Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Tause tårer triller"

begravelse (colourbox.com)

Støvpartiklene i rommet blir opplyst av dagslyset fra vinduet. De flyter i luften, uten mål eller mening. Når jeg puster, svever de inn i neseborene mine. Det kiler. Glippen i gardinen blir lukket, rommet blir lagt i et dystert mørke igjen.

Novella er skrevet av Marte

begravelse (colourbox.com)

Det lukter gammelt og tungt her inne. Minner blir brakt opp, minner jeg trodde var glemt, men som alltid har vært i underbevisstheten min.

Min far kommer rolig inn i rommet. Han trekker fra gardinene og lyser opp rommet. Det gjør han alltid. Han sier at det er mye triveligere med litt lys. Når han forsvinner, lukker mamma gardinene igjen, så det blir mørkt. «Hva skal vi ha til middag i dag, kjære?» sier faren min og kysser min mor på kinnet. Hun ser kjærlig på han og spør hva han har lyst på. Hennes ektemann svarer ikke, han ser bort på meg, han smiler. «Hva vil du ha, vennen?»

Jeg visste ikke hva jeg ville ha, husker ikke engang hva vi hadde til middag. Skulle ønske jeg husket. Døren åpner seg. Luften er friskere der ute, jeg puster dypt inn. «Karen, du og din datter er etterlyst. Vær vennlig å bli med meg så vi kan starte,» sier en mann i døråpningen. Min mor sukker. Ikke et oppgitt sukk, ikke et fornøyd sukk, et sukk som om hun er på gråten. Hun vil ikke klare å holde det inne mye lengre. «Karen» sier den fremmede, «Karen, du klarer dette. Vær sterk.» Jeg skjønner ikke hvordan han kan si noe sånt til min mor, be henne være sterk i denne tiden. Hvordan kan han komme med en slik uttalelse: Du klarer dette. Hva vet vel han?

Hånden min skviser bildet inn i håndflaten. Den lille papirbiten er så revnet at den kommer til å falle fra hverandre snart. Teipen er gammel og klissete, men det lille bildet er det eneste jeg har igjen. Det er tåpelig av meg, å klamre meg til det, men det er en påminnelse i hverdagen, en påminnelse om det som en gang var. Presten durer i vei, menigheten døser, jeg sukker. Jeg gråter ikke, jeg bare sukker.

«Jeg syntes jeg hørte hulking,» sier faren min idet han åpner soveroms døren min. «Hva er i veien?» Jeg mumler noe mellom hikstene mine. Noe uforståelig, noe han ikke hørte, men noe han forsto. Min far kommer inn i rommet og lukker døren bak seg, han setter seg på sengekanten. «Så, så, alt skal gå bra. Jeg er sikker på at alt vil ordne seg.» Han klapper meg trøstende på kneet.

Min mor reiser seg fra benken. Hun retter seg opp i ryggen og tørker seg under øynene med et lommetørkle. Skrittene hennes er tunge, føttene hennes slentrer bortover kirkegulvet. Selv om hun prøver å rette opp ryggen, synker hun sammen som en vaskekone. Ordene som kommer ut av munnen hennes er forventede. Det er akkurat det jeg trodde hun kom til å si, det er det alle trodde hun kom til å si. Hvilken snill og omsorgsfull mann han var. Hvor godt de hadde det sammen, hvor godt vi hadde det sammen.

Vi står utenfor. Alle sammen. Folk jeg kjenner, folk jeg vet hvem er, folk jeg har hørt om og fremmede. Hvem er de? Mennesker som kjente faren min, mennesker jeg ikke har hørt om. Jeg drar frem bildet fra lommen min. Studerer det nøye. Han smiler med munnen. Ikke med øynene.

Taler og gode ord. Han var en god mann, ærlig og redelig, tålmodig, snill og ikke minst, omsorgsfull. Alltid omsorgsfull.

Han stryker meg over håret og reiser seg fra sengen min. «Ta det med ro vennen, alt skal bli helt fint.» Han smiler ned til meg. Smilet når ikke øynene. Det når aldri øynene. Han låser opp døren og åpner den. Jeg begynner å be til Gud.

Han hadde sagt at alt skulle bli helt fint. Det var en ting alle talerne hadde glemt. Han var en løgner. Alt ble ikke helt fint. Familien min samler seg rundt meg. Alle skal klemme og kondolere. Stakkars meg, stakkars lille jenten som mistet pappaen sin. Samvittigheten min griper inn. Om jeg ikke hadde sagt det, om jeg ikke hadde bedt den bønnen, den kvelden, ville alle disse menneskene vært lykkeligere da? Er det min feil?

Himmelen er mørk. Luften er kald. Dagen er nesten over. Faren min ser opp på meg med øynene som ikke smiler. Jeg kan høre flagget på halv stang som blafrer i vinden. Snart er dagen over, da kan jeg gå videre. Det er bare én ting jeg trenger å gjøre først.

Det var første gangen det skjedde. Første gangen døren til rommet mitt ble låst, jeg ante ingenting. Jeg forsto ikke. «Dette sier du ikke til noen, vennen min,» hadde han sagt før han gikk. Det skulle jeg ikke. Hva skulle jeg si? Jeg skjønte ikke selv hva som hadde skjedd, hvordan skulle noen andre skjønne det?

Jeg kikker ned på bildet av faren min. Løsner teipen forsiktig. Det er opprevent etter alle gangene jeg har krøllet det, kastet det ned i bakken og trampet på det. Nå er det tid for å ødelegge det. Jeg river bildet først i to, så i fire, så i åtte. Jeg river det til bitene er så små at ingen kan kjenne han igjen. «Farvel pappa,» sier jeg og lar vinden ta med seg de små papirbitene.

Når jeg ligger i sengen og kikker opp i taket husker jeg bønnen. Tidligere hadde jeg angret på den, trodd at det var min feil, men nå skjønner jeg at det er det ikke. Det er hans feil. Jeg hadde bare ønsket han vekk, hadde ønsket at han kunne forsvinne og at jeg aldri skulle se han igjen. Ikke at han skulle dø.



Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?