Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Annerledes"

Hva hører du på?

Annerledes, det var noe mor fortalte var positivt. Det var det som hjalp meg opp igjennom barneskolen. Hun lærte meg at det var mange måte og skille seg ut på. Interesser, personlighet, utseende, talent og svakheter. Listen kunne dekke en hel vegg. Det var ingenting galt med de som var annerledes, hadde hun sagt. Det trenger heller ikke å være en negativ ting.

Novella er skrevet av Sarah

Hva hører du på?

Jeg var kort. Jeg lignet en pinne i forhold til de andre guttene. Jeg brukte ikke de dyreste merkeklærne og var slettes ikke opptatt av mote heller. Jeg likte musikk. Musikk som hadde mening og som jeg kunne gjenkjenne meg selv, og drømme meg bort i. Når jeg hører på musikk kan tiden fly raskere enn lysets hastighet. Jeg kan koble fra omverdenen fullstendig. Det mørke, rufsete håret mitt hadde jeg spart over ørene mine. Det gjorde jeg for å kunne skjule ørepluggene fra læreren i timen, hvis jeg fikk behov for å drømme meg bort i musikken. Musikken var min beste venn. Den støttet meg gjennom alt. Den såret aldri følelsene mine. Jeg kunne styre humøret mitt gjennom musikken. Få frem ønskede følelser og jage bort de uønskede. Den kunne gi meg råd når jeg var usikker, og bekrefte når jeg hadde rett. Sangene fortalte meg hvordan jeg skulle takle en situasjon og hva jeg absolutt måtte unngå å gjøre.

 

På vei til skolen passerer jeg alltid parken. Den er stor og grønn, og omringet av trær og blomster. Det er sjelden folk her. Derfor har jeg lagt merke til jenta som har sittet på benken, alene. Jeg har observert henne her siden skolestart. Før det hadde jeg aldri sett henne før. Hun hadde langt brunt hår ned til skuldrene. Brunfargen på håret står i ett med trærne i parken. Den militærgrønne jakken passet godt sammen med de ildrøde vårbladene som lå som en dyne over bakken. Jeg har nøye observert at øreplugger var noe hun bruker hver dag. Når jeg går forbi henne, gløtter jeg alltid forsiktig bort på henne. Hun er alltid for opptatt med notatboken sin, til å legge merke til meg. Jeg har lyst til å gå bort til henne, men jeg vil virkelig ikke fremstå som en innpåsliten, irriterende og plagsom gutt, desperat etter en venn. Likevel har jeg bestemt meg for at i morgen skal jeg hilse på henne.

 

På veien før jeg krysser parken kjenner jeg sommerfuglene gå løs på innvollene mine for fullt. Jeg trekker pusten tungt inn og ut, mens jeg fokuserer på den kjølige vårlufta som trekker inn i lungene mine. Solstrålene som har glidd gjennom trærne, treffer som varmestråler i ansiktet mitt. Ut av ranselen drar jeg opp en notatbok som jeg hadde funnet i skuffen til mor. Jeg fester ørepluggene inn i ørene og setter kursen bort til benken. Jenta sitter der i dag også. Jeg kjenner angsten klatre trinnvis opp gjennom ryggmargen. Jeg rekker så vidt å nøle før selvtilliten kommer tilbake og forskyver usikkerheten litt lengre ned. Jeg går bort og setter meg. Jeg gløtter forsiktig mot henne og drar ned ørepluggene. Hun gløtter forsiktig tilbake og smiler. Før jeg rekker og si noe, forsvinner blikket hennes tilbake ned i boka. «Det er fint vær i dag» prøver jeg forsiktig. Det skjer ingenting. Hun gløtter ikke tilbake engang. «Kan jeg få låne en penn?» legger jeg til. Uten respons blir jeg sittende litt som et spørsmålstegn å se på henne. Etter en stund legger hun merke til at jeg har blikket rettet mot henne. Jeg tar opp hånden min, og begynner å skrive i lufta som en bortforklaringsrefleks. Hun skjønner poenget mitt og peker på pennen sin. «Ja» nikker jeg. På en post-it-lapp skriver jeg; «Hva hører du på?» og klistrer den i boka hennes. «En spesiell sang» får jeg i respons. «Får jeg høre?» spør jeg. «Jeg er flau» jenta trekker blikket ubekvemt tilbake ned i boka. Jeg merket at hun ikke ville snakke mer om den. «Jeg må på skolen, treffes i morgen?» avslutter jeg med.

