Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Bedre enn Petter Northug?"

Skispor (colourbox.com)
Skispor

"Det er meldt store snømengder i Nordland de neste 24 timene, eksperter ber små og store holde seg inne." Tv'en sto på, men ingen så på, maten sto på bordet, men ingen spiste, døra sto på vidt gap, men ingen lukket den igjen, katten krafset på døra men ingen hørte det. Ingen hørte det, for det var ingen der, alle var ute, ute og lette, lette etter meg.

Novella er skrevet av Ellen

Skispor (colourbox.com)
Skispor

"Petter Northug er i hælene på Dario Kolonja inn mot stadion, han passerer Kolonja, tar ut de siste kreftene, passerer målinja, og vinner! Dette er en historisk dag for Petter Northug, dette er en historisk dag for Norge!"

- Hurra!

- Æsj, du slo meg idag, igjen!

- Men bare vent!

- Gleder meg til den dagen du greier å slå meg! Hahaha!

En dag skal jeg slå ham, bli best, bedre en Hans, best i klassen, skulle bli bedre enn alle, skulle slå Petter Northug! Men det var bare i teorien, jeg visste ikke da hva som kom til å skje senere. Som kom til å forandre alt, for alltid.

- Det begynner å bli mørkt, kan ikke vi gå hjem?

- Nei, vi har jo akkurat kommet!

Hans var som jenter, redd for alt og alle. Han var kansje til og med reddere enn dem. Utrolig pysete, men mora han var ikke bedre. Hans fikk ikke lov til noen ting. Mora hans var redd for at han skulle gå seg bort, drukne, bli kjørt på, alt det der. Mamma var selvfølgelig redd for meg også, men ikke så overdrevet mye!

- Eh, nei altså, jeg tror jeg skulle hjem nå jeg.

- Greit bare gå å legg deg du! Pyse!

Jeg sto og så etter ham mens han gikk, han kom lengre å lengre bort fra bakken, bort fra "skistadion" og bort fra meg. Han hadde kommet så langt bort at jeg måtte myse for å se den tomatrøde boblejakka, langt der framme. Så så jeg ham ikke lenger. Jeg måtte finne en ny bakke. Jeg sto i denne pinglebakken for pysa Hans torte ikke stå i de store bakkene. Jeg så meg rundt etter en passende bakke. Jeg så en der fremme, jeg tok på meg skiene å begynte å gå ditover. Jeg trakk vottene langt oppover jakka, for å ikke fryse, noe som var umulig i denne kulda.

Snøen laget en knirkelyd når jeg gikk på den, vinden blåste lett over tretoppene, men ellers var det stille,helt stille. Føttene mine var slitne, kinnene mine var helt røde av kulde og armene var stivfrosne. Jeg kjente at det ble tyngre å puste i den kalde lufta og det ble mørkere og mørkere, skulle jeg snu? Jeg fikk ikke tenkt noe mer før det sa brak under meg. Hjertet mitt stoppet i to sekunder.

Jeg falt, jeg falt langt, jeg falt lengre enn langt. Jeg kjente føttene mine treffe bakken, jeg ble liggende stille, alene og kald. Jeg kjente hjertet banke fort, hardt og varmt. Så ble alt svart, svart, mørkere enn svart. Jeg kjente en kraftig vind som fikk håret mitt til å blafre,så ble alt mørkt igjen.

Jeg slo opp øynene, fra å ligge ute i den kalde hvite, harde snøen, var jeg kommet inn i en varmt, myk seng. Det første jeg fikk øye på var mamma som satt å gråt, kinnene hennes var helt våte av tårer. Pappa sto å trøstet henne å sa at alt kom til å gå bra. Jeg løftet forskiktig på hodet, mamma spurtet bort til meg og ga meg en stor klem. Jeg prøvde å reise meg lengre opp men det var på en måte noe som stoppet meg, føttene mine ville ikke røre seg, ikke hoftene mine heller, jeg prøvde armene. Ja de rørte seg. Hadde jeg vært bedøvet og kroppen ikke hadde kommet seg ordentlig ut av narkosen enda? Jeg måtte spørre. Det satte en sykesøster ved siden av senga mi, jeg måtte spørre henne.

- Eh, sykesøster?

- Ja hva er det, går det bra?

- Eh joa, men jeg kan liksom ikke bevege føttene mine, har jeg blitt operert eller noe?

Jeg så mamma gråte mer en før. Sykesøstra dro stolen med seg og satte seg nærmere senga mi. Hun så på meg, som om hun ikke ville fortelle meg hva som feilet meg. Det så mest ut som om hun ville synke i jorden, være på alle andre steder en der hun var nå.

- Det har seg sånn at, igår falt du ganske langt, og du kan ikke bevege føttene fordi...

Jeg så hun fikk tårer i øynene hun også.

- Jo alstå, du er blitt lam fra midjen og ned.

Mamma tørket tårene og prøvde å smile til meg, men greide det ikke helt. Tusen tanker fòr gjennom hodet på meg, greide ikke tenke, greide ikke gråte, greide ikke snakke, lå bare der. Jeg følte jeg bare var helt ubrukelig, kunne ikke gå selv, måtte ha hjelp til alt jeg gjorde, og jeg kunne nesten ikke gjøre noen ting. En så liten ting som en dørstokk hadde jeg ikke tenkt på før som noe vanskelig, men nå var det en av mange problemer i hverdagen. En dørstokk, en trapp, en humpete vei, en grusvei, ei svingdør, alle sammen småting for en vanlig person, alle sammen et problem for en i rullestol.

Jeg skulle bli bedre enn Hans, best i klassen, bedre enn Petter Northug, best av alle. Men isteden sitter jeg her hjelpesløs, i en utslitt gammel, rullestol, kan så vidt røre meg. Trenger hjelp til alt jeg gjør, for et liv. Ingenting av dette hadde skjedd hvis jeg bare hadde vært litt mer pysete, gått hjem sammen med Hans og ikke prøve å virke så tøff i tryne. Da hadde jeg nok ikke hadde sittet her, kansje jeg hadde vært ute og gått på ski sammen med Hans, kanskje jeg hadde sparket fotball på skoleplassen, eller kanskje jeg hadde vært og trent sammen med toppiddrettsfolka for å bli bedre en Petter Northug...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?