Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Gabriellas håp"

Jente gråter og får trøst (colourbox.com)

Gabriella ligger på ryggen i det myke, vårfriske gresset og stirrer opp i ingenting. For det er vel nettopp det det er der ute, ingenting. En tom evighet. Akkurat sånn hadde de siste tre ukene hennes føltes ut også. Ingen tanker, ingen følelser, ingen lyster. Kun tomhet.

Novella er skrevet av Marianne

Jente gråter og får trøst (colourbox.com)

Livet hennes hadde brått og brutalt forandret seg til et svart hull der det ikke var rom annet enn mørke og likegyldighet. Ingen har vel vært i et svart hull før, i det minste ikke kommet levende fra det, men det er ganske sannsynlig at det er nettopp slik det er der. Og det finnes ingen muligheter for å slippe unna, for hva skulle en kjempet mot når fienden ikke er noe, men likevel omringer deg såvoldsomt og brutalt at du ikke lenger har kontroll på din egen eksistens.

Det rareste av alt var at ingen andre visste. Ingen forstod at hun ikke lenger var noe. At alt som tidligere hadde vært inni henne nå var borte, og at hun gikk rundt som et skall uten innhold. Alt som var igjen av Gabrielle var et legeme,en kropp med bevegelighet og reflekser. Sjelen, eller hva det nå var som vanligvis fylte en kropp, var utslettet. Det var likevel en ting denne kroppen enset. Kaos i omverdenen. En uro, og et helvetes mas fra omgivelsene, som aldri tok slutt. Kanskje det var nettopp her hun hadde havnet, i helvete. I så fall var alle disse formaningene hun hadde vokst opp med om å ikke gjøre ditt, og for all del gjør datt, for ikke å ende opp på dette grufulle stedet, vært forgjeves. Hun hadde da vært et godt nok menneske til å fortjene å slippe unna det. Men en skal visst ikke høre på alt som sies, for tydeligvis er det ikke opp til oss å bestemme likevel. Noen bare sendes dit helt uten forvarsel og angrerett, og Gabrielle var visst en av disse stakkarene som ikke hadde noe valg.

"Gabriella! Gabriella! Men så svar da kjære deg!" En kjent stemme. Mamma? Tante Elisabeth? Hun var ikke helt sikker. Og det spilte ingen rolle. "Gabriella, hva er det du driver med? Og hvorfor svarer du ikke påmobiltelefonen din?" Mobiltelefonen. Den ante hun ikke hvor var. Hadde ikke ofret den og dens aktivitet en tanke på det hun kunne huske. Hele opplegget med en trådløs telefon som du til en hver tid kan nås på eller bruke til å kontakte den du vil snakke med var bare en falsk trygghet hun ikke lot seg lure av lenger. Når en virkelig trenger noen er det ikke nok å vite at de er der ute et sted. Når en virkelig trenger noen blir ikke ting som de skal før en kan holde de tett inntil seg og føle gleden og takknemmeligheten over deres nærvær i hele seg.

"Gabriella, du har time hos psykologen om et kvarter. Har du glemt det? Kjære vesleungen min, se på meg da! Vær så snill..." Det var mamma. Hun hadde så lenge Gabriella kunne huske kalt henne velseungen sin, og det hadde alltid gitt henne en god følelse av at noen som var større og sterkere enn henne selv passet på henne og beskyttet henne fra alt vondt. Men denne trygghetsfølelsen ble heller ikke vekket i henne lenger. For hun visste bedre nå. Hun visste at selv ikke hennes egne gode, varme mor kunne beskytte henne fra den store kalde verden hun var en del av. Hun som alltid hadde vært et lunt, slitesterkt teppe for Gabrielle, det eneste hun kunne søke ly hos når det stormet alle andre steder, hadde nå blitt revet i stykker og fått store hull så det ikke lenger nyttet å gjemme seg under. "Kom, jeg kjører deg".

