Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Et møte"

Sykehusseng (colourbox.com)
Sykehusseng

«Vær så snill! Ikke la jenta mi dø» hørte jeg en hysterisk kvinnestemme rope. Rett etterpå kjente jeg kroppen min lette fra den harde, kalde asfalten. Jeg åpnet øynene og så rett opp på to unge menn i neongule og røde klær.

Novella er skrevet av Sofie

Sykehusseng (colourbox.com)
Sykehusseng

Jeg tenkte at det måtte være ambulansepersonell. Jeg skjønte ingenting, og prøvde å snakke. Ikke et ord kom ut. Jeg prøvde å løfte hodet, men klarte det ikke. Jeg bare stirret rett opp på den gråe himmelen, mens tårene rant ned over tinningene mine. Så ble alt svart.

 

Da jeg våknet igjen, var det første jeg så et hvitt tak. Jeg flyttet øynene mot det sterke lyset fra nattbordslampen, som sto på et lite nattbord av mørkt tre, før jeg så meg rundt i rommet. Jeg kjente meg absolutt ikke igjen. Jeg så ut i gjennom det lille vinduet som var på døra og så mange mennesker i hvit frakk med stetoskop rundt halsen. Jeg skjønte at jeg mest sannsynlig var på et sykehus. Jeg kjente en sterk banking i hodet, og knep øynene så hardt igjen at det oppsto en lyd i hodet mitt som hørtes ut som torden. Jeg lå slik med øynene igjen en stund, før jeg åpnet dem igjen.

 

Døren gikk opp, og en dame i en langermet svart kjole, tykk svart strømpebukse, og støveletter kom gående stille mot meg. «Gabby?» sa hun forsiktig. «Hvem i huleste er Gabby?» tenkte jeg. «Går det bra med deg, vennen?» sa hun, med tårer i øynene. «H-hvem er Gabby?» stotret jeg frem. Hun så på meg, mens en tåre trillet ned over kinnet hennes. «Og.. Hvem er du?» Hun lukket øynene mens flere tårer rant ned ansiktet hennes. Hun sukket, før hun klappet meg lett på hodet og forlot rommet.

 

Tusen tanker fløy i gjennom hodet mitt. Jeg satte meg opp i sengen. Hvem er Gabby? Og hvem var damen som kom inn på rommet mitt? Ikke minst lurte jeg på hvorfor i all verden jeg var på et sykehus. Jeg tenkte og tenkte, men alt var borte. Plutselig stivnet jeg til, og fikk ikke til å puste. Jeg husket ikke hvem jeg var, hvor jeg bodde, hva navnet mitt var eller hvem foreldrene mine var. Jeg satt og stirret lenge ut i luften med munnen halvåpen. Jeg gispet etter luft, og øynene mine fyltes opp med tårer. Jeg lukket øynene. Jeg følte meg så fortapt, og falt ned på hodeputen. Jeg lå og gråt stille, før jeg tok tak i hodeputen, røsket den fremfor ansiktet, og hylte.

 

Jeg må ha sovnet igjen, for plutselig hørte jeg en snill lav stemme si «Gabrielle? Du må våkne, jeg må prate litt med deg, skjønner du.» «Hmm?» sa jeg stille før jeg åpnet øynene sakte. «Å, så bra du er våken! Jeg er Dr. Leah Adkinson, men bare kall meg Leah.» sa hun og smilte til meg. Jeg så litt skeptisk på henne. «Kan jeg kalle deg Gabby?» sa hun vennlig, og satte seg ned på sengekanten. «Så det er altså jeg som er Gabby,» sa jeg tomt, mens jeg stirret ut i rommet. Jeg knep øynene halvveis igjen. «Hvorfor husker jeg ingen ting?» sa jeg og snudde meg mot henne.

 

Hun svelget tungt. «Jo, du skjønner, for noen dager siden havnet du i en ganske alvorlig ulykke.» Hun svelget igjen. « Husker du at du kranglet med moren din?» Jeg ristet forsiktig på hodet. «Vel, det endte med at du sprang ut av huset i raseri. Du løp ut på veien, men stoppet midt på. Moren din kom springende etter deg, men hun var for sen. Du sa du ikke orket mer, og rett etterpå kom det en bil i stor fart mot deg. Og, ja, du kan vel tenke deg hva som skjedde etterpå.» Jeg så på henne og rynket pannen.

