tenke negativt i slike situasjoner som denne. Jeg prøvde å glemme at alt rundt meg var mørkt, at alt var kaldt og skummelt. At jeg ikke passet inn i her. Jeg fortjener oppmerksomhet og omtanke. "Dette blir for dumt, jeg kan ikke gå på denne festen", sa jeg ut i det stille nattemørket. Jeg snudde momentant, men så snudde jeg tilbake. Lyden av toget som var langt borte var en rolig lyd. "Det er så lett, gjør det", sa en stemme inni meg. Det var mine egne tanker, ingen snakket til meg fra det fjerne der inne nå. "Det er så lett, du kan få en slutt på alt ondt". Underlaget ristet, føttene ristet og kroppen min ristet. Toget var bare femti meter unna nå.

Nakken ble kald når jeg la hodet på togskinnen. Det var for sent nå. Dette var slutten av mitt liv. Jeg lukket øynene, vendte hodet til høyre og åpnet de igjen. Jeg kunne se det siste sekund. Trærne falt, alt falt. Skapet som stod i hjørnet på rommet veltet. Alt fikk en gråtone lik sigarettrøyk. Så tok det slutt. Jeg kunne ikke høre det. Jeg kunne bare se stillheten.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?