Plutselig satt hun i bilen ved siden av moren som kjørte. Hvor var de på vei? Vekk fra alt, for alltid, var det eneste hun kunne håpe på. "Sånn. Nå er vi fremme. Vil du jeg skal vente på deg? Gabrielle, vil du jeg skal bli med inn og sitte på venteværelset mens du er inne hos psykologen?" Psykologen? "Hæ? Ehm...det er vel greit det.", hørte hun seg selv si.

Hos psykologen var alt gult. Gule vegger, gule gardiner, gule kaffekopper. Var det et triks på å få en til å føle seg munter og glad? Et slags skjult virkemiddel i tilfelle ikke selve psykologbehandlingen hadde så stor effekt i seg selv. "Hvordan har du det i dag? Har du merket noen forbedringer siden sist? Har du tenkt noe på det vi pratet om? Benyttet deg av noen av de teknikkene du lærte kanskje?" Psykologens stemme trengte inn i hodet hennes som en summende bie som aldri vil fly sin vei.

Omsider er alt det gule borte, og at hun befinner seg igjen i bilen med moren sin. "Psykologen sier at det ikke er vits i at du kommer tilbake neste uke. Han sier at det ikke nytter å snakke med deg. At du ikke sier et ord, og at det heller ikke virker som om du hører etter når han snakker til deg. Gabrielle, hører du hva jeg sier? Kan du være så snill å se på meg og gi meg litt respons her. Jeg skjønner at du har det veldig tøft, men du må også forståat det ikke nytter å hjelpe deg når du ikke sier noe til oss. Det er jo nesten ikke mulig å få øyekontakt med deg en gang. Åh, Gabrielle... Det gjør så vondt å se deg slik! Vær så snill og si noe. Fortell meg hvordan du føler deg, hva du tenker på eller...eller bare hva som helst, bare vær så snill og snakk til meg!"

Gabrielle så på moren sin. For første gang på lang, lang tid så hun henne. Hun så utmattet ut. Helt ødelagt faktisk. "Du ser sliten ut..."sa hun. Sånn. Kunne det bli fred å få nå? Hun hadde snakket. Hun hadde sett på moren og åpnet munnen akkurat som hun hadde bedt henne om. Nå ville hun gjerne være for seg selv igjen, og slippe å tenke på noe som helst. Moren startet bilen, men Gabrielle orket ikke å sitte der å bli vudert og presset til å åpne seg hele veien hjem. Hun ville vekk fra den jamrende moren og det konstante maset om å dele tanker og følelser. For gjett hva, det er ingenting å dele! Alt er vekk! Kunne de ikke bare forstå det. Mens hun går bort fra bilen og moren, hører hun fottrinn bak seg. "Gabrielle! Ikke gå fra meg nå! Ikke bare flykt fra alt slik som du har gjort i snart en måned nå! Det er nok! Hører du det, Gabrielle? Nå er det nok! Jeg skjønner at du har det vanskelig, og det er helt greit. Ingen kan be deg føle noe annet, eller glemme det som har skjedd og gå videre, men du må ikke stenge oss alle ute. Da mister vi snart deg også! Vær så snill! Vi er her for å hjelpe deg gjennom dette, og du vil føle deg bedre etter en stund, men da må du slippe oss inn, for vi vil deg bare godt!"

Hun oppfattet hva moren sa, men det var ingen vits. Hun ville aldri kunne føle noe igjen uansett. Og hvem vil vel være rundt en person som verken kan vise glede eller sinne. De trengte henne ikke lenger. De forstod det bare ikke ennå. Hun kom seg unna morens grep og gikk videre. "Gabrielle, nå hører du på meg! Armand er død! Han vil aldri komme tilbake! Jeg forstår at det er ufattelig for deg, men vi kan ikke tolerer at du går med ned i dragsuget. Du kan ikke leve sånn som dette for alltid, det ville ikke Armand ha ønsket heller. Gabrielle, nå må du faen meg skjerpe deg, ellers kunne du jo like gjerne ha forlatt oss den dagen du også!"

