Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Skilpaddenes reise til Paradis"

Skilpadde (colourbox.com)

Skilpaddemoren svømmer raskt gjennom havet. Det er ikke mye igjen av jobben hennes, men det som er igjen, er det viktigste. Hun skimter stranden i det fjerne. Hun vet at hvis hun drøyer for lenge nå, vil flere av ungene hennes dø. Tanken får henne til å svømme enda raskere.

Novella er skrevet av Elise

Skilpadde (colourbox.com)

Der! Endelig oppe på stranden. Alle de beste plassene er allerede tatt, men hun hadde ikke forventet noe annet. Hun går bort til den beste plassen hun kan finne, og setter seg ned og venter. Litt senere ligger det ti små egg i gropen hennes. Hun sparker en god del sand over dem, og går ned mot havet igjen uten å se seg tilbake. Hun vet at hvis hun gjør det, vil hun aldri orke å dra derfra.

Under sanden ligger de ti eggene, godt skjult for rovdyr som måker. Inni et av eggene ligger det en liten jente. Hun har ikke navn, med det er ikke så rart. Det er ingen som har det. Den Navnløse beveger litt på seg. Det er ikke lenge til hun skal ut av egget. De ligger der i enda ti dager. Men så, plutselig på den ellevte dagen, kommer det en bitteliten Navnløs fot ut av egget til Den Navnløse. Det samme gjør det på åtte av de andre eggene. Det siste egget rører seg ikke. Det vil det aldri gjøre heller, for under skallet ligger det bare død. Av ti er nå én død, og det er ni igjen.

Ni skilpadder står og samler mot et øyeblikk ved eggene som for et sekund siden var hjemmet deres, før ni skilpadder graver seg oppover mens de dytter så mye sand som de klarer, bak seg. Åtte små skilpaddehoder stikker opp av sanden og får se solen for første gang. Den niende klarte det ikke. Av ti er nå to døde, åtte er igjen.

Skilpaddene sørger ikke over sine døde søsken, de har ikke tid. De fortsetter litt videre i samlet flokk. Men så, ikke langt unna eggplassen deres, høres det et skrik fra en av dem, og en liten skilpaddefot snubler i en like liten sten. Et øyeblikk virker det som om den klarer å rulle seg tilbake, men det vil ikke skjebnen. Med et hest skrik styrter den første måken ned, tett fulgt av de andre. De venter hele tiden på slike øyeblikk, og nå ser det ut som om den første retten er servert. Med triste øyne ser Den Navnløse på at måkene spiser opp broren hennes. Men de har dårlig tid. De er nødt til å skynde seg, ellers vil alle dele den samme skjebnen. Men havet virker som en million mil unna, og det hadde vært mye lettere å gi opp. Med ett går tankene til moren, moren hun aldri har møtt, og hvordan hun ofret alt for å komme hit til stranden og legge eggene. Tanken gir henne motet hun trenger for å fortsette. En av søstrene hennes tenker tydeligvis ikke den samme tanken. Sakte selv til skilpadde å være snur hun seg rundt, så måkene kan ta henne. Den Navnløse prøver å få henne fra det, prøver å hjelpe henne rundt, men det går ikke. Hun har bestemt seg. Med et trist uttrykk i det lille fjeset blir Den Navnløse nødt til og gå når hun hører måkeskrik. Hun orker ikke å bli og se måkene rive av alt kjøttet på den lille kroppen. De er akkurat blitt ferdige med broren, og nå skynder de seg for å bli den første til den nye godbiten, nummer fire som dør. Fire døde, seks igjen av de opprinnelige ti.

Flokken ble delt da måkene kom for å spise, men hun ser dem nok nede ved sjøen – hvis hun kommer seg dit. Hun prøver hardnakket ikke å tenke på det. Klart hun skal komme seg ned til sjøen, hun må! Ikke før hun har tenkt tanken, merker Den Navnløse den umiskjennelige følelsen av å snuble. Hun prøver å kare seg tilbake igjen, men hun får det ikke til. Nå er alt håp ute. Snart hører hun måkeskrik, og ser snart etter måkene som kommer løpende for å spise henne, selv om de er opp-ned for henne. Den Navnløse gjør et siste desperat forsøk på å komme seg rundt, men så er den første måken hos henne. Den hakker henne prøvende i magen, og Den Navnløse kjenner en skarp smerte og kjenner det varme blodet som renner nedover henne og fargen sanden under rød. En annen måke prøver, og en ny smerte i siden tilsier at den traff. Men Den Navnløse er en barsking, og etter et par hakk er det en av måkene som treffer henne i skjellet. Det gir henne en gynging som er lang nok til at hun får snudd seg rundt. Måkene skriker irritert over at maten deres stikker av, men hun bryr seg lite om dem akkurat nå. Hun er nødt til å komme seg ned til havet, for hun vet det vil bli bedre da.

