Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Brevet"

Nervøs dame (colourbox.com)

«La meg forklare! La meg forklare!» Hun hadde ikke latt ham forklare. Jo flere ganger han sa det, jo sintere ble hun. Hun tok opp den store, tunge, stygge hundestatuen de hadde i stua. Hun var så sint at den føltes lettere i hendene hennes. Så gjorde hun slutt på det hele.

Novella er skrevet av Eline

Nervøs dame (colourbox.com)

Han så det ikke komme. Den traff ham i hodet og han falt. Da Linda innså at han ikke levde lenger, løp hun opp på rommet i panikk. Hva hadde hun gjort? Det skulle da ikke ende slik! Plutselig virket huset mye større og mørkere. Hun var alene.

 

Det var en mandags morgen da brevet kom. Linda satt på senga med det i hånda. Det var fra Susanne. Hun ville ikke åpne det, for hun var redd for at alt var slik hun hadde trodd. Hun ville ikke ha rett denne gangen. Med brevet i hånda la hun seg i senga. I den konvolutten hadde hun svarene på alt. Svar hun ikke var sikker på om hun ville ha. Det var bare hun igjen som hadde disse svarene. En mulighet var å kaste det. Bare glemme alt. La det være en evig hemmelighet. Men hun kunne ikke leve uten å få vite sannheten. Hva den nå enn var.

 

Der ble hun ble liggende å stirre på en liten flekk i taket. Den samme flekken hun visste hun kom til å måtte se på i flere år fremover. På grunn av Susanne. Å, som hun savnet den første tiden med Susanne. De hadde møtt hverandre på den nærmeste dagligvarehandelen. Susanne hadde kjørt handlevogna si rett inn i Linda sin. Hun hadde sagt unnskyld og hilst. Det var som om det var meningen at de skulle møte hverandre. For etter at de hadde vært i butikken, satte de seg på kafeen like ved. De plapret i vei helt til den stengte.

 

De var blitt bestevenninner. Det var bra, for Linda hadde egentlig ingen andre venner. Susanne fortalte at hun nettopp hadde flyttet til Oslo, fordi fostermoren hennes hadde gått bort. Hun trengte en ny start. Linda fortalte om mannen hennes, Morten, og at de enda ikke hadde fått noen barn. Susanne virket så interessert i livet hennes. Hun spurte om jobben hennes, og om Morten. Veldig gjerne ville hun møte ham. Så neste dag kom hun på middag. Det var en fin kveld. Linda hadde laget kjøttkaker, nesten det eneste hun kunne lage, og de hadde drukket vin og snakket hele kvelden. Morten og Susanne fant tonen, heldigvis. Hun hadde endelig noen hun kunne stole på og støtte seg på hvis hun trengte det. Susanne ble som en søster hun aldri fikk.

 

Linda lå med brevet i hånda. Hun løftet det mot lyset slik at hun kunne lese hva som stod. Linda Dahle, med adressen under. En adresse hun først ikke kjente igjen. Og et frimerke. Hun ville ikke åpne det. I dette brevet ville hun få svarene på alt. Alle hemmelighetene. Men sannheten kunne være skummel. Derfor la hun det ned på brystet og lukket øynene. Hvis det var noe hun var vant til, så var det hemmeligheter og løgner.

Det var da Susanne begynte å tilbringe mer tid med Morten enn med Linda, at hun begynte å tvile. Alle slags skumle tanker dukket opp i hodet hennes. Spørsmål hun ikke hadde svarene på enda: Var hun virkelig en så god venn? Prøvde hun å stjele mannen hennes fra starten av?

Og fornektelse: Det kunne ikke være. Han ville aldri vært utro mot henne. De var jo faen meg gift! Hun dyttet tankene fra seg, men de kom stadig tilbake.

