Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "I mørket kan man ikke se"

Drikker alkohol
Drikker alkohol

Regnet strømmet ned på gjengen med ungdommer som strømmet ut fra skolebygningen fredag ettermiddag. Takket være det mørke, tykke skylaget, hadde det aldri blitt skikkelig lyst denne dagen, eller rettere sakt, det hadde ikke vært skikkelig lyst hele uka. Hver dag var blitt dominert av regnvær, mørke skyer, søvnløse netter og urolighet.

Novella er skrevet av Helene

Drikker alkohol
Drikker alkohol

Skolebygningen var gammel. Varmeovnene hadde ikke virket ordentlig på sikkert tre år, og flere av vinduene var ikke skikkelig tette. Den samla gjengen som tøt ut hovedinngangen brøt opp på utsiden og forsvant til alle kanter. Noen til bussholdeplassen, noen til parkeringsplassen og noen i den retning som ledet fortest hjem, eller hvor de nå hadde tenkt seg denne fredag ettermiddagen.

En av de eldste guttene gikk mot en bil på parkeringsplassen. Han hadde mørkt, halvlangt hår. Jakken hans var svart. Dongeribuksen var akkurat lang nok til at kanten pusset mot bakken under de svarte converseskoene for hvert skritt han tok over den våte og gjørmete parkeringsplassen. Blant alle de andre ungdommene som forsvant så fort de overhodet kunne, var han den eneste som tok seg god tid. Han så ikke spesielt glad ut. Øynene var triste og livløse. Munnen likeså. Han hadde musikk i ørene og kunne antakelig ikke høre de andre bak han da de hvisket seg imellom

"Hva er greia hans egentlig? Går alltid overlegent rundt og tror han er så jævla mye bedre enn alle andre."

"Har du ikke hørt om broren hans?"

"Neei, jeg visste ikke at han hadde en bror en gang, jeg."

"Kan være fordi han ikke har det lenger, bilulykke eller noe tror jeg. Og tydeligvis tok mora selvmord da han var liten, men allikevel, han kan da vise normal høflighet."

"Er ikke faren hans politi da eller noe? Jaja, han får gjøre som han vil, bare han ikke lar det gå ut over meg. Faens drittvær."

Han satte seg i bilen og kjørte ut av parkeringsplassen. Vindusviskerne gikk hurtig frem og tilbake over frontruta og kastet vannet til sidene, og ikke fortere enn vannet hadde forsvunnet plasket nytt ned og gjorde at vindusviskernes jobb virket meningsløs. Inne i bilen var hørtes kun duren fra motoren og regnet som høljet ned på utsiden. Gutten kjørte like rolig som han hadde gått over paringsplassen. Han hadde god tid. Det var blitt skumringstid og mørket falt fort over omgivelsene. Man kunne hverken se månen eller stjernene, kun mørket.

Bilen var kommet fem til en smal grusvei med pistrete trær langs veikanten. I enden av veien lå det et lite gråmalt hus. Maling var gammel og var for lengst begynt å flekke av. Hagen var liten, det lille gresset som lå der, var ikke så mye gress som det var blitt til gjørme. Da gutten gikk inn gjennom ytterdøren, var det som en vegg av stillhet som slo han. Men det varte ikke lenge. Ut av ingen falt noe stort og tungt ned trappen fremfor han. En halvfet mann i 40 årene lå krøket ved foten av trappen. Han hadde på seg en gammel joggebukse med hull på kneet, og t-skjorten hans var full av skit. Han lå der bare urørlig. Gutten sto der bare urørlig.

Mannen gav fra seg et stønn som en bekreftelse på at ja, det gjorde vondt å dette ned trappen. Han karret seg sjanglende opp på bena. Han hadde en nesten tom spritflaske i hånden som han hadde klart å berge i fallet.

"Er du hjemme allerede, gutten min?" han hørtes sløv ut i stemmen.