Armand. Med de fine mørke øynene. Og de svarte krøllene i nakken. "You`re the one that I want" med John Travolta og Olivia Newton John som spiller høyt ut fra stereoanlegget. Armand som synger og shower med i førersetet. Gabrielle som ler i setet ved siden av. Solen som skinner inn gjennom bilvinduene. Boblene som fyller henne opp innenfra. Følelsen av glede. Lykke. Gabrielle ser på moren sin og ser at hun gråter. Nå hører hun det også. Hun hulker, og innimellom så ser hun på Gabrielle. Verdens tristeste blikk.

Med ett er det som om en sterk vind slår mot Gabrielle. Ikke bare en vind, men en orkan. En orkan som har dratt med seg alt den har kommet over på sin vei, og som nå slenger alt dette rett i fleisen på Gabrielle. Alle vonde minner, tanker og følelser. Det er så sterkt at Gabrielle bryter sammen og blir slått i bakken. Hun blir liggende og kjenner at alt dette som nå har truffet henne er så overveldende at hun må kjempe imot. Det nytter ikke å gjemme seg unna lenger. Det gjør så fryktelig vondt, og om hun ikke viser noen form for motsand nå vil det ta livet av henne. Plutselig hører hun seg selv hyle. Hun skriker lenge, og høyere enn hun noen gang har gjort før. Hun blir overrasket over sin egen kraft og stopper med ett opp. Hun blir liggende, men ser opp på moren som nå sitter ved siden av henne. Hun gråter fortsatt. Det gjør vondt å se moren gråte. Alt gjør vondt. Og hun føler det nå, sterkere enn noen gang før. Moren legger armen om henne, og Gabrielle legger hodet i fanget hennes. Nå er ikke moren lenger den eneste som gråter. Det er som om tomheten inni henne er fylt opp igjen av masse grusomme følelser som må skylles ut så det igjen kan bli plass til glede og lykke, slik det hadde vært den dagen i bilen. Det føles som om hun kan gråte for alltid. Det gjør så vondt, så fryktelig vondt at det ikke går an å beskrive det. Den gutten som hadde betydd mer for henne enn hun noengang fikk fortalt han, han som hadde vært den hun aller helst ville dele de vonde så vel som gode stundene med, han som hadde lært henne å sette pris på alt det fine livet har å tilby, og han som hadde fått henne til å elske som hun aldri hadde elsket noen før, han var nå borte. For alltid. Og hun merker hvor enormt mye hun savner han. At hun kunne gitt hva som helst for å være nær han igjen. Etter all den tiden der hun ikke har følt noen ting, bare fortrengt alt og latet som om det fryktelige aldri hadde skjedd, var hun nå igjen fylt med følelser. De var ikke gode, og på mange måter ville det nok vært lettest å fortsette som hun hadde gjort fram til i dag, men moren hadde rett. Hun måtte møte følelsene, og kjempe mot dem, litt for hver dag.

Og hun vil klare seg. Det visste hun nå. For midt oppi alt dette sørgelige og forferdelige som hun føler, enser hun noe som strider mot alt denne grusomheten, og gjør det hele litt mer utholdelig. Det er følelsen av håp. Et håp om at hun en dag skal kunne se tilbake på alle de gode stundene hun og Armand hadde sammen og føle glede. Glede og takknemmelighet for at hun fikk tilbringe tid med han og være en del av hans liv mens han var på jorda. Og det håpet kan ingen nå ta fra henne. Hun klemmer morens hånd og presser fram et lite smil bak tårene.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Hva kan jeg gjøre når jeg tenker at jeg ikke trenger å leve
Hei, jente 15 år Kjære deg. Takk for at du skriver til oss i ung.no for å dele tankene dine og spørre oss om råd. Det høres ut som du ikke har ...