 

«Prøvde jeg å ta mitt eget liv?» spurte jeg. «Ja, det kan nok virke slik. Du og moren din hadde visstnok en ganske stor krangel!» «Åh,» sa jeg. «Mens du var borte, scannet vi hodet ditt. Det ser ut som at du har mistet langtidsminnet. Det er grunnen til at du ikke husker noe.» Hun la hodet litt på skakke. «Skal jeg hente mammaen din?» Jeg pustet langsomt ut før jeg svarte. «Ja takk!»

 

Jeg lå og så rundt i rommet. Veggene var sennepsgule, og det var brune gardiner foran vinduene. Det eneste lyset som sto på, var nattbordslampen. Det var et lunt, gulaktig lys. Det sto hvite roser på nattbordet. Jeg strakk hånden mot rosene, og trakk en ut av vasen. Jeg luktet på den, og kjente på de myke rosebladene. Døren gikk igjen opp og samme dame som hadde vært her før entret rommet.

 

«Hei!» sa hun diskré. «Hei.» Jeg smilte forsiktig. «Hvordan går det?» sa hun og kom gående sakte mot meg, som om hun var redd. «Det går fint.. Tror jeg.» «Kan jeg gi deg en klem?» spurte hun. «Eh, ja sikkert. Hvorfor ikke.» Hun hadde myke kinn, og luktet veldig godt - det var en lukt jeg hadde kjent før.

 

«Jeg skjønner hvis det er veldig rart for deg alt dette, vennen. Men jeg håper du vil prøve så godt du klarer å huske. Selv om du sikkert føler at du ikke kjenner meg, gjør du det innerst inne. Vi har fått tilbud om å dra i terapi sammen, men vi trenger ikke hvis du ikke vil.» Jeg trakk pusten og svelget. «Jo, det tror jeg at jeg vil.» Hun trakk på smilebåndene. «Så fint vennen.» Hun kysset meg i pannen.

 

Dagene gikk, og jeg ble bedre og bedre. Fysisk altså. Psykisk ble jeg bare svakere og svakere. Etter hvert fikk jeg også vite at faren min døde i en arbeidsulykke da jeg var 5. Nå var jeg 17. Jeg så hvor hardt moren min slet med alt dette, og det gikk veldig inn på meg. Men vi gikk i terapi og ble kjent med hverandre igjen.

 

Det gikk flere uker og jeg husket fortsatt ingen ting. Til slutt orket jeg nesten ikke mer, og tenkte mye på om det ville vært best å bare dø. Alt dette forandret seg da jeg så ham. Han hadde brunt hår, som han hadde rufset til med voks, og smaragdgrønne øyne. Han var perfekt. Han lå i rommet ved siden av meg, men jeg turte aldri å gå inn til han.

 

Plutselig en dag tok jeg motet til meg. Han satt og spilte gitar da jeg stakk hodet inn i døråpningen. «Hei!» sa jeg muntert. «Vi har rom ved siden av hverandre, men jeg tror ikke vi har hilst.» Jeg strakk frem hånden. «Gabby.» Han satte fra seg gitaren. «Hei, jeg heter Aaron,» sa han og blunket til meg. «Kan jeg slå meg ned?» spurte jeg, og pekte på den grønne stolen ved siden av senga hans. «Ja, for all del!» sa han og snudde stolen mot meg.

 

Tiden gikk, og vi ble mer og mer kjent. Jeg fikk blant annet vite at han hadde kreft, at han aldri hadde vært i et forhold (noe som jeg absolutt ikke kunne forstå) og at han ikke var redd for døden. Jeg fortalte han om hukommelsestapet mitt, og han skjønte ikke hvordan jeg klarte å takle det. Sannheten var at jeg egentlig ikke gjorde det, men når jeg var med han, var det ute av tankene mine. Jeg ble fort forelsket i den snille personligheten, den gode humoren og det pene utseendet hans. Og heldigvis var han bare ett år eldre enn meg!