 

«Jeg skal bare på butikken en tur,» sa Morten en morgen Linda hadde spurt ham hvor han skulle. På butikken? Han dro aldri i butikken når hun bad ham om det. Han kom sent tilbake også. Hadde bare kjøpt en pose potetgull og litt brus. Som om de trengte det.

«Hvor har du vært?» spurte Linda med armene i kors.

«På butikken, sa jeg jo.»

«Du var så lenge. Det kunne da ikke ha tatt så lang tid.»

«Å, nei. Jeg møtte Susanne på butikken. Vi tok oss en kopp kaffe på kafeen like ved.» Linda skulle til å si noe, men visste ikke helt hva. Hun kunne ikke gjøre annet enn å la det gå. Men spørsmålene surret fortsatt rundt i hodet hennes. Da de hadde lagt seg, sa ikke Linda et ord. Morten prøvde å få henne til å si hva som var i veien. Åh, menn er så dumme. Hun kunne da se at han likte Susanne. Hun syns ikke det var så rart, egentlig. Vakker var hun jo. Langt, blondt hår. Høy og slank. Kanskje rene motsetningen av Linda.

 

Da hun lå og stirret på flekken i taket, tenkte Linda på den gangen hun hadde visst det helt sikkert. Den gangen han kom sent hjem fra jobb. Han luktet parfyme og hadde på seg den fine jakken. Hvem pyntet han seg for? Det samme skjedde kvelden etter. Og kvelden etter det. Hver kveld.

«Det er bare mye å gjøre på jobben for tiden,» pleide han å si. Hun trodde ikke på ham, og ringte derfor til sjefen hans. Neida. Han jobbet aldri overtid. Dro hjem til vanlig tid hver kveld.

«Kan ikke vi ha Susanne over til middag en kveld?» spurte Morten da han kom hjem.

«Hvorfor det?» spurte hun selv om hun egentlig visste svaret.

«Vel, hun er jo en venninne av deg, og jeg syns hun er hyggelig.»

«Vi får se,» svarte Linda kort. Hun visste det ikke var grunnen.

 

Det gjorde det ikke noe bedre da hun fant mobilen til Morten ligge igjen på bordet. Hun leste gjennom meldingene og tårene rant. Susanne stod øverst på lista. De skrev pene ord til hverandre. Helt tilbake til den datoen Morten støtte på henne på butikken. De hadde holdt kontakt siden og snakket sammen hver dag. Navnet Susanne gjentok seg ofte i samtaleloggen også. Hun la fra seg mobilen og gikk på rommet for å gråte.

Alt hun egentlig ville, var å finne noe. En liten ting som kunne bevise at hun hadde tatt helt feil. Men det fantes ikke mye håp. Helt til en kveld hun hang på plass jakka til Morten. Da glemte hun nesten alle grunner for at hun var sint på ham. Det var noe i lommen på den. En liten, flat eske. Hun kikket seg fort over skulderen. Så åpnet hun den. Inni var det et helt nydelig smykke av sølv. Inngravert i smykket stod det Gla' i deg. Det var perfekt. Linda ble så overrasket. Hun pleide aldri å få noe så fint til bursdagen sin. Den var neste morgen. Hun hadde nesten glemt det, siden tankene hennes hadde vært helt andre steder. Så la hun eska tilbake i jakkelomma og snek seg ut på stua til Morten. Hun var forvirret. Viste dette at det fantes håp? Eller kanskje han hadde dårlig samvittighet for noe.

«Jeg beklager at jeg er sen i dag også, men denne gangen var det ikke jobben,» sa han og smilte lurt.

«Jaså?»

«Ja. Bare gled deg til i morgen. Jeg har kjøpt noe helt spesielt til deg.» Linda smilte og ga ham en klem. Kanskje hun hadde tatt feil. For den kvelden kunne hun fortsatt se kjærligheten i øynene hans.

