Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Bare et lite rundstykke"

Hjerteformet rundstykke (colourbox.com)

Tenk deg en liten klump på størrelse med et rundstykke, bare varmere, mer hårete og bløt. Denne klumpen sier aldri noe, den har andre måter å kommunisere på.

Novella er skrevet av Elin Marie

Hjerteformet rundstykke (colourbox.com)

Den uttrykker seg ikke med ord, men med små, kjærlige lyder. Den vet akkurat hvilke tiggende grynt, eller irriterte knurr den skal berette for å få deg til å forstå hva den føler. Vi kan reagere med kjærlighet, men også med irritasjon. Mesteparten av tiden ser vi på den som en plikt. Vi ser kun dens negative sider. Alle dens behov blir en uønsket jobb, et stress eller slit. Tankene ønsker den bort, et sted langt vekk, men hvor streifer oss ikke en gang.

Det var vondt og ubehagelig, mest ubehagelig. Hjertet dunket fort, det føltes som pulsen min var ujevn. Blodet hadde på en eller annen måte brutt ut av årene, det fosset bare fritt rundt i kroppen. Jeg klarte ikke sove noe særlig den morgenen. Ordene mamma hadde fortalt var for ukjente. Jeg var redd. Jeg hadde ingen styring over min egen kropp. Den sovnet og våknet, sovnet og våknet. Jeg måtte bare følge dens mønster. Det kilte konstant i armer og bein, som om jeg hadde en bie under huden. Bien ertet meg. Fløy rundt og summet inni meg. Når jeg av og til duppet av, stakk den meg av rent hat og gjorde ballen i brystet mitt større og tyngre og bære. En ball bestående av skyldfølelse, dårlig samvittighet og sårbarhet, men mest av alt, kjærlighet.

Vi tar alt forgitt. Livet. Familie. Mat. Ja, til og med det lille rundstykke av kneip som vi spiste til frokost, tar vi forgitt. Av og til vil vi bare skyve rundstykket til side, fordi vi syntes sjokolade høres mye bedre og spennende ut. Det er slik vi mennesker er. Vi vil alltid ha noe nytt. Vi har gleden av det en liten stund. Alt er fryd og gammen. Etter hvert, blir nytt og artig til gammelt og uinteressant. Den bare er til stede. Vi har glemt hva den fikk oss til å føle. Gleden vi fikk av å smake på den for første gang. Vi har blitt vant til smaken. Den er fortsatt god, men ikke like smakfull som den en gang var. Likevel vil vi alltid ha et forhold til den, vi bare gjemmer minnet inni hodet. Et sted mellom celler og hjernemasse. Det er først når vi mister denne vi en gang satt så inderlig pris på, at vi finner fram minnet. Tanken på dens bortgang hopper overraskende foran oss, ikledd verden skumleste kostyme. Vi blir redde og sårbare, og savnet etter smaken på det vi har tapt blir større enn det noen gang har vært.

Jeg vet ikke om jeg var mest lei meg, eller lettet. Bekreftelsen på at det var over var befriende. Kroppen slappet av. Blodet hadde funnet veien tilbake til årene. Bien hadde forlatt kroppen på sekundet ordene ble sagt. Alt var som før, men helt forandret. Jeg kjente fortsatt stikket bien hadde påført hjertet mitt rett før den forlot kroppen min. Der var som om jeg hadde mistet noe mer enn bare en hårete liten klump som laget gryntene lyder. Jeg kjente lengsel etter å grave ansiktet mitt ned i pelsen dens. Etter å høre sangen som ønsket meg velkommen hjem etter en lang skoledag. De store, uskyldige perlene av øyne som kunne sjarmert enhver i senk. Jeg savnet den lille vennen min. Det var jo det den var. Den stilte alltid opp for meg. Den lyttet. Jeg kunne fortelle alt. Jeg visste det ikke ville bli sagt videre. Tross alt den gjorde for meg, gav jeg aldri noe igjen. Jeg så ikke hvor stor betydning den hadde i livet mitt. Jeg tenkte aldri over hvordan det ville vært uten den. Jeg tok den forgitt. Jeg tok han forgitt. Han var en liten klump av blanke hår som viste meg større kjærlighet enn noe annet. Han trippet av glede på sine fire små ben. Sang av full hals. Kun fordi jeg var til stede. Jeg gjengjeldte gleden hans med tre salatblad, et par klapp og ønsket om noe nytt.

Å ta noe forgitt, er det dummeste du kan gjøre. Du blir sittende igjen med en overflod av salat, som aldri kan slukke tørsten etter noe så kjedelig som smaken av et lite, fyldig rundstykke.

Novella er skrevet av Elin Marie



Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Kan en sulte seg for å gå ned i vekt?
Hei Slutter du å spise og drikke så vil en gå litt ned i vekt. Samtidig vil en raskt føle seg uvel og slapp. Det er ikke anbefalt å slutte å s...
Kan depresjon og mobbing føre til spiseforstyrrelser?
Hei og takk for spørsmål. Du forteller at du har vært deprimert og at du har blitt mobbet i flere år. Det er ikke greit at du har blitt mobbet. D...