Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Istårer"

Jente logger seg på Facebook (colourbox.com)

<3 Send dette hjertet til de 10 som betyr mest for deg :-) Jeg stirret stivt inn i skjermen. Hva skulle jeg gjøre? Hadde allerede sendt det til ni. Ni av mine bestevenner. De ni som jeg var mest sammen med. Det var sant. Nesten sant. Det var en jeg var mer sammen med. Bestevenninna mi.

Novella er skrevet av "N"

Offentlig og kvalitetssikret
Jente logger seg på Facebook (colourbox.com)

Jeg satt og bet negler mens jeg tenkte ut hvordan jeg kunne gjøre det. Hvorfor hadde jeg begynt å sende disse idiotiske meldingene. Hva var vitsen med å sette de på Facebook-veggen, så alle kunne se de? Hva var vitsen med å gjøre det sånn at jeg måtte svikte min beste venn?

 

- Åh, jeg gleder meg så jævlig til starten av juleferien! Det blir bare dritkult å dra til Oslo med hele gjengen, ikke sant? Amalie var veldig gira og så forventingsfull på oss åtte andre. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Klart jeg gledet meg til Osloturen, men jeg likte ikke måten hun sa "hele gjengen" på. Det var bare sånn at det manglet en tiendedel. Det ble så feil. Jeg stirret ned på ti par sko som sto i en sirkel. Det var to sko som skilte seg ut fra mengden. De sto litt uten for de andre. En halv meter kanskje. Jeg kjente igjen disse skoene blant alle UGGS og Timberland, Lacoste og Kawasaki sko. Disse skoene hadde stått ved siden av mine i gangen hjemme et ukjent antall ganger. Så mange ganger at det var umulig å telle. Mange flere ganger enn alle de andre til sammen. Men aldri på likt med noen av de andre. Det var i hvert fall lenge siden.

 

Mathilde og jeg satt i sofaen hjemme og spiste. Vi bladde litt i et tilfeldig blad i fant i aviskurven. – Fy faen! Svartinger er noe drit. Jeg hadde akkurat bladd opp en side hvor det sto noe at du kunne gi barn i Kongo en viss sum hver måned for å gi de et bedre liv. – Ikke alle, da. Jeg gløttet usikkert bort på henne. Håpet at hun skulle si at Amina var et unntak. Men hun sa ikke det. Det visste jeg vel egentlig. Det var bare det at jeg kunne ikke fordra når folk snakket stygt om bestevenninna mi. Likevel turte jeg ikke å stille opp for henne i alle situasjoner. Jeg visste at det bare ville være et spørsmål om tid, før jeg ble såkalt sparka fra gjengen. Hvis de fikk vite om mitt og Aminas vennskap, altså.

 

De andre sov. Eller kanskje de bare satt med lukka øyer og hørte på musikk. I hvert fall så var jeg ganske sikker på at de ikke fulgte med på hva jeg drev med. Hvordan har du det for tida? Det er bare skikklig dumt at du ikke får være med på turen.. Jeg skal tekste med deg hver kveld. Lover. Du skal vite at jeg er kjempeglad i deg uansett <3 – Hva driver du med? Julies stemme brøt stillheten i bussen. – Tekster med Andrea. Innmari dumt at hun vart sjuk. – Jeg vet. Men vi får det vel kult uansett. – Jaja, det får vi. Jeg kjente et snev av dårlig samvittighet over løgnen. Men jeg var fortsatt et godtatt medlem av gjengen, og det var vel det viktigste. Eller…

 

- Haha! Genialt Tonje! Tonje kom ut av prøverommet og så ut som… Ja, hva skulle jeg si? Et fugleskremsel? Det var noe i den stilen. Det så bare dumt ut med det perfekte ansiktet og de lange, lyse krøllene, når hun hadde tatt på seg en lusekofte med en fjellanorakk over, tatt hetta på hodet og knytt godt igjen, forhistorisk bukse, påskekyllingvotter og to kjempetjukke skjerf. Det så ut som hun var kledd for en ekspedisjon på Nordpolen, eller kanskje på Pluto? Et lite flir bredde seg i ansiktet hennes. Vi andre sto sammenkrøket i latterkrampe. Fliret hennes vokste i takt med at vi falt sammen på gulvet. – Gjett hvem jeg forestiller nå? Hun kastet et raskt blikk på meg før hun begynte å le for alvor. – Amiiinaaa!

