Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Min bror"

Høstskog (foo: Endre Hesthagen)

Jeg skal drepe dem. Nei, ta deg sammen, nå er du veldig dramatisk. Akkurat som broren din. Eller, var jeg det? Ville jeg drepe dem? Nei, selvfølgelig ikke. Men hvordan kunne de gjøre noe slikt mot meg? Mot han?

Novella er skrevet av "anonym"

Høstskog (foo: Endre Hesthagen)

Det var utilgivelig. Var jeg ikke verdt sannheten? Jeg var vel ikke det. Nei. De hadde ikke fortalt meg det. Og dette var ikke noe de hadde glemt å nevne. Det var ikke som den ene gangen mamma glemte å fortelle meg at familien kom på helgebesøk, eller at pappa hadde glemt å si at han hadde lagd en ripe i bilen min. Dette var mye større enn det. De hadde unngått å nevne det. Selv om de husket det. Tenkte på det. De hadde sikkert gått og tenkt på dette hver eneste dag. Men allikevel aldri sagt det.

Jeg mønstret parken mens tankene fortsatte å hamre løs på hjernen min, som hagl mot en glassrute. Høylytt og overdøvende. Fornuftens svake stemme ble fort utkonkurrert. Jeg prøvde å distrahere meg selv med å studere andre mennesker. Selv om det var en ganske dårlig dag, skinte solen. Ironisk, ikke sant? Lufta sto nesten helt stille. Føltes det som i hvert fall. Helt vindstille kunne man aldri få det i Bodø, uansett. Broren min pleide å si at «er det ikke vind i Bodø, er du ikke i Bodø». Han sa så mye merkelig. Trærne hadde begynt å suge til seg alt klorofyllet de fikk ut av bladene sine, og satt deretter i gang med å gi slipp dem. Rød, gul og oransje var nyanser øynene dine ikke kunne unnslippe, med mindre du så rett opp.

Et gammelt ektepar spaserte på stien ved inngangen til parken. De gikk arm i arm. De så temmelig fornøyde ut. Smilte og så seg omkring. Fint for dem. Fint for dem…

Rett etter dem, kom tre gutter syklende. «Min sykkel er best!» roper den ene, snur hodet bak, og havner sekundet etter rett på tryne blant alle løvbladene. Kompisene lo seg skakk. De to gamlingene ble et øyeblikk forskrekket, men jeg kunne se at de smilte da de skygget banen og gikk videre. Jeg lurte på om de noen gang hadde holdt hemmeligheter fra deres egne barn. Hvis de hadde barn. Og jeg lurte på om de tre kompisene, ble holdt for narr de også, akkurat slik som jeg hadde blitt i alle år.

Jeg reiste meg fra benken jeg hadde sittet og gnidd rumpa mi på de siste to timene, og begynte å trampe meg oppover stien mens jeg sparket småstein hit og dit. De skulle vært her nå.

Stien gikk bare oppover og oppover, og jeg gikk saktere og saktere. På toppen, stoppet jeg. Hvor ble det av dem? Det boblet innvendig. Tankene pepret fremdeles på, men jeg klarte ikke å sette ord på dem. Jeg klarte ikke å skjønne hva tankene mine sa eller prøvde å fortelle meg. Det ble bare et uendelig kaos av lyder og bråk og støy. Et kaos jeg ikke ville takle. Et kaos jeg ville skulle slutte. Jeg hadde en indre snøstorm. Det lille haglværet jeg hadde opplevd i sta, var ingenting i forhold til nå. Det haglet fremdeles, men nå hadde det begynt å blåse også. Alle haglene, alle tankene, ble blåst frem og tilbake, hit og dit. De kolliderte i hverandre, smeltet sammen, kappet hverandre i to. Den fornuftige lille stemmen, ble enda mer overdøvet.

Dette kom til å forandre alt. Denne hemmeligheten. Og når jeg sier alt, mener jeg alt. Denne hemmeligheten hadde allerede forandret været. I hvert fall været inni meg. Dette kom til å forandre alt mellom meg og foreldrene mine. Spesielt siden jeg ikke fikk vite det av de to menneskene jeg satte min aller største lit til. Det var min bror som hadde hatt mot nok til å fortelle meg sannheten. Broren min ja. Jeg husket en gang vi var her i parken sammen. Det var vinter. Snøstorm. Og vi hadde egentlig ikke fått lov til å dra ut. Vi gjorde det allikevel. Med store plastsekker under armene og kjeldressene på, hadde vi sneket oss ut og hit. Bakkene var praktisk talt dekket av is. Vi tredde på oss plastposene og akte ned hver eneste bakke minst hundre ganger. Og jeg husker at akkurat i det øyeblikket hadde jeg tenkt at: «vi er de beste brødre i hele verden». Men, var han egentlig min b…? Jeg klarte ikke tenke ferdig setningen før et annet hagl tok over. Hvorfor er de så sent ute? Et nytt hagl. Hvor blir de av? Krasj! Har de glemt meg?

«Kristian?» Mammas stemme fikk snøstormen til å stilne i noen sekunder, før den startet igjen, enda sterkere enn før. Det begynte å lyne.

Novella er skrevet av "anonym"



Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Broren hennes har fått diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse, og hun lurer på hvordan hun kan hjelpe ham og få et tettere bånd til ham?
Hei du! Så heldig broren din er som har deg! Det er fint å høre at du gjerne vil hjelpe ham og ha et nært forhold til ham. Samtidig er det kanskj...