Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En ubevæpnet soldat"

Tulipanblader (colourbox.com)

Stille lå hun der med hennes nakne hode. Øynene var lukket, og hun sov dypt. To visne tulipaner stod i en vase ved siden av sengen hennes. De hadde stått der helt siden hun kom hit. Hun gikk for å leve livet sitt videre i en annen verden. Min oppgave var nå å kjempe videre for henne- uten henne.

Novella er skrevet av Lisa

Offentlig og kvalitetssikret
Tulipanblader (colourbox.com)

Stille lå hun der med hennes nakne hode. Øynene var lukket, og hun sov dypt. To visne tulipaner stod i en vase ved siden av sengen hennes. De hadde stått der helt siden hun kom hit. Hun gikk for å leve livet sitt videre i en annen verden. Min oppgave var nå å kjempe videre for henne- uten henne.

Snøen hadde akkurat pudret alle hustak og gater. Vi var i ferd med å gå inn i den siste måneden i året. Vanligvis var desember en måned fylt med glede og lykke der en var omringet av de som står nærest, og der verdiene kommer godt til syne. Julestemningen snek seg raskt innpå og skulle senke en viss følelse av sorgfrihet over oss, men denne desemberen var annerledes.

En høy mann med hvit frakk kom ut av rom 109. Han beveget seg langsomt mot meg. Frykten var til å ta og føle på. Små perler av svette blandet med tårevann, rullet nedover kinnet og dryppet på gulvet. De gav fra seg høye plask. Neglene mine var tygde ned helt til roten.

Mannen klappet meg på skulderen og smilte trist. «Det er dessverre ikke noe vi lenger kan gjøre», lød det fra ham «Du kan nå gå og ta farvel».

Han pisket informasjonen i meg med den lange frakken sin. Det gjorde vondt. Utrolig vondt. Det var som om han stakk en kniv i hjertet mitt. Jeg følte meg dolket, både av han og av virkeligheten. Jeg hadde heller ingen våpen jeg kunne forsvare meg med mot smerten som sannheten brakte med seg. Jeg var ubevæpnet.

Lille Sofie lå helt rolig i sengen. Verden min falt sammen da jeg så henne. Det var over. Pusten min raste. Tårene var ikke lenger små, enkle drypp- de var blitt til en foss. Ansiktet hennes var hvitere enn lakenet. Bena kikket ut. Hun så svak ut. Jeg holdt de små hendene hennes. De gav meg pågangsmot. Hodet hennes var smalt og kunne ikke lenger omhylles med det vakre håret hun hadde helt i starten. Som en tulipan kjempet hun seg gjennom. Først, en sterk selvstendig blomst med hard stilk og blader som oste av gledelige farger. Nå, var vannet sugd ut av stilken, bladene hang og fargen mistet sin glød