 

Jeg løp. Ville bort fra denne stygge, ondskapsfulle gjengen. Hva tenkte jeg på? Det finnes nok av andre folk jeg kan være med. Sånne som godtar deg som du er. Sånn som Amina. En ekte venn. Egentlig ganske kul også. Og pen! Men skjønnheten var det visst ingen som så. De så bare på hudfargen. Det var ikke hennes feil at hun av født mørk i huden. Ingen kan vel dømme etter hudfarge. Hun har ikke hatt det så lett heller. Kom til Norge for tre år siden. Flyktet fra krigen. Krigen som hadde kostet moren og faren hennes livet. Og storebroren hennes ble tatt som barnesoldat. Forferdelig. Tenk at de behandler Amina sånn som dette.

 

Jeg satt på T-banen tilbake til hotellet. Jeg hadde egentlig lyst til å dra hjem i dag, men jeg visste at det ikke var noen hjemme. Jeg kunne jo dra til Amina? Kanskje jeg skulle sende en SMS og spørre. Jeg gravde i lommene mine etter mobilen. Var den ikke der? Jeg dobbeltsjekka en gang til. Den var ikke der. Hjertet mitt hoppet over et slag. Hvor kan jeg ha mistet den? Eller glemt den igjen?

 

- Hvor ble det av deg, da? Hvorfor stakk du? Inni hodet mitt begynte det så smått å formulere seg en liten, hvit løgn. Av gammel vane. Nei! Denne gangen skulle jeg stille opp for Amina. – Det kan dere svare på! Hvorfor i helvete er dere så jævlige mot Amina?! Hva har hun gjort dere?! Jeg skrek nesten til de. Sinnet boblet opp i meg som kokende vann. Før det kokte over på nytt. – Fy faen! Veit dere hvilken jævlig start hun har hatt på livet eller?! Dessuten er hun kul, snill og en ekte venn! I motsetning til dere! Det ble stille, veldig stille. De hadde aldri sett meg sint. Ikke så sint i hvert fall. Jeg hadde liksom alltid vært den søte, snille og stille jenta i gjengen. Jenta som ikke hadde noen meninger. Ikke noen som jeg sto for. Men innerst inne hadde jeg kanskje sterkest meninger av dem alle.

 

Det roet seg utover kvelden. Heldigvis. Jeg hadde kanskje tatt litt hardt i. Men uansett angret jeg ikke på et eneste ord. – Har noen sett mobilen min? Jeg tror jeg har glemt den igjen eller mistet den. Jeg så på jentene. – Nei, jeg har ikke sett den. – Ikke jeg heller. Jeg var ikke helt overbevist om at de snakket sant, for nederst i øyekroken, så jeg at Amalie flakket litt med blikket. Men på den andre siden. Ingen av jentene hadde løyet for meg en eneste gang, så hvorfor skulle de gjøre det nå, liksom?

 

Forsiden av VG var prydet med ansiktet til en person jeg kjente veldig godt. Teksten under bildet dyttet hjertet mitt opp i halsen. Jente 14 år er savnet. Forsvant fra asylmottaket i Sarpsborg i går ettermiddag. Ingen vits i å spørre jentene om vi skulle dra hjem av den grunn. Jeg fikk dra alene.

 

Jeg trodde denne dagen skulle bli min siste. Jeg var så blåfrossen og kald etter leteaksjonen. Men dette ble ikke den siste dagen – ikke min.

