Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Duer"

Duer (colourbox.com)

Uvurderlig. Jeg har bestemt meg, slik blir det, dette øyeblikket er absolutt uvurderlig, og skal tas vare på gjennom hele livet mitt. Eller i det minste til demensen tar meg. Jeg ville aldri sett på meg som et typisk bymenneske, men det er noe med atmosfæren, og det yrende livet, som treffer meg midt i mitt ellers så likegyldige hjerte.

Novella er skrevet av Phillip

Offentlig og kvalitetssikret
Duer (colourbox.com)

Hvilken by, spør du? Det kan være en hvilken som helst by. Kanskje glir jeg sakte gjennom Venezias mange kanaler, eller kanskje jeg føler middelalderens siste utpust i Brüssel. Kanskje soler jeg meg i Moskvas kuplers glans, der røde faner en gang prydet denne stolte by. Likevel, tenker jeg at jeg aller helst vil sitte ved et lite bord, utenfor en liten kafé, i en liten bakgate i Europas bankende hjerte, i en by som visstnok skal få Amor til å fyre av piler i villrede. Ja, her er jeg i dag.

 

Café au lait, og muligens en form for bakverk, gjør susen her. For i denne myldrende by, der det sies at pantomimeartister i stripete skjorter til alle døgnets tider bærer en bagett under armen, lever en essens av det noen kaller kjærlighet, og andre lidenskap, ulikt noe annet sted i denne verdenen. Eller den neste.

 

Klokken begynner å nærme seg tolv, jeg har vært her siden kvart over elleve, og fortsatt har jeg ikke sett noe til disse typiske bagettbærende pantomimeartistene. Det nærmeste jeg kommer er en røff utseende, men heller begavet, saksofonist på en eske. Notene han spiller er blå. En kontrast til alt det rosenrøde. En forfriskende liten vri.

 

Men ikke en eneste ridder med bagettlanse. Derimot har jeg de siste 20 minuttene observert noen svært fascinerende skapninger. Tilsynelatende enkle i sin væremåte, ja, kanskje til og med litt dumme. Men jeg er ikke overbevist. Jeg vil helst bedømme disse interessante, ofte ignorerte, vesenene. Ofte er det slik med alt interessant. Det blir oversett fordi man lever for raskt.

 

«Pardon, monsieur? Prendrez-vous un de plus?», spør en litt usikker stemme plutselig. Hun hadde sikkert prøvd å få kontakt flere ganger. Jeg hadde mistet all kontakt med omverdenen mens jeg studerte disse nydelige fugledyrene. Slike grasiøse og enkle vesener som bedriver sine dager med plukking av brødsmuler og lett klukking. Lite vet vel de om hva de symboliserer for oss.

 

Lett fortumlet snur jeg meg mot den unge servitrisen. «Oui, merci», hører jeg meg selv si med en meget gebrokken og ustø uttale. Hun nikker pent og forsvinner inn på kaféen med et brett i hendene. Kanskje burde en ha pusset litt på den rustne fransken før en kom hit.

 

Duer. Jeg vender meg mot gaten igjen. Disse finnes i de fleste, kanskje alle, byer jeg kjenner til, men få steder har de mer å si for byens stemme enn akkurat her. Mange steder legger en ikke så mye merke til de, andre steder er de til irritasjon, ja, kanskje ansett som en eneste stor plage. Men ikke her. Og om de var til besvær for mennesker her, så ville de uansett ikke plaget meg. Gjennom historien har disse fantastiske dyrene blitt et symbol for både fred, håp, og kjærlighet. For min del er det lett å se hvorfor.

 

Akk, at en skulle havne i hjertet av kjærlighetens idyll alene. Til og med duene har hver sin partner, sies det. Jeg liker å tro det, at de velger en partner for resten av livet. Det får oss mennesker til ikke å virke så fordømt alene om monogami og, om mulig, kjærlighet. Skjønt, en ser ikke så altfor klart om disse duene har en partner eller ei, men det er en flott tanke å ha. En tanke om at de returnerer hjem med en de holder mer kjær enn livet selv, etter en lang, slitsom dag med smuleplukking. Så, under et tak, eller en gren i parken, brer de vingene sine rundt hverandre, kurrer et lite god natt, og drømmer så om å dele en halvspist bagett.

 

Kvart over tolv, og jeg dagdrømmer om duenes hemmelige liv. Kaffen har begynt å miste temperatur, skyene har funnet det for godt å skjerme oss vanlig dødelige for solen, alle som var på kaféen for en halvtime siden har blitt erstattet av nye gjester, men saksofonmannen spiller fortsatt for harde livet. Blå noter strømmer fortsatt ut av instrumentet hans, eller burde jeg kanskje si, lungene hans? Det krever sjel å skape blått.

 

I et lite sekund bestemmer jeg meg for å glemme duene, og fordyper meg heller i saksofonmannens fantastiske blå toner. Hvorfor spiller du her ute, gamle venn? Hvorfor ikke i en liten klubb i en kjeller, der Miles Davis’ ansikt er malt på veggen, som et minne om verden slik den en gang var? Og viktigst av alt, hvorfor føler du deg så blå?

 

Ble du nylig forlatt av din nærmeste? Har du mistet hus og hjem, men ikke sulten du og dine barn føler? Eller er du bare en ensom, blå, mann som prøver å finne et utløp for følelser ingen andre på noen måte kan forstå? Uansett hva det er, så føler jeg med deg. Du tror det kanskje, men du er absolutt ikke alene, kjære venn.

 

Jeg innbilte meg det sikkert, men i mitt sinn hadde duene også lagt merke til melankolien, og virket svært så triste. Kanskje var dette et samlingssted for enslige duer som enda ikke hadde funnet sin utvalgte. Her, rundt saksofonmannen, i den lille, bortgjemte sidegaten i Europas bankende hjerte, samles altså de enslige duer. Alle som én, svøpes de sakte inn i musikkens fløyelslaken. Hvilken farge har det lakenet, mon tro?

 

Jeg sier de, men mener vi. Jeg er selv også en av de mange enslige duer som venter, tålmodig, på sin make. Ja, selv venter jeg på en egen due å bre vingene mine rundt en klar sommerkveld under et tre i parken. Der skal vi kikke på stjernene og drømme om å dele mer enn en bagett, men kanskje også et helt liv i denne ellers så ensomme verdenen. Eller er det bare jeg som drømmer nå?

 

Jeg vender tilbake til virkeligheten. Klokken er ett, kaffen er kald, og kaféen er så godt som tom. Til og med saksofonmannen ser ut til å ha fått nok av denne lille, bortgjemte gaten og har begynt å pakke sammen. Kanskje er det på tide å forlate de ensomme duers samlingssted.

«Un de plus?», jeg hadde allerede tatt på meg frakken da spørsmålet kom. «Non, merci».

 

Novella er skrevet av Phillip


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?