Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Tårer, angst og en løgn"

Åpner dør (colourbox.com)

Jeg hører han. Skrikene er ikke til å ta feil av. Alle følelsene han ikke vil dele med oss, alt han holder inne. Innenfor fire vegger og en dør.

Novella er skrevet av Siren Elise

Åpner dør (colourbox.com)

En dør som ikke har vært åpnet på to uker. En dør han har låst med flere nøkler enn jeg kan huske han hadde låser. Der inne sitter han. Gråter i det stille. Hamrer på døren og skriker av full hals.

Jeg vil så gjerne hjelpe, men jeg vet ikke hvordan. Vi har allerede prøvd alt. Psykologen har satt i flere timer utenfor den stengte døren og prøvd å få kontakt med han, men han bare hyler og gråter, nekter og snakke. Jeg har prøvd å skrive et lite brev til han, men det fikk han bare til å bli sintere og starte og kaste ting rundt.

Han har det ikke lett, men det har ikke vi det heller. Den tiden han tilbringer alene på rommet foran pc-en tilbringer vi i frykt for at han skal gjøre noe dumt. Jeg begynner å gi opp håpet på at jeg noen gang skal få se han igjen. Holde rundt han. La mine lepper møte hans igjen.

Jeg kjenner det stikker i hjertet hver gang jeg hører dunket etter at kroppen hans faller mot bakken, eller de tunge skrittene etter at han tramper i gulvet og slår i veggene. Jeg orker ikke dette lenger, hvordan holder foreldrene hans ut! Jeg trenger å se han, kjenne hunden hans mot min. Elske han, slik som jeg gjorde før.

Jeg skjønner ikke hvorfor det ble slik. Han var helt normal. Den kjekkeste gutten i klassen. Han med det slue smilet og de vakre øynene. Hvordan kunne han ende opp med kutt nedover armene og innesperret på det mørke rommet sitt?

Jeg kjenner at jeg begynner å få panikk. Alt er ikke slik som det skal. Han trenger hjelp! Mer hjelp en jeg kan gi han, men likevel står jeg nå her. Foran døren hans. Prøver å finne mot i meg til å si noe. Jeg synker sammen og lener ryggen mot den lukkede døren. Jeg hører pusten hans, skrittene hans kommer nærmere. Risting i døren og et lite dunk forteller meg at han sitter på den andre siden av den tykke tre døren. Jeg renser halsen, men før jeg får sakt noe bryter han stillheten. «Michael, jeg elsker deg».

Det var ikke mer enn hvisking, men jeg kjenner pulsen min gå fortere. «Hvorfor…» han avbrøyt meg. «Du vil ikke forstå, ingen forstår. Jeg gjør dette for dere! Ingen andre!» Jeg kjenner tårer forme seg i øynene mine og gli ned langs kinnene mine som allerede er røde fra tidligere gråting. «Didrik! Du kan ikke gjøre dette mot meg! Jeg trenger deg! Jeg vil så gjerne holde rundt deg og lyve og si at alt vil ordne seg til slutt…» Fnyset hans fylte hele meg. Jeg så han for meg. Sittende på gulvet med et glis over de myke fyldige røde leppene.

En lang pause. Ingen sier et ord. Jeg hører fortsatt pusten hans. Den er roligere en den har vært i det siste, men det trenger ikke bety noe. «Hører du hva jeg sier Didrik! Jeg elsker deg og om du gjør noe dumt vil jeg aldri tilgi meg selv. Du har satt her inne i to uker. Det har gått to uker siden du sist holdt rundt meg. To uker siden vårt siste kyss. To uker siden du bestemte deg for å ødelegge det motet jeg har samlet opp så lenge! Du har ødelagt meg! Og om du ikke kommer ut kommer jeg til å gå og gjøre noe dumt fordi jeg ikke takler presset lenger! Didrik! Jeg trenger deg! Nå!» Snufsing. Jeg hører snufsing fra den andre siden av den stengte døren.

Rasling og kjente steg fyller rommet på den andre siden. Jeg hører han mumle for seg selv. Et lite skrik og et rop om hjelp unnslipper leppene hans. «Didrik! Jeg er her! Jeg er her for deg!» Så skjer det jeg aldri trodde skulle skje. Et klikk og håndtaket blir vridd om. Jeg kommer meg raskt opp på bena og ser på døren som sakte blir dyttet opp. «Michael… jeg…» Han faller på kne. Den bleke kroppen hans rister av tårer og frykt. Jeg står helt stiv og ser på den sorthårede gutten som sitter kun ifør undertøy foran meg på gulvet og lar tårene renne. Jeg setter meg ned foran han. «Det vil gå bra Didrik. Alt vil bli bedre» jeg holder rundt han mens jeg kjenner den velkjente lukten av kjæresten min fylle nesen. Jeg hvisker rolig til han mens jeg holder han tettere. Aldri skal han få lov til å gjøre noe sånt mot meg igjen!



Novella er skrevet av Siren Elise


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jeg opplever at jeg ikke har noen vanskeligheter. Men jeg later som om jeg har det vanskelig. Hva er galt?
Hei Du forteller at du har samtaler med en lærer. Du skriver også at du ikke har noen problemer og derfor undrer deg over at dere har samtaler om s...
Det skremmer meg når jeg ikke får puste av mine kick av følelser?
Hei Takk for at du skriver til ung.no.Hvis man blir engstelig, kan det fort gjøre at du blir varm og føler at du har feber og samtidig kjenne at de...