 

I dag satt ikke jenta her. Jeg begynte å lure på om jeg hadde skremt henne bort. Likevel så slo jeg meg ned på benken med post-it-lappene i hendene. Joda, der kom hun. Hendene var festet i kors på brystet. Mellom hendene og brystet, lå notatboken. Ørepluggene hadde hun som vanlig på seg. Hun smilte til meg i det hun satte seg. Jeg merket at i dag var hun annerledes. Hun virket mer selvsikker. «Du er sen» klistret jeg i boka hennes, i et forsøk på å være morsom. Hun gliste og dyttet meg på skuldra. «Fint og se deg igjen» fikk jeg tilbake. Selv om vi bare hadde utvekslet lapper i noen dager, følte jeg likevel at vi var venner. «Jeg ville ha likt å snakke med deg igjen. Kan jeg få nummeret ditt?» Jeg nølte litt før jeg klistret den i boka hennes. «Jeg har ikke et..» skrev hun. Kanskje jeg ikke skulle spørre om det. Jeg skammet meg litt. Tenk om jeg har ødelagt alt nå? Jeg vet jo at vi ikke har kjent hverandre så lenge! Plutselig får jeg en lapp i boka mi; «Vil du høre sangen min nå?» hun så på meg mens hun tok av seg ørepluggene for første gang. Hun strakte de over mot ørene mine, og jeg satt dem inn. Jeg så på henne. Blikket hennes var allerede slått ned i bakken. Jeg hørte ingenting.

 

Annerledes, det var noe mor fortalte var positivt. Det var det som hjalp meg opp igjennom barneskole. Hun lærte meg at det var mange måter og skille seg ut på. Interesser, personlighet, talent og svakheter. Listen kunne dekke en hel vegg. Det var ingenting galt med de som var annerledes, hadde hun sagt. Det trenger heller ikke å være en negativ ting.

 

«Ser jeg deg i morgen?» disse ordene som jeg akkurat klistret i boka hennes, løftet det stive blikket hennes opp fra bakken. Den indre lettelsen hun fikk var så stor at jeg kunne føle den helt inni meg. Jeg ga henne et varmt smil, og gikk mot skolen.

 

Novella er skrevet av Sarah


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jeg har CP men i veldig liten grad. Medelevene på skolen vet ikke at jeg har denne diagnosen. Jevnlig hører jeg de slenger negative bemerkninger om CP. Jeg er redd for å bli utestengt hvis de finner ut at jeg har det.
Hei Jente 16 år. Takk for at du skriver til oss i Ung.no.Du skriver at du har diagnosen CP. Du har kommet frem til sammen med voksne at det er lurt ...
Jeg har dårlig selvtillit, ingen venner og lærer ingenting på skolen. Kan dere hjelpe meg? Nå har jeg ikke vært på skolen på en uke.
Hei Jente 13 år. Takk for at du skriver til oss i Ung.no.Du skriver at du ikke har venner og at du ikke lærer noen ting på skolen. Det at du da ha...
Jeg sliter med selvfølelsen.
Hei jente, 17 år. Takk for at du skriver til oss.Det du skriver om her er det veldig mange ungdommer som sliter med. Jeg kan forstå ut fra det du s...
Hvordan kan jeg la være å kjøpe alkohol til mine 17 år gamle venner. Kan jeg i fremtiden bli straffet for den alkoholen jeg allerede har kjøpt til de under 18 år.
Hei Jente 20 år. Takk for at du skriver til Ung.no.Det er en utfordring å være eldre enn de i samme klasse på videregående skole. Trolig kan fø...
Hvordan kan jeg bli unik?
Hei! Jeg forstår det sånn at du har sett en tv-serie som inspirerte deg til å ville være unik. Du sier at du vil være deg selv, hvilket du før ...