Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Stum"

Hund (colourbox.com)
PASS: Dersom noen lar hunden sin være alene hjemme i dagevis uten tilsyn og selskap, er det dyreplageri.

Det var en kald vinterkveld i slutten av januar. Små, kalde snøkrystaller kom dalende ned fra himmelen, og de smeltet raskt i det de traff hodet til en jente som var ute og gikk tur med hunden sin.

Novella er skrevet av Lise Celine

Hund (colourbox.com)
PASS: Dersom noen lar hunden sin være alene hjemme i dagevis uten tilsyn og selskap, er det dyreplageri.

De hadde nettopp kommet ut, og det var overraskende kaldt for jenta. Hun tok jakken ekstra godt opp, og pakket hendene inn i ermene på jakken. De gikk ned en bakke. Det var bratt. Glatt. Hun prøvde å si til hunden at han måtte roe seg ned, siden hun ikke klarte å dra tilbake i båndet hans, men hun var stum. Det kom ikke en eneste lyd ut fra hennes munn denne kvelden.

 

Hun klarte seg ned bakken, så vidt. Hun var på nippet til å falle et par ganger, men det gikk fint. Munnen hennes åpnet seg, og hun prøvde å snakke til hunden sin. Fremdeles ikke noen lyd. Jenta tenkte seg om. Hun hatet det å ikke kunne bruke stemmen sin. Snakke. Synge. Hun som elsket å synge! Leppene hennes, som var blitt litt tørre ute i kulden ble fuktet av tungen hennes før hun åpnet munnen igjen, og prøvde å synge på en "a". Alt som kom ut, var en hviskende, liten lyd som kan virke irriterende for folk flest. Hun lukket straks munnen. Hun lukket øynene også. Og bet seg svakt i underleppen. Pustet dypt. Hun ventet på hunden som hadde stoppet for å tisse.

 

De kom litt bortover i veien før jenta fant ut de skulle snu. Hun lagde en kysselyd med munnen for å få hunden til å bli med, uten å måtte dra så fælt i båndet hans. Han var lydig, og kom etter med en gang. Hun gikk en stund og tenkte på hvorfor det var sånn at hun ikke kunne snakke. Kom aldri frem til noe svar. Hun så på hunden sin, som nå hadde begynt å hoppe etter snøflakene som ned fra himmelen. Han spiste de. Hun måtte le litt av han. Fremdeles ingen tegn til stemme, bare en svak, hviskende latter.

 

Oppover på det sammenpressede, blanke snølaget som lå over asfalten på veg opp bakken igjen kikket hun nedover. Hun åpnet nok en gang munnen, og prøvde denne gangen på å synge en skala. Fremdeles ingen lykke med stemmen hennes. Hun trakk pusten igjen. Stoppet utenfor huset og så hunden som hadde hodet langt nedi snøkanten der det ikke var måkt, hvor det på sommeren var gress. Hun måtte le litt igjen, hvordan kunne det lukte så godt? Hun smilte og gikk opp trappen med hunden etter seg.

 

Hun gikk inn i gangen. Lukket døren. Tok av halsbåndet til hunden og lot han gå inn. Hun tok de kalde hendene opp til fjeset sitt. Smilte. Kinnene hennes var røde og kalde, men hun smilte. Hun kunne fremdeles ikke si noe, men hun kom til å tenke på at nå venter kjæresten hennes som elsker henne uansett om stemmen funker eller ikke. Hun ble glad for den tanken. Og hun skjønte at selv om dager kan være litt dårlige, så vil hun alltid ha kjæresten sin. En mann til å stole på. En mann hun elsker av hele sitt hjerte. Stemmen får være. Den kommer tilbake når den vil og er klar. Da er hun på topp igjen.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?