Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Hvorfor sitte, når du kan fly?"

Fugl på gjerde (colourbox.com)
Fugl på gjerde

I det øyeblikket du binder deg til noen, blir glad i noen, bryr deg om noen følger det med en risiko. En risiko så stor at den kan sette hele verden på hodet, gjøre at hverdagen sånn som du ser den ikke lenger forblir den samme, men eskalerer til en verden fylt med smerte og sorg.

Novella er skrevet av Mia

Fugl på gjerde (colourbox.com)
Fugl på gjerde

Himmelen som du en gang syntes var så ufattelig klar og blå, omgjøres til et skyfylt lerret med en skyggelegging av gråsoner. Gresset, som var så friskt og fint bøyer seg med ett mot bakken og bukker under for de uutholdelige, smertefulle følelsene du har inni deg. Naturen, som var som en åpen dør fylt med muligheter for hva enn du ville gjøre, lukkes, låses og nøkkelen til denne låsen kastes på havet. Havet, som med ett blir dypere og mørkere enn noen gang.

 

Menneskene, barna, du treffer på gata løper ikke lenger rundt, med et smil om munnen og ansikt som lyser av glede. Kroppene deres viser ikke lenger lekenhet i bevegelsene og sinnet tenker ikke lenger på de utrolige mulighetene og tankene om framtiden. De har, sammen med naturen, forandret seg til vandrende skapninger. De er ikke lenger mennesker, de bare er til. De puster, snakker og går, men er ikke lenger den personen de en gang var. Ansikter fylte av sorg og tunge tanker. Rødsprengte øyne som har fått gjennomgått så alt for mye, og slitne kropper som ikke lenger klarer å bære på den ekstra vekten som har blitt sluppet på skuldrene deres. En ryggsekk, hvor noen har lagt tunge stener i bunn, som gjør vekten enda vanskeligere å bære. Gjør at ryggen krummer seg, og hodet bøyes mot bakken. Et tegn på underlegenhet, sorg, tap. Ikke som et blikk mot himmelen, et tegn på lykke, håp og glede.

 

Du tror alltid at du har så god tid. Et helt liv sier de. Fra du blir født til du dør har du allverden med tid og mulighet til å gjøre livet til den mest fantastiske tiden du kunne tenke deg. Du får bare en sjanse, og blir bedt om å gjøre det beste utav det. Finne på ting som gjør deg lykkelig. Lære nye ting hver dag, både på godt og vondt. Reise, jobbe eller slå deg ned fast et sted, hva enn du føler for. Og ikke minst – omringe deg med mennesker som gjør at du føler deg glad, lykkelig og elsket. Men så var det denne risikoen da. Livet du får tildelt høres så fantastisk ut, som når du får en brosjyre til et luksuriøst feriested, hvor alt er lagt til rette for deg og du ikke trenger å bekymre deg for noen ting. Livet kan også sees på som dette, men dette hadde vært hvis det ikke fantes komplikasjoner, ekstra risikoer og ting i brosjyren som ble skrevet med liten skrift. Den lille skriften som sier: «Fare for smerte, sorg, ensomhet og sinne. Fare for å føle en kjærlighet så god og fantastisk, at den plutselig kan bli revet bort på et øyeblikk.»

 

Det å miste noen man er glad i, er noe et hvert menneske går gjennom i løpet av dette fantastiske livet. En dag måtte uværet komme, regnskuren i paradiset. Det er når dette regnet en gang faller at du virkelig får føle hvordan det er å være menneske. Du er bygd for at du skal tåle alt som treffer deg, også det med liten skrift, det du kanskje ikke var forberedt på. Du er bygd opp for å tåle solskinnet og fønvinden på utsiden, men også regnet og snøstormen som herjer inni deg.

 

Det er når dette mørket inni deg tar over at du ikke lenger klarer å skille på ting rundt deg. Det er mørket som gjør himmelen grå, naturen trist og menneskene rundt deg annerledes. Alt rundt deg fungerer som et speil for hvordan du føler deg inni deg. Dette skjer automatisk, i forskjellig styrke hos oss alle etter en tung opplevelse. En bivirkning som følger med i brosjyren med liten skrift.

 

Hvordan vet jeg dette? Jeg har levd midt oppi alt dette lengre enn jeg kan huske. Dette mørket har tatt over hverdagen min, og jeg lever konstant i skumringen og tåken. Jeg har tapt mer enn jeg har vunnet, og mistet mer enn jeg har fått. Mens mennesker jeg har brydd meg om har svevd opp og vekk, blir jeg stående på samme sted. Igjen og igjen har døden tatt et godt tak rundt meg og mine kjære, klemt oss inntil seg, og latt en gå. Meg. Alltid meg. Noen ville si at jeg har vært heldig. Det er ikke min tur enda. Jeg er ment til noe større. Men hva kan være større enn å leve det livet vi ble tildelt til det fulle? Jeg levde i feriebrosjyren. Hvorfor måtte all min kjærlighet gå til spille? Hvorfor måtte alle forsvinne så alt for fort, etter så kort tid?

 

En kjærlig, omsorgsfull mor. En støttende, fantastisk far. En bror jeg kunne snakke med om alt. En kjæreste, noe av det mest fantastiske som noen gang hadde hendt meg. Alt ble revet bort. De dro fra meg, og tok med seg sjelen og hjertet mitt. De tok med seg all den kjærlighet jeg hadde bygget opp gjennom et helt liv. Og så står jeg igjen her nede. Alene. Uten noen ting å gi.

 

Jeg er lei av å gi. Å gi uten å noen gang få noe igjen. Det at når jeg klarer å gi meg hen, gi alt av meg til en annen person, så ender alt med en så brutal smerte. Alt jeg ber om er en lykkelig slutt! Kan det være så forferdelig mye å be om? Er det for mye å forlange? Har jeg ikke fortjent det nå?

 

Jeg ser ut av vinduet. Ut på en liten fugl i sneen. En enslig fugl som sitter i sneen og ser opp på resten som koser seg på fuglebrettet. Den ser ensom ut. Så liten og trist, i forhold til resten på brettet. «Hvorfor flyr du ikke bare opp til resten?» tenker jeg. «Ville ikke det vært bedre for deg?» I det øyeblikk bestemmer jeg meg.

 

«Hvorfor være ulykkelig, når du kan være lykkelig? Hvorfor leve i regnskuren, når du kan leve i paradis? Hvorfor sitte, når du kan fly?» tenkte jeg og smilte, før jeg hoppet, traff vannet og svevde avgårde.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?