Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Onsdag 19.september"

Bekymret jente (colourbox.com)

”Helvete”, banner hun lavt. Kaffekruset er kaldt i hånda hennes. Hun betrakter sigarettrøyken som sakte siger opp mot taket i hypnotiserende sirkler. Hun trekker bena opp mot overkroppen, hviler hodet på knærne. Øynene føles tunge etter alt dette.

Novella er skrevet av Erle

Bekymret jente (colourbox.com)

Hun lukker dem og betrakter de flammende fargene på netthinnen. Bilder dannes for så å forsvinne. Hun lar tankene fly fritt og hendelser fra de siste to ukene gjør at hun må knipe øynene sammen i forsøk på å hindre tårene i å renne. Hodet hennes føles som et kortfilmlerret hvor en realistisk dramaserie blir vist, usensurert og brutal. Blodspruten som dannet flekker på baderomsspeilet. Sprøytespissen stikkende ut fra mannens venstre arm, et brutalt og absurd syn. De nattlige telefonsamtalene, den usammenhengende talen. Hendelser som enkelte ganger føles mer som en drøm enn virkelighet.

”Hvor mye kan man egentlig forandre en mann?”, tenker hun. Hvor lenge kan man klare å hjelpe en mann som selv ikke innser at han trenger hjelp? Den hjelpeløse følelsen er noe hun kjenner igjen. At ordene hennes ikke strekker til, ikke når fram. Følelsen av at de lever i to vidt forskjellige verdener, men som mesteparten av tiden passer sammen. Men at smerten når det ikke gjør det er mer enn et ungt menneske skal trenge å håndtere. Hun plasserer en sigarett mellom de sprukne leppene, lar den henge der en stund og føler seg som den mislykkede, men svært tålmodige, heltinnen igjen. En rolle hun ofte spiller. Hun tenner sigaretten, lover seg selv at det er den siste. De skulle slutte sammen, det var sommerens prosjekt. Hun husker de positive tankene, troen på en forandring, begynnelsen på et sunnere forhold. Et tankemønster som senere ble tåkete, for deretter å bli totalt nedbrutt av destruktive handlinger og samtaler. Følelsen av utilstrekkelighet og usikkerhet, men samtidig den største frykten av dem alle; å miste en person man har vokst til å bli uendelig glad i.

Hun vet de fleste andre hadde dratt for lengst, ikke holdt ut den ustabile livsstilen, de blanke øynene, de stramme leppene, de ukontrollerte kroppsbevegelsene. De absurde samtalene som forsvinner i et hav av hasjrøyk og sprøytespisser. Morens bekymrede oppringninger og farens tvilende blikk på datterens valg av partner. Så lite de vet, både på godt og vondt. Enkelte minner får henne fremdeles til å smile og nærmest gråte av lykke, selv på en dag som denne. Det er disse minnene hun vil huske, de som får henne til å huske hvorfor de fremdeles holder sammen. Sommerens sydentur. Lange, dype samtaler over ett glass rødvin. Snakk om fremtiden, fremtidsplaner. Minnet om en natt hvor de betraktet hverandre i halvmørket og den eneste lyden i rommet var den svake lyden av berøring og den stadig tyngre pusten fra dem begge. En fullkommen natt. Hvor de begge hadde åpnet seg opp for hverandre, vist seg sårbare, delt sine innerste hemmeligheter. Minnet om nattlige besøk til innsjøen. Den komfortable stillheten og lukten av Marlboro Light.

Hun fryser, trekker pleddet over skuldrene. Hun kjenner en liten redsel for tiden fremover. Lukten av institusjon og lukkede dører. De kliniske rene omgivelsene og besøkstidene. Redselen for at hun kan være for naiv, for snill. Samtidig den snikende følelsen av positivitet i underbevisstheten hennes, at den gjensidige kjærligheten mellom dem kan være nok til at alt kan ordne seg. Drømmen om det perfekte forholdet. Et liv uten frykt for sprøytespisser, hvitt pulver og personlighetsforandring. Den uendelige, sterke troen på at kjærligheten kan kurere hvert eneste problem som oppstår. ”Det er nødt til å ordne seg”, tenker hun. Med den tanken surrende i hodet faller hun inn i en dyp, drømmeløs søvn.

Novella er skrevet av Erle



Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?