Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Høye hæler"

Høyhæla sko pensko

Hun var i skobutikken. Han var med henne. Bare de to. De var bestevenner, og litt mer. Føttene hennes var dekket i svarte, slitte converse. Hun elsket dem. Men i dag lette hun etter noe annet. Høyhelte sko.

Novella er skrevet av Jenny

Offentlig og kvalitetssikret
Høyhæla sko pensko

"Wow. Du ser grov ut". Han målte henne med øynene, og studerte hver eneste del av kroppen hennes. Hun så seg selv i speilet. Hun hatet å stå der. Som om hun var plassert på en scene. Hun hatet det; for jålete, for feminint. Hun hadde alltid vært en guttejente. Barbie var aldri noe for henne, og det visste han også.

Han prøvde ofte å oppmuntre henne til å se mer ut som de andre jentene han ville ha sex med. Han ville gjøre henne til den perfekte jenta. For personlighet, det hadde hun aldri tvilt på. Hun hadde aldri vært noen andre enn seg selv, og han elsket personligheten hennes. Men hun var ingen typisk jente, det visste de begge. Om det var en styrke eller svakhet visste hun ikke.

Hun møtte endelig blikket hans. "Jeg er ikke grov", tenkte hun. Men hun elsket tanken på å være det. Han syns hun var fin når hun kledde seg slik. Det var deilig, men også vondt. På den ene siden likte hun at han var tiltrukket av henne. Men på den andre siden lurte hun på hvorfor hun, som seg selv, ikke var bra nok. Så klart var hun ikke bra nok.

Hvis hun noengang skulle gått med disse hælene, visste hun at alle ville se det. De ville se rett igjennom fasaden. Det var ikke sånn hun var. Det var falskt. Hun er ikke sexy, hun er ikke fin. Hun var usikker og dum som trodde at hun kunne være det. "Hvem er det du prøver å være?" tenkte hun. Hun kjøpte dem.

Hun skulle ut. På fest. De ubrukte høye hælene lå i skapet. Hun hadde lovet venninnene sine å bruke dem i kveld. Også de oppmuntrer henne til å være mer feminin. "Du er jo fin" sier de, "Slutt å se på deg selv på den måten. Du er fin du også". Hun syns ikke det. Hun var ikke det.

Hun tok på seg hælene og begynte å gå mot bussen. Hun ble litt kvalm i det hun gikk ut ytterdøra. I det sekundet vårvinden traff henne i ansiktet, visste hun at hun angret. Hun var ikke veldig dårlig til å gå i hæler, men en følelse av usikkerhet kastet seg over henne. De var så utrolig høye, og hun syns det nesten føltes som om hun så ned på verden. Hun likte ikke den arrogante rollen følelsene hennes ga henne. Hun gikk til bussholdeplassen.

Hun var inne på bussen. Det føltes trygt. Ingen kunne måle henne med øynene når hun gikk. Ingen kunne se igjennom henne. Men denne midlertidige følelsen av trygget ble fort avsluttet da hun gikk av bussen. Nå var hun i byen. Enda verre. Hun gikk med hodet hevet til neste buss. Den korte avstanden med gåing kunne ikke virket lenger. Alle menneskene så på henne. Hun var helt sikker på at de kunne se det. Se igjennom henne. De visste det.

Hun satte seg ned på det grå setet, og ventet og ventet på å komme seg vekk. Endelig var hun fremme. Hun ringte på dørklokken, og tok heisen opp til leilighet nr 302. "Gratulerer med dagen!" sa hun i det venninnen åpnet døren. Hun tok av seg hælene i gangen, og gjemte dem bakerst i skoskapet, så ingen kunne se hva hun hadde på seg. Endelig var hun tilbake på jorden igjen.

De høye hælene har jeg ikke brukt helt siden den gangen, frem jeg skrev dette.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?