"Du, vet du hva? Jeg har tenkt litt, hadde det ikke vært gøy om vi hadde tatt oss en weekend tur, du jeg og broren din? Hadde ikke det vært gøy vell? Akkurat som i gamle dager," fortsatte han. Han måtte holde seg til veggen for ikke å falle overende.

"Thomas er død, pappa". Gutten svarte han med en stødig og bitter tone. Idet ordene forlot munnen hans, satte den eldre mannen et djevelsk blikk i han. Det var som om ordene hadde vekket et uhyre. Munnen hans snerpet seg sammen og rynker kom frem i pannen. Nakken strammet seg, og senene poppet nesten ut.

"Det er din feil, alt samme! Din jævla drittunge!" nærmest skrek han mot gutten som stod like stødig som før. Han hadde opplevd dette så mange ganger før, at han ikke lenger lot seg rikke.

"Thomas var en god sønn, jeg er stolt over å være hans far, og du drepte han, hvis det ikke var for at du skulle hentes, hadde han vært her fortsatt hos meg. Han var alt jeg hadde," Han spyttet de siste ordene ut, og tok seg en slurk av spriten han holdt i hånden, før han fortsatte.

"Alt er din feil. Hvorfor kunne det ikke vært deg som hadde dødd? Det var din feil at Thomas er død, og det er din feil at Monica er død, så hvorfor kan ikke du også bare dø? Hæ? Bare dø sier jeg," Han ropte ordene ut i foraktelse mot gutten, som fortsatt stod stødig, urokkelig.

"Du kan skylde alt du vil på meg for dette, men de kommer ikke tilbake av den grunn. Jeg var 5 år da mamma hang seg selv, hvordan kan du legge den skylden på meg?" Guttens tonefall var behersket, men dypt opprørt. Mannen virket overasket over svaret han hadde fått slengt tilbake. Han mistet fotfeste og falt fremover og skallet i gulvet. Gutten gikk forbi han uten å gi han så mye som et blikk. Stillheten kom tilbake like brått som den hadde blitt avbrutt tidligere.

Gutten gikk opp trappen som knirket ved hvert steg han tok. Gangen han kom til var mørklagt, men han skrudde ikke på lyset. Han åpnet en smal dør, innen for var det enda mørkere enn i gangen, men han skrudde ikke på lyset. Han visste hva han gjorde og hvor han var. Han visste også hva han var der for.

Dersom lyset hadde blitt skrudd på, kunne man sett en seng stående midt i rommet. Ved ene veggen var det et lite vindu og under dette var det en gammel kommode med 5 skuffet. Gutten fant fort skuff nummer tre i mørket og åpnet den. Han fomlet rundt i jobbklærne til faren til han fant det han lette etter. Han tok den ut av beholderen og bar den i hånden mens han gikk like behersket ut, som han hadde kommet inn. Det var fortsatt ikke en lyd å høre. Mannen på gulvet i etasjen under må ha sovnet idet han falt. Han gikk til andre enden av gangen og gikk en ny dør. Det var fortsatt mørkt, og han satte fortsatt ikke på noe lys. Men om lyset hadde stått på, kunne man sett en tåre renne fra de fuktige, triste øynene, nedover kinne, mot munnviken, og en ny ville komme like etter. Dersom lyset hadde vært på kunne man også sett at gutten stod midt i rommet med en hevet arm.

Men lyset står ikke på. Det er mørkt. Det er beksvart. Det er en ufyselig stillhet. Regnet har sluttet og det er ikke en lyd som kan høres. Stillheten er stor kald, den er sterk, men ikke konstant. Det er mørkt, brått høres en høy, skarp og dødelig lyd. Og stillheten er tilbake, stillere enn noen gang tidligere.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jeg sliter veldig med være hjemme alene. Får helt panikk når jeg høre lyder. Hva burde jeg gjøre?
Hei jente 20 år Så fint at du tar kontakt med oss på Ung.no og foreller oss om din frykt for å være alene hjemme. Dette er det mange som kan kje...