 

Linda skulle til å åpne brevet, men ombestemte seg igjen. Så begynte hun å tenke på morgenen hun hadde bursdag. Gaven hennes lå allerede på nattbordet da hun våknet. Ved siden av et lite kort:

Kjære Linda

Gratulerer med dagen. Skulle ønske jeg kunne være der når du åpner gaven, men jeg måtte dessverre på jobb. Kos deg med den.

Gla' i deg

Bursdagsbarnet så på eska og smilte. Gla' i deg. Det samme som på smykket. Hun tok gaven og åpnet den fort. Da hun så innholdet, sank hjertet til bunnen. En CD-plate med yndlingsbandet hennes, men ikke noe smykke. Først ble hun forvirret, men da hun så hele bildet, ble hun rasende. Selvfølgelig! Hun rev av seg dyna og kledde på seg. Bare vent til den stakkaren kommer hjem, tenkte Linda. Bare vent.

 

Hun gikk ut for å få seg litt frisk luft. Der hun satt på trappa så hun en bil komme kjørende. Det var Susanne. Hun parkerte bilen og gikk bort til Linda. Hun så sliten ut. Blek og hadde ikke det glimtet i øyet. Kanskje hun var syk.

«Hei! Gratulerer med dagen, kjære deg.»

«Takk,» sa Linda med et falskt smil.

«Jeg ville bare stikke innom med en gave til deg. Her. Morten sa du likte dem.» Hun ga henne en eske med kremfylt sjokolade. Linda reiste seg for å ta den imot, men i samme øyeblikk så hun et lysglimt. Det var sola som ble reflektert i smykket til Susanne. Gla' i deg.

«Takk,» sa Linda igjen og kjempet mot tårene, men hun klarte det ikke. Tårene rant. Hun forlot Susanne på trappa og løp inn.

 

En halv time senere kom Morten hjem. Han ropte på henne med det samme han kom inn døra. Linda kunne fortsatt høre stemmen hans i hodet. Hun ville bare han skulle gå igjen. Bare gå! Forsvinn!

«Linda! Susanne ringte meg. Hun trodde noe var i veien. Hun sa du gråt!» Oppe lå Linda i ei seng våt av tårer og planla hva hun skulle si. Hun gledet seg ikke til å si det, men det måtte ut.

 

Linda husket at hun hadde gått ned. Hun hadde konfrontert ham, og han hadde nektet. Hun hadde kjeftet. De hadde skreket. Det var rop og det var banning. Så ble det voldelig. Hun begynte å kaste ting på ham. Knuse ting. Som om hun ikke hadde ødelagt nok. Den siste delen hadde Linda prøvd å fortrenge. Men det var fortsatt limt fast i minnene hennes.

«La meg forklare! La meg forklare!» hørte hun klart og tydelig i hodet. Hun kunne fortsatt se for seg det redde uttrykket hans når hun løftet opp den dumme statuen. Og det ekle dunket da den traff ham i hodet, etterfulgt av lyden av kroppen hans som traff gulvet. Panikk, og så tomheten.

 

Der hun lå og tenkte tilbake på det verste hun hadde gjort i livet sitt, gråt hun mer enn hun noen sinne hadde gjort. Hun husket hvordan hun hadde dekket over for drapet. Hun fikk det til å se ut som et innbrudd. Brøt opp vinduet med brekkjern, gjemte verdifulle gjenstander. Fortalte politiet at tyvene hadde drept mannen hennes. De fant ikke gjerningsmannen heller. Hun var fri. Men ikke fri fra skyldfølelsen. Den satt i henne, og det ville den alltid gjøre. Hun prøvde å gå videre, men minnene om Morten og Susanne var fortsatt der. Hun trodde egentlig ikke hun kunne glemme det.

 

Det var som om det ikke var noe igjen. Susanne og Linda hadde mistet kontakten etter det som skjedde. Linda fikk ikke se henne mer. For en uke etter Mortens begravelse, fikk hun beskjeden om at Susanne hadde dødd av kreft. Linda visste ikke helt hvordan hun skulle reagere. Alt var bare helt forferdelig. Nå var det ingenting annet enn minner igjen.