 

Etter å ha gått rundt i desemberkulda og leita i fire timer, fant vi henne. Ansiktet hennes var kaldt og spøkelsesaktig. Det var en tanke blått skjær i det. Hadde hun frosset i hjel? Nei, det var ikke det som var årsaken. Ved siden av henne lå det noe som jeg hadde gitt henne i julegave i fjor. For 363 dager siden satt hun å pakket opp noe blankt og skarpt med et treskaft. Men nå var den ikke så blank lenger. Nå var over halve kniveggen dekt med noe rødt. Blod. Min julegave var dekt av Aminas siste tårer som hadde frosset til is og blodet hennes. Jeg brast i gråt. Hva hadde jeg gjort?!

 

Amina og jeg skulle aldri mer sitte på rommet mitt. Vi skulle aldri mer dele hemmeligheter. Jeg kunne aldri gjøre opp for alle feilene jeg hadde gjort mot henne. Jeg kunne aldri mer ta henne i forsvar når folk snakket stygt om henne. Jo, det kunne jeg fortsatt! Og det skulle jeg gjøre! Fra nå av fikk ingen snakke dritt om min avdøde bestevenninne når jeg var i nærheten. Fra nå av skulle jeg stå for at vi hadde vært bestevenninner. Fra nå av skulle jeg gi henne et godt rykte. Men hvorfor?! Hvorfor gjorde hun det?! I den siste meldingen hun hadde fått fra meg hadde jeg skrevet at jeg var glad i henne. Den siste meldingen fra min mobil – som jeg hadde sendt.

 

Første skoledag etter juleferien, så jeg at ingenting var som det pleide i gjengen vår. Det var ikke så rart, egentlig. Etter det med Amina. Gjengen var ikke den samme. Og en person manglet. Da regner jeg ikke med Amina altså. For denne gjengen hadde aldri godtatt henne som et medlem. Det var Amalie som manglet. Hvor var hun? Jeg hadde ikke snakket med henne siden vi var i Oslo sammen. Men jeg fikk følelsen av at noe var fryktelig galt da skolen var slutt. – Rachel! Vent! Jeg Må snakke med deg! Da Amalie kom nærmere så jeg at øynene hennes var blanke av tårer. Noen trillet nedover kinnet hennes. Jeg hadde aldri sett Amalie gråte før. Hva skulle dette bety?

 

- Hæ, tok du mobilen min sa du? Jeg så skrått opp på henne. Hva var det å gråte så for? Hun kunne jo bare levert den tilbake og sagt at hun var lei seg for det. – Jaah, snufset hun. – Og se på disse meldingene jeg sendte henne. Hun så fortvilet ut. Jeg måtte svelge unna gråten da jeg så hva hun hadde sendt til Amina. Fuck deg! Du kan bare gå og ta livet ditt! Du skjønner vel at det ikke er noen som bryr seg om en svarting som deg. Hvem bryr seg om du finnes eller ikke? Håper jeg slipper å se deg mer! Hade.. – Hvordan kunne du finne på å skrive det til Amina?! Er du sjuk i hodet, eller?! Hva feiler deg?! Jeg stirret rett opp i ansiktet til Amalie. Den rasende stemmen min brast et par ganger for å svelge hulkene som kom veltende opp som spy. Jeg var rød i ansiktet og hvit rundt munnen. Hvordan kunne hun finne på å gjøre noe så grusomt?! – Jeg..jeg.. Stemmen hennes stoppet opp, og hun falt sammen på den islagte veien. – Jeg var helt ekstremt dum! Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det? Det var jo ikke ment bokstavelig. Jeg hadde ødelagt livet hennes nok som det var. Jeg fortjener ikke å leve. Det er jeg som skulle vært død, ikke Amina!

 

Jeg syns nesten litt synd på Amalie der hun lå og bare gråt og gråt. Hvor lenge hadde hun ligget der? En halv time kanskje. – Amalie, kom da. Jeg skal ikke si at det du gjorde ikke var galt. For det var det. Det var grusomt og forferdelig gjort av deg, men alle kan gjøre feil vet du. Bli med hjem til meg, så kan vi lage kakao, og snakke mer om det som har skjedd. Jeg satte meg ned på isen, strøk henne over hodet og gav henne en klem. Omsider kom hun seg på beina, og vi begynte å gå. Mens vi gikk der, begynte det å snø. Det snødde og snødde. Var snøkrystallene Aminas istårer?

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?