Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Kofferten"

Mann med stresskoffert
Mann med stresskoffert

Han gikk langs den tørre bakken som var hvit av frost. Vinteren hang i luften og bladene surret vilt i alle retninger. Johan trasket trøtt for seg selv som et gammelt utslitt esel som hadde alt for tungt å bære.

Novella er skrevet av Live

Offentlig og kvalitetssikret
Mann med stresskoffert
Mann med stresskoffert

Johan som var en dyktig mann i 4o-årsalderen hastet seg gjennom gatene, stresskofferten holdt han på venstre side av den fyldige ølmagen. Han tenkte på jobben sin. Hvorfor måtte sjefen være så fordømt fordomsfull? Johan hadde fått sparken denne gangen. Ikke en gang en siste sjanse før han sparket ham ut av kontoret sitt med skjellsord slengt etter. Bare fordi kollegaen hans hadde tatt seg til bry med å sladre til den gamle tosken av en sjef, at han var kommet full på jobben en fredagsmorgen, fordi konen hans hadde hevet ham ut kvelden før.

Livet var for jævlig, tenkte han og trakk jakken enda tettere inntil brystet. Han passerte en container i det han gryntet til seg selv, så da tok han like gjerne og slengte hele kofferten oppi. Den hadde han i hvert fall ikke bruk for mer. Ferdig med hele jobben. Han hadde ikke likt seg der uansett. De gamle mørke kontorene, lange dager bøyd over papir og skumlese i halvmørket med lampen dinglende så vidt over hodet. Gud som han hatet den lampen! Den klirrende pæren uten skjerm som hang rett over hodet hans og lyste opp halvmånen hans i bakhodet. Og så var det støyen i nabokontorene som var fylt med babling gjennom svarte telefonrør av misfornøyde kunder. De sinte stemmene til svar.

Og mest av alt hatet han sjefen. En mann litt eldre en ham selv med fyldige røde lepper som alltid var smurt inn med noe fett så de glinset i gjenskinnet av det grå dagslyset som siv inn gjennom små vinduer. Så hadde han grått hår og skinnende øyne som lyste opp på bildene av ham i reklamebøkene. Og hver gang han var sint poppet en stor fet blodåret opp i den bleke glinsende forskallen hans. Dessuten kunne ikke Johan fordra stresset som fylte drittdagene som passerte.

Men hvor skulle han dra nå da? Ikke hadde han hjem og ikke hadde han jobb. Skulle han bli uteligger? Johan kunne ikke se for seg selv som en uteligger. En med lue på hodet og hansker med tuppene vemodig kuttet av. Hva med alle tingene hans? Hvor skulle han gjøre av dem? Og enda verre hvor skulle han bo? Skulle han våge seg hjem til konen og be om tilgivelse?

Johan tenkte på det som hadde skjedd. En utro mann var han. Utro… Ordet var ikke et pent ord. Det var et forferdelig et. Og det som var enda mer skrekkelig var at det ordet tilhørte han. Ordet beskrev ham. En gang på jobben for lenge siden hadde de fått utdelt et vurderingsskjema som de skulle fylle ut selv. På det sto det: Beskriv deg selv med tre ord. Johan hadde den gang skrevet: ung, dyktig og talentfull. Han hadde smakt på ordene og trukket frem et selvgodt smil om munnen. Nå var det eneste han kunne beskrive seg selv med: Hjemløs, utro og ubetydelig.

Johan begynte å gå igjen. Langs veien kunne han se alle husene som stirret trist og tomt framfor seg. Vinden hvisket stille og fikk trærne til danse. Han krysset veien og gikk rett mot et gammelt, kroket tre. Det var som om det stirret tankefullt på ham med kloke, rustne ord på vei ut av grenene. Det fikk han til å tenke, han skikket opp mot gatelykten som lyste hvitt mot den svarte natten. Hvorfor hadde dette skjedd med ham? Hvorfor hadde han både fått sparken og blitt kastet ut av sitt eget hus? "Å! Alt var de andres feil", tenkte han sint for seg selv. Eller var det egentlig det? Det var jo han som hadde hvert utro, det var han som hadde kommet full på jobben den fredags morgenen. Jo visst var det hans feil!

Johan rettet på frakken sin og gjorde seg rak i ryggen. For nå skulle han hjem å be konen om tilgivelse. Og få jobben tilbake. Han gikk i retning mot huset sitt, men noe fikk han til å stoppe opp. Det var en stemme som kom dypt inne fra margen hans som snakket tydelig til ham. "Ville han egentlig ha det gamle livet sitt tilbake? Ville han ha tilbake de tidlige kveldene med taushet mellom konen og han, og tenke sørgmodig tilbake på de unge dagene som en gang hadde hvert, da han og konen var nyforelsket og lykkelige? Ville han ha tilbake den tussemørke kroken av et kontor, sjefens kjefting og sure bemerkelser om for dårlig arbeid? Svaret var som risset i stein. "Nei", det var skrevet over hele ham. Be om tilgivelse, og gå ned på sine knær å trygle, det skulle han i hvert fall ikke gjøre. Det var ikke hans stil.

Så han snudde og løp tilbake. Tilbake til containeren der han hadde kastet kofferten, og plukket den selvsikkert opp. Blikket hans glimtet til ved synet av den. Dette var hans begynnelse på et nytt og bedre liv. Kofferten, hans nye start. Livet var ingen dans på roser, men dette var hans liv og nå følte han seg fri som fuglen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?