Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Drapet på den mystiske mannen"

Skog (colourbox.com)

Hjertet banket fortere enn noen gang før. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Hylet mitt satt fast langt nede i halsen men kom fort opp. Ingen folk var i nærheten, så ingen kunne høre mitt høye hyl. En liten tur i skogen ble ikke akkurat som jeg hadde forventet meg.

Novella er skrevet av Maren

Skog (colourbox.com)

Jeg har alltid vært glad i å gå små turer i parken, men elsker å gå turer i skogen å plukke sopp eller ta fine naturbilder med mitt lille grå kamera som jeg fikk av pappa i jula for 4 år siden.. Jeg gjorde dette så og si hver dag. Helst alene fordi jeg hatet å være med folk etter noen episoder på ungdomsskolen der jeg ble mobbet og ikke hadde noen venner, så jeg var vandt til å være alene og trivdes med det.

Jeg bodde alene i et lite hus på landet der det ikke var så mye folk, og butikken var et lite stykke unna så jeg måtte ta min fine blå sykkel som jeg hadde hatt siden jeg var 15 år, og sykle på den til butikken de dagene jeg trengte det. Men det var bare de dagene jeg hadde sopp til middag, ellers hadde jeg det jeg trenger for å få i meg nok næring.

Det var en fin lørdag. Klokka var 08.00 og jeg var pakket og klar til og dra en tur til skogen. Jeg hadde alltid tatt den stien til venstre men denne gangen ville jeg prøve den som gikk til høyre for den virket ganske spennende, og jeg var jo også glad i å oppdage nye ting så denne turen kunne jo gå til å finne nye ting. Jeg hadde med meg en kurv bare i tilfelle jeg skulle finnen noen fine sopper som jeg kunne ha til middag siden.

Etter å ha kommet et stykker inni skogen og plukket masse sopp, så jeg en liten bekk med en liten bru over. Jeg hadde aldri sett denne før og aldri hørt om den heller. Den var brun og så ganske gammeldags ut. Litt eventyraktig faktigst. Denne måtte jeg bare gå å undersøke.

 

Jeg trampet først forsiktig på den for å være sikker på at den ikke var ødelagt og tålte at jeg gikk på den. Den var stødig og sikker. Jeg gikk en runde over, så en til og enda en. Det tok meg hele tre runder helt til jeg så en svart jakke ligge flytende i elva. «Hvorfor er det en jakke her?» tenkte jeg. Jeg hadde aldri sett noen andre personer enn meg selv i denne skogen før. «Hallo?!» ropte jeg. Jeg tenkte kanskje at noen hadde glemt den av og at de personene ikke hadde kommet så veldig langt. Jeg fikk ikke noe svar.

Jeg gikk sakte ned mot jakken. Da jeg kom til jakken så den mye større ut enn en vanlig jakke.

Jeg fant fram en lang tykk pinne for og plukke jakken opp å se litt nærmere på den. Jeg klarte ikke puste. Jeg ble likbleik i ansiktet. Kroppen min skalv og kurven med soppen falt ut av hendene mine og ut i bekken. Jeg satte i et stort høyt hyl og slapp alt jeg hadde. Pinnen fløt bortover bekken og jakken landet på bena mine så jeg satte i et stort hopp.

Jeg begynte å løpe så fort jeg kunne hjemover helt til jeg snublet i en rot fra et tre. Jeg kom meg opp igjen og løp videre.

Da jeg kom hjem tok jeg fram den gammeldagse telefonen og trykket inn nummeret til politiet. Jeg forklarte dem hva som hadde skjedd hvor jeg bodde og de kom i full fart. Det tok dem ca et kvarter å komme helt ut til der jeg bodde for det var noen trange veier med bil så de måtte gå opp de lange bakkene opp til huset.

Da de kom fram stilte de meg masse spørsmål om alt fra hva jeg gjorde i skogen til om hvor foreldrene mine var. Jeg svarte ærlig på alt, så ble de med meg inn i skogen igjen. Jeg husket nesten ikke hvor jeg gikk for å komme til den brua men vi fant fram.

De tok tak i den døde mannen i elva og snudde han, for han lå med hodet mot vannet. Han hadde et hull i pannen og ingen tenner. Det så ut som om han hadde blitt slått eller noe og etterpå blitt skutt men det kan godt være noe annet også. Dette var bare noe jeg trodde.

Politiet ringte noen detektiver som kunne se nærmere på saken. De tok noen prøver av liket og stilte meg mange nye spørsmål. Jeg fortalte igjen at jeg bare gikk meg en tur og oppdaget jakka som lå under brua. Så sa jeg at jeg så mannen og løp hjem siden jeg ble så redd. De spurte meg også om jeg visste om noen andre bodde i nærheten og jeg sa «nei, det er bare meg som jeg vet.»

Politiet sa jeg kunne dra hjem og hvile meg så skulle de se nærmere på saken og prøve å finne ut hva som kunne skjedd med mannen.

Det var kveld og jeg skulle legge meg. Jeg lå og vred meg i sengen hele natten for jeg klarte ikke å få synet av mannen ut av hodet. Hver gang jeg lukket øynene så jeg meg selv ta opp jakken og hørte mitt eget hyl og skrik om hjelp. Det var den verste natten på lenge. Akkurat den natten skulle jeg ønske at jeg hadde en person ved siden av meg som kunne passe på meg, men det var litt vanskelig når jeg bodde så langt unna byen.

Det var dag og jeg var alene som vanlig. Jeg hadde ikke sovet på hele natten på grunn av mareritt om han mannen. En ting var sikkert. Jeg skulle ikke til skogen igjen. Ikke før de finner ut hva som hadde skjedd med mannen.

Det banket på døra. Det var politiet. «vi har en liten anelse hva som har skjedd» sa de. «å hva da?» spurte jeg. «Vi kan ikke si det riktig ut enda, ikke før vi er helt sikre, men vi må komme inn for å undersøke litt i huset ditt om det er greit?» sa han. Jeg kjente jeg ble varm og litt bekymret. Trodde de at det var jeg som hadde drept han? «ja. ja, bare kom inn» svarte jeg, med en litt skjelvende stemme.

De var i huset i hvertfall en time og lette. Jeg sto på samme flekken hele tiden for jeg følte bare at jeg sto i veien hele tiden.

«Nei, la oss undersøke litt utenfor også!» ropte han ene politimannen.

Jeg så lys fra lommelyktene for det var fortsatt litt mørkt ute. De ropte og snakket. Jeg hørte ikke alt de sa men jeg hørte han ene sa noe med at de så et lite hus lengre nedi bakken der. Da han sa det stoppet hjertet mitt opp et sekund og jeg ble varm fra tærne og opp til toppen av hodet.

Jeg hadde aldri sett et hus der før, og jeg hadde bodd der i flere år og gått rundt baksiden av huset flere ganger.

De kom tilbake og sa at de fant et hus lengre nede og sa at de hadde funnet morderen. Han hadde gjemt seg i kjelleren i huset i mange dager. Han var sulten og klarte såvidt å gå. Han var virkelig syk og ville bare at politiet skulle ta han med.

Jeg fikk aldri vite hvordan han hadde drept den mystiske mannen.

Novella er skrevet av Maren

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?