Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Ikke nok ord"

Gråter (colourbox.com)
Gråter

Har du noen gang funnet moren din i stuen gråtende alene klokka 4 om natta? Gikk du bort til henne og holdt henne tett inntil deg, og slapp ikke taket om henne før hun var tom for tårer?

Novella er skrevet av Linn

Offentlig og kvalitetssikret
Gråter (colourbox.com)
Gråter

Sa du noen trøstende ord? Som "Alt kommer til å gå bra", selv om det var en løgn, og begge viste det. Fortsatte dere å holdt rundt hverandre, som om det var det mest viktigste i verden? Delte sorgen. Delte tårene. Dere trengte vel ingen ord. Ordene var bare bortkastet. De betydde ikke noe. Det fantes ikke noen ord på en slik sorg. For hvordan kan en beskrive slik smerte? Det vet ikke jeg, vet du? Fortell meg, vet du i det hele tatt hva smerte er? Smerte for deg, er vell at du glir på isen og faller på ræva. Du roper sikkert "AU!", og banner høylytt. Etterpå flirer du og spøker om det med vennene dine.

Jeg skulle ønske jeg følte den type smerte istedenfor denne smerten jeg føler nå. Skulle ønske jeg kunne reise meg fra snøen og børste den av meg. Denne type smerte gjør for vondt. Så vondt. Nåler som stikkes gjennom huden min, mørbanket fra topp til tå, kjørt over med en lastebil hundre ganger. Ikke nok ord. Hver celle i kroppen min gjør motstand mot sorgen. De taper kampen. Jeg sprekker snart. Det vil ikke stoppe! Det gjør for vondt! Ikke nok ord.

Spørsmål uten svar surrer rundt meg som flere lag med tau. Jeg vil helst glemme. Glemme ulykken, glemme han. Tauene strammes rundt kroppen min. Tankene strømmer til. Hvorfor han, og ikke meg? Var det Guds vilje at en 5 år gammel gutt døde i en bilulykke? Nei, han var bare på feil sted, på feil tidspunkt.

Tauene strammer. Jeg får ikke puste! Er det min feil? Skulle jeg ha passet bedre på han? Jeg er storesøsteren hans, det er min jobb å passe på han. Jeg gisper etter pusten. Lungene mine skriker etter luft. Lyden av bremsene, forfulgt av et hjerteskjærende barneskrik. Bildet av han, liggende på veien. Blodet som lager en vakker rose rundt han. Ansiktsuttrykket som røper overraskelse. Jeg gråter ikke lengre. Jeg skriker. Jeg skriker av alt det jeg makter. Stopper ikke. Vil ikke stoppe. Kan ikke. Skriket flerrer opp nattehimmlen. Den knuser alle vinduene i tusen knas, river opp gulvet og veggene i kjøkkenet. Lyset på kjøkkenet blir slått på og hastende fottrinn kommer mot meg. Med det samme de varme hendene omfavner meg går skriket mitt over til hikstende hulking. "Alt kommer til å gå bra, vennen", sa mamma.

Ikke nok ord.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Føler jeg bruker de samme ordene hele tiden, hva skal jeg gjøre?
Hei Takk for at du kontaktet oss i ung.no! Du forteller at du er lei av å ha det samme ordforrådet hele tiden, dette er bra! Om du vil utvide ord...