 

Jeg vil aldri glemme det øyeblikket da vi kysset for første gang. Det var magisk. Selv om alt håret hans var borte, var jeg like forelsket. Vi satt som vanlig inne på rommet hans, han i sengen og jeg i stolen, da han tok hånden min. Han hadde varme myke hender. Plutselig skjedde det – Vi kysset! Jeg var helt i ekstase.

 

«Gabby, du må love meg noe.» sa han plutselig. Han så veldig alvorlig ut og jeg ble redd. «Du må love meg at uansett hva som skjer må du holde ut. Jeg blir ikke bedre, og vet ikke hvor lang tid jeg har igjen..» «Ikke si dette!» ropte jeg. «Du skal ikke dø. Jeg har aldri elsket noen som jeg elsker deg. Vi er ment for hverandre, Aaron!» Jeg begynte å hulke. «Jeg elsker deg, Gabrielle, men du må love meg at uansett hvor vanskelig alt er må du ikke slutte å kjempe. Jeg har kjempet min kamp, og er klar. Det er så vidt jeg klarer å snakke! Men vær så snill, bare lov meg det» Jeg tørket tårene mine med genserermet. Jeg var helt sår rundt øynene.

 

Han så meg inn i øynene. «Gabby?» Jeg ristet på hodet og knep igjen øynene. «Jeg lover.» Jeg la hodet mitt ned på magen hans og gråt. Han strøk meg forsiktig over hodet. Jeg klarte ikke å se for meg en dag uten å høre stemmen hans. Mens jeg lå slik, kom en sykesøster inn. «Går det bra her?» spurte hun. «Nei! Fortell Aaron at han ikke kommer til å dø!» Jeg reiste meg fort opp i stolen igjen. «Jeg er veldig lei for det, men det er ikke mer vi kan gjøre for han. Han har antageligvis bare noen dager igjen.» Jeg kjente et sterkt ubehag i magen. «Men.. NEI!» sa jeg. Hun så alvorlig på meg. Jeg la hodet i hendene og gråt. Etter en god stund løftet jeg hodet opp fra hendene, og så på Aaron. Han hadde øynene igjen, og lå helt stille. «Aaron?» sa jeg forsiktig. Jeg fikk ikke svar. Jeg dultet borti han, men fikk fortsatt ingen respons.

«Hjelp, hjelp meg! Aaron dør, han dør!» Jeg ropte av full hals. En litt eldre sykepleier kom småløpende inn på rommet. «Hjelp han!» skrek jeg. Hun kjente etter puls, og skriblet noe ned på en skriveblokk. «Jeg er veldig lei for det, men Aaron har dessverre gått bort.» Jeg fikk ikke puste og datt ned fra stolen, rett på det harde grønne gulvet. Damen hentet en rullestol, tok meg i armen, og hjalp meg opp i den. Hun kjørte meg inn på rommet mitt, der mamma satt og leste i en bok. «Hva har skjedd?» sa hun, og hoppet opp fra stolen. «Den unge mannen i rommet ved siden av, Aaron, har dessverre gått bort,» sa sykepleieren. «Herregud!» sa mamma, og tok rundt meg. «Tar du deg av henne? Jeg har en trist telefon jeg må ta,» sa sykepleieren. «Selvfølgelig.» Mamma løftet meg opp i den harde sykehussengen. Jeg sovnet momentant.

 

Dagene etterpå brukte jeg stort sett til å sove og gråte. Jeg spiste nesten ikke, og ble tynnere og tynnere. Mamma ble bekymret, og jeg måtte i terapi igjen. Selv om det var vanskelig, fortsatte jeg å kjempe. Jeg måtte holde det jeg lovte Aaron. Jeg kunne ikke svikte han.

 

Nå har det gått mange år, og jeg har fått både barn og barnebarn. Jeg er lykkelig gift, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på Aaron. Jeg er veldig glad i mannen min, men Aaron var mitt livs kjærlighet. Da jeg fortalte denne historien til mannen min ventet vi vårt første barn. Da han forslo at vi skulle kalle han Aaron, skjønte jeg at han forsto hvor mye Aaron betydde for meg. Møtet med Aaron var et møte jeg aldri vil glemme. Det var et møte som forandret livet mitt.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?