 

Alt hun så rundt seg minnet henne om det verste. Alene satt hun og ikke ante hvordan hun skulle klare seg gjennom en dag til. Dro ikke på jobb. Tok ikke telefonen. Hun forsvant. Hjemme var hun fortsatt, men hun forsvant fra resten av verden. Selv ville hun ikke ha kalt hjemmet hennes et hjem. Det betydde ikke noe for henne lenger. Ikke annet enn et oppbevaringssted for gamle, fæle minner. Hun vurderte å ende det hele. Få slutt på elendigheten. Sist gang hun lo eller smilte, kunne hun ikke huske. Hun kunne heller ikke komme på en grunn for å gjøre det heller. Alt var grått og trist. Det regnet den kvelden det banket på døra. Linda fikk et svar på hva hun skulle gjøre. Hvor hun måtte dra.

 

Hun så på konvolutten. På håndskrifta hennes. Håndskriften til en som ikke var noe lenger. Hun slo knyttneven i veggen av sinne og frustrasjon. Hun holdt ikke ut lenger. Hun måtte åpne brevet. Frem og tilbake gikk hun. I det lille rommet. Så stoppet hun og satte seg ned på kne midt på gulvet. Sakte, med en skjelvende hånd, rev hun forsiktig opp konvolutten. Inni var det ord med samme skrift som på utsiden. Hun leste gjennom brevet fort og brøt fullstendig sammen. I samme øyeblikk klirret det i nøkler på utsiden og døra ble åpnet.

«Det er middagstid,» sa politikvinnen skarpt. Hun var den samme som hadde banket på døra den regnfulle kvelden og arrestert henne. Linda svarte ikke.

«Nå. Du kan ikke leve de neste årene her inne uten mat.» Hun svarte fortsatt ikke. Bare stirret på brevet. Hun måtte lese det igjen for å være sikker på at hun hadde skjønt alt. Joda. Det hadde hun. Men ikke før det var for sent.

    Kjære Linda

    Når du leser dette, er jeg død. Du skjønner kanskje ikke noe nå, men jeg skal forklare deg alt. Jeg og broren min vokste opp uten foreldre. Også uten hverandre. Vi ble skilt ved fødselen. Etter at fostermoren min døde, som var den eneste jeg hadde, bestemte jeg meg for å finne broren min. Det gjorde jeg også. Din mann, Morten, var broren min, Linda. Det var det beste som hadde hendt i livet mitt å møte ham og tilbringe tid med ham. Jeg ble glad i ham og han ble glad i meg. Det var som om jeg hadde kjent ham hele livet. Vi bestemte oss for ikke å si det til deg. Jeg led av kreft og hadde ikke mange dager igjen å leve. Hvis vi fortalte deg det, ville det bli vanskeligere for Morten å glemme meg, mente han. Da han døde, ble jeg knust. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan du hadde det. Men så fikk jeg høre hva du hadde gjort. Da politiet fant ut av trikset ditt med innbruddet, skjønte jeg det. At du kunne tro noe sånt om en så kjærlig mann som Morten. Jeg vet at hvis han hadde sagt sannheten fra begynnelsen av, ville ingenting av dette ha skjedd. Men la oss ikke legge skylden på ham. Jeg måtte la deg få vite sannheten. Noe jeg vet vil få deg til å føle deg verre med det du har gjort. Jeg vil du skal angre. Angre og ta straffen for hva du har gjort mot broren min. Det er jo hele poenget med fengsel, er det ikke? Straff. Få deg til å tenke på hva du har gjort. Det må du huske. Slik jeg vil at du skal huske Morten som en god mann. For det var han. Men det kunne ikke du se.

    Din svigerinne, Susanne




Novella er skrevet av Eline


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?