Etter noen skritt er det en ting litt til venstre for henne som fanger blikket hennes. Det er et tomt skall, en av brødrene hennes. Rundt ham er sanden farget rød, med en masse fotspor. Måkefotspor. Tanken på å bli måkemat frister ikke særlig. Men kanskje det er uunngåelig. Kanskje er det meningen at hun skal gå tilbake til måkene som står og venter utålmodig og skriker i triumf hver gang hun nøler. Det er ikke mange skilpadder som blir skadet av måkene og ikke dør, som kommer seg ned til havet og friheten. Kanskje skjebnen hennes er å ligge inne i en fuglemage... Nei! Skjebnen hennes er å være en fri skilpadde ute i havet, ikke en som dør som en unge på land. Den Navnløse er ikke en type som bare legger seg ned for å dø. Hun sleper seg framover, skritt for skritt, videre og videre. Alltid videre.

Etter en stund er Den Navnløse helt utkjørt, og hun har begynt å se stjerner. Men hun kan ikke gi opp. Ikke nå. Lukten av salt har blitt sterkere, så hun tipper at hun er kommet nærmere havet, men hun orker ikke å heve hodet og se. Hun går videre. En bitteliten skilpaddefot foran en annen. Det viser seg å være fornuftig. Snart merker hun at bakken blir våt under henne, og etter enda noen uutholdelige skritt kjenner hun vann rundt føttene. Vann! Hun er kommet til Paradis! Kreftene kommer strømmende tilbake. For første gang på lenge kan Den Navnløse heve hodet og se seg om. Havet ligger utstrakt foran henne, så blått og friskt, og bare lokker på henne. Hun ser søsknene rundt seg og teller dem. En...to...tre... Det er alle. Med henne var det fire som overlevde, og seks som døde, av ti. Et øyeblikk er hun trist over tapet av søsknene, men øyeblikket er raskt over. Slukt av gleden over å være i vann. Den Navnløse hopper ut i vannet, og svømmer langt og dypt med en gang. Hun er hjemme!

Det er gått noen år. Den Navnløse er fortsatt like navnløs. Men nå har hun en hemmelighet. I magen hennes ligger det nemlig tolv små egg, med en nesten ferdig skilpadde i hvert. Hun er faktisk på vei til stranden akkurat nå. Med ett kommer hun til å tenke på da hun kjempet seg fram til havet, og øyeblikket da hun lå på ryggen med måker over seg. Hun har fortsatt arrene, selv om det er lenge siden sårene grodde. Hun har ikke noe ønske om at barna hennes skal få lignende sår, eller enda verre, ikke nå fram til havet i det hele tatt. Barna hennes... Den Navnløse smaker på ordene. Nei, nå burde hun sannelig svømme litt raskere! Hun øker farten.

Etter noen timer med rask svømming kan Den Navnløse endelig se opp mot stranden i det fjerne, og sakte begynner det å bli grunnere. Dette minner henne sånn om da hun kjempet seg ned til havet, at hun nesten forventer å høre måkeskrik over seg og kjenne sand under føttene og solen som steker. Men det er et stykke til stranden ennå. Etter enda noen minutters rask svømming får endelig Den Navnløse lønn for strevet sitt, og kjenner sand under føttene. Hun forter seg bort til den beste plassen hun kan finne, og den er ganske bra. Bedre enn hun kunne vente. Hun setter seg ned og venter, og bare noen minutter senere kan hun reise seg og skyve sand over eggene hun har lagt der. Hun snur seg mot havet og legger på svøm uten å se seg tilbake. I det øyeblikket ligner hun veldig på moren hun aldri møtte, men det kan selvfølgelig ikke hun vite.

I ett av eggene under sanden ligger det en liten jente, En Navnløs. Hun vet ikke at det er hennes skjebne om ikke altfor lenge å sparke sand over sine egg, for så å snu seg og ikke se seg tilbake...

Novella er skrevet av Elise



Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?