Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Vinterens laken"

Hopper med snøbrett (colourbox.com)
Hopper med snøbrett

Det er bare en vei, og det er nedover. Pusten tynger på, og hjertet slår fortere. Det avslappende synet av et hvitt laken som ligger nedover fjellet hjelper lite mot nervene nå. Alle øyne rettet mot deg, mot din oppvisning.

Novella er skrevet av Marius

Hopper med snøbrett (colourbox.com)
Hopper med snøbrett

Noen små lyder er rundt deg, men spenningen holder det meste av lyden utenfor. Sekunder igjen nå. Sekunder til du vil føle frykt, glede, men også smerte.

Nedover går det. Hjerterytmen øker. Du hører kun vinden rundt deg, og hjertets raske slag. Adrenalinet pumpes hardt ut i kroppen, og du vet det skjer. Det er nå eller aldri. Nedover lakenet med krappe svinger for å justere farten. Mot kanten. Kanten hvor alt skjer. Kanten som kan gi så mye, men allikevel ta mer. Meter for meter, hundredeler som føles som sekunder. Avslappet i kroppen, ro i hjernen. Nå skjer det.

Det hvite lakenet trekker deg plutselig oppover, og lyset bak kanten kommer fram som et fyrtårn i havet. Et halvt sekund senere, og du flyr i luften. En blanding av frihet, konsentrasjon, og glede streifer tankene. På 0,3 sekunder ser du alt rundt deg vertikalt, før du igjen faller ned på en hvit pute.

Så blir det rødt. Du er der, men du responderer ikke. Du hører alt, men allikevel ingenting. Hyllest har snudd til nervøsitet, og hjertet pumper smerten gjennom kroppen. Noe er galt. Det skjærer et lys gjennom øynene før du ser mannen som viser hånden sin for deg, og sier noen ord. Eller begge hendene. Kanskje to menns hender. Så blir det svart. Vinterens hvite laken skifter farge, og viser sin skygge under seg. Et hardt underlag, hardt som bare fjell kan være. For under lakenet finnes det ting du vet er der, men ikke ser.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?