Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Det viktigste av alt"

Robåt (colourbox.com)

Vi sitter i bilen på vei opp til hytta til besteforeldrene mine. jeg har egentlig ikke lyst til å være med, for jeg er ganske sint og lei meg for hva som har skjedd. Det er bare min feil.

Novella er skrevet av Aina Simone

Offentlig og kvalitetssikret
Robåt (colourbox.com)

Jeg går ut av bilen, tar bagen min og stormer inn på rommet der jeg skal være. Jeg slenger meg ned på sengen, for jeg var ganske sliten etter den 7-timers lange bil turen. Jeg klarer ikke å slappe helt av, jeg får bare ikke tanken ut av hodet, den dumme, dumme tanken. Jeg må finne på noe som kanskje kan hjelpe meg med å samle tankene litt, kanskje skrive en liten novelle:

Du sier du må dra, men jeg nekter deg. Du sier du ikke kommer til å klare det. Men jeg lar deg ikke, jeg vil ikke miste deg, jeg kan ikke miste deg. Du prøver å smile, men klarer det ikke helt. Du sier at alt kommer til å bli bra. Men vi begge vet at det ikke er sant, det kommer ikke til å gå bra. Alt kommer bare til å bli verre. Jeg kan se at du blir svakere og svakere. Jeg gråter, du gråter. Du sier hvor glad du er i meg, du sier også at jeg må fortelle din kone, min mor, hvor høyt du elsker henne, og hvor stolt du er av henne, og at du er lei deg for at dere ikke har fått snakket og vært så mye sammen, og ikke ha fått løst opp så mange ting i forholdet. Du sier også det viktigste av alt. Men det har jeg aldri fortalt henne, det er så vanskelig. Du blir borte, helt borte. Og det er akkurat som om jeg blir borte også, vertfall noe inni meg. jeg savner deg sånn, kom tilbake. Vær så snill. La alt bli som før. Jeg elsker deg.

Jeg legger arket jeg har skrevet den lille novellen på, ned i skuffen. Og går ned til kjøkkenet for å ta meg litt mat. Jeg tenker på det jeg har skrevet. Kanskje jeg burde fortelle hva han sa til meg. Nei, det er vel best at jeg holder det for meg selv. Men han sa jo at det var viktig, kanskje jeg skjønner hvor viktig det var, vis jeg forteller det. For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor det var så viktig, jeg skjønte egentlig ikke meningen med det, men kanskje hun gjør. Jeg bestemmer meg for å vente litt. Vi er jo på hytta til mormor og morfar for og komme oss litt bort fra alt som har skjedd. Men jeg syntes ikke at det hjelper så stort for det er jo flere minner her enn det det er hjemme. Det er jo minner over alt her.

Jeg brå våkner fra et forferdelig mareritt, jeg tror det må være det verste marerittet jeg noen gang har hatt. Sikkert fordi det meste av marerittet faktisk var sant, og hadde skjedd. Jeg prøver å sovne igjen. Men jeg klarer det ikke, det er så vanskelig, det er så mange tanker som strømmer igjennom meg.

Mamma sier at vi skal ut på fisketur, for vi har jo så fin dam like ved hytta. Og den må jo bli brukt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor hun vil ut til den dammen, vi pleide jo alltid å gjøre det med pappa, for han elsket jo å fiske og være ute i naturen. Men du likte aldri å fiske, du nektet nesten. Men du ble alltid med for å få brukt tid med oss. Men det er vel hennes valg, kanskje hun vil mimre litt, men det går vel kanskje andre vei, det vil vel bare gjøre ganske vondt i stedet.

Det var stille, vi sa ingenting til hverandre, bare lyttet til fuglesangen, og båten som skvulpet i vannet. Jeg så på henne, prøvde å se om hun tenkte eller bare stirret tomt ut i luften. Hun så på meg, og smilte. Det så egentlig ganske falskt ut. Akkurat som om det var noe som plaget henne, eller at det var noe hun ville. Hun begynte å ro båten mot land. Hun sa at det var noe hun ville vise meg. Vi gikk tilbake til hytta og inn i ved skjulet. Jeg hadde aldri tenkt over det før nå, nå som hun viste meg det. Det var et loft inni skjulet. Vi gikk opp, hun tok fram en eske, viste meg hva som var inni, og fortalte meg om de forskjellige tingene. Hun så på meg, prøvde å smile, men det ble bare til en grimase som lagde tårer i stedet. Hun fortalte meg hvorfor hun ikke hadde sagt dette før. Det var jo meningen at henne og pappa skulle vise meg dette når jeg ble eldre. Men nå er han jo ikke her lenger. Hun prøvde å smile, men klarte det ikke helt nå heller. Hun sa at hun aldri fikk sagt hvor høyt hun faktisk elsket ham. Da gikk det opp for meg hvorfor det han hadde sagt var så viktig, nå skjønte jeg sammenhengen. Jeg fortalte henne at han viste hvor høyt du elsket ham. For å trøste henne fortalte jeg igjen at han hadde sagt hvor høyt han elsket henne, og hvor stolt han var av henne. Hun så opp på meg og smilte. Denne gangen klarte hun det. Hun krabbet bort til meg, holt meg fast inn til henne, og fortalte meg at hun elsket meg.

Nå har jeg sagt det, det er ingen ting jeg kan endre nå. Hun stirrer på meg, prøver å si noe, men får det ikke ut. Jeg tenkte at dette kanskje hadde vært et dårlig tidspunkt å si det på. Og jeg hadde rett.

Novella er skrevet av Aina Simone

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?