Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Solsikker"

Solsikker i et par hender (colourbox.com)

Livet er kort. Tanken har aldri falt meg inn før nå, og det er kanskje noe man ikke vanligvis tenker på. Vel, i alle fall ikke før man kjenner det svinner hen. Jeg kan ikke føle benene mine, å puste gjør vondt. Hva er det egentlig som har skjedd? Jeg hører en svak lyd av sirener i det fjerne. Rart det der, her ligger jeg for døden , men det eneste jeg klarer å tenke på er deg.

Novella er skrevet av Moa

Solsikker i et par hender (colourbox.com)

Ditt blonde hår, men hvis man ser veldig nært, er det et hint av brunt i det. Øynene dine, brune, men helt innerst sort som kull. Formet som en stjerne som har eksplodert. Huden din, verken for lys eller mørk, men glødene når du kommer inn i et rom, som en sol. Det er vel der du har fått navnet ditt fra, Sol. Jeg betraktet deg alltid da du kom inn på kontoret, måten du gikk på, måten du sa hei til alle de ansatte. Du er perfekt, perfekt for meg.

 

Folk prøver å bryte opp bildøren. De roper noe... At jeg må holde meg våken? Hva er poenget? Jeg kommer til å dø uansett. Jeg snur meg mot personen som prøver å bryte opp bildøren. Han har en selvlysende gul drakt på seg, men det er alt jeg ser. Men bak han, en solsikkeeng.

 

Solsikkene, ja... Den kvelden det var juleball for jobben. Da jeg så meg i speilet den kvelden innså jeg at jeg ville gjøre alt for at du skulle bli min. Jeg hadde kledd på meg en svart dress, med en hvit skjorte og det rosa slipset jeg hadde fått av deg. Jeg hadde ikke brydd meg mye om håret mitt, jeg var for opptatt med det faktum at dressen min var litt stram rundt armene og benene. Jeg husker godt hvordan du flirte da jeg kom inn med det rosa slipset på. Den kvelden danset vi sammen, til sangen «My heart will go on» . Vår sang. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket, selv om du sikkert allerede har gjort det. Det er en av tingene jeg husker best om oss to, spesielt da vi dro tilbake til leiligheten din. Det første jeg så da jeg kom inn, var et lite solsikkefrø på matten i gangen som jeg la i lommen. Du satt ofte og tygde på solsikkefrø, av alle ting. Du satt på te, favoritten din, bringebær. Det luktet alltid bringebær hjemme hos deg.

 

Jeg hører et lite brak i det bildøren blir revet av hengslene. De får meg ut og legger meg sakte ned i engen. En mann står over meg og roper: «Kan du høre meg? Bare hold deg våken!» De har også fått ut personen i den andre bilen, heldigvis. Jeg prøver å se hvem den andre personen er, men alt er så skurrete at jeg kan nesten ikke se noen ting.

 

Jeg trodde aldri det skulle bli noe av oss to, jeg hadde nok rett. Helt til den dagen det plutselig ringte på døren, og du sto der. Du var stille en stund, helt til jeg sa: «Vil du komme inn eller?» Du åpnet munnen, men sa ingenting. Du gikk bare inn. Jeg lukket døren og snudde meg i det du plutselig kysset meg. Det ble stille en stund. Jeg så på deg, du skalv. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kysset deg tilbake. Du så på meg igjen, nå du skalv enda mer. «Dette var ikke lurt», sa du og sprang ut. Der stod jeg igjen, og ante ikke hvor dette ville lede. Hendene min falt med et sukk ned i lommene, der jeg fant solsikkefrøet. Jeg hentet en gammel krukke nede i kjelleren, satte den i vinduskarmen, og plantet solsikkefrøet oppi.

 

Jeg prøvde hver morgen å huske og vanne solsikken, men glemte det noen ganger. Det beklager jeg. I april ble jeg forfremmet og flyttet til et annet kontor. Vi så ikke hverandre mye etter det. Den dagen jeg ble forfremmet, hadde plutselig solsikken begynt å visne bort. Ettersom månedene gikk, falt bladene av solsikken ett etter ett.

 

«Kan du høre meg?!», roper en mann som står over meg. Synet mitt er for skurrete til at jeg kan se hvordan han ser ut, men jeg tror han har en gul vest på seg. Det er samme person som fikk meg ut av bilen. «Bare pust, okei? Redningsteamet kommer snart!» Jeg puster dypt inn, lukten av solsikker og gress fyller nesen min. Et nytt forsøk på å se hvem som sitter i en andre bilen, men jeg ser forsatt ingenting. Jo, vent! Det ligger noen briller litt lengre bort, de er knust. Jeg snur meg tilbake igjen. Hvordan havnet jeg her?

 

Jo...Du hadde ringt meg, for første gang på 3 måneder, og sagt at jeg måtte komme bort til deg. Det var fredag, så noe måtte være galt. Jeg sprang ned på kjøkkenet, og så på gradstokken. Men, ved siden av den... Solsikken! Det siste bladet hadde falt av. Jeg stoppet opp en stund og så på den. Den var død. Jeg forsatte å gå mot døren, men noe holdt meg igjen. Jeg vet ikke hva, men det var noe i meg som sa at jeg ikke måtte gå. Følelsen at jeg måtte gå videre presset på, så jeg gikk usikkert videre. Jeg startet bilen og rygget ut. Omtrent halvveis, ringte du igjen.

 

«Hvor er du?»

«Jeg er på vei, hva er det for noe?»

«Jeg savner deg.»

 

Jeg var i sjokk. Jeg så på mobilen min, og så på ansiktet mitt som speilet seg i den tomme skjermen. Håret mitt sto helt på halv åtte, men du hadde alltid likt det sånn. Du pleide å stryke hånden din gjennom det, og si at det var akkurat som ull. «Tuut!» Jeg så opp fra telefonen, og rett foran meg kom det en bil.

 

Alt var min feil, hvis jeg bare hadde fulgt med ville dette aldri skjedd. Jeg håper personen i den andre bilen overlever. Jeg snur meg sakte bortover mot den andre bilen og ser en person oppå ei båre. Båren blir løftet inn i et helikopter. Jeg snur meg tilbake og ser på solsikkene. Synet mitt blir skurrete igjen, lysene rundt meg blir svakere. Bildet av solsikkene viskes sakte bort, og den siste tanken som streifer meg er: «Det er for sent.» Så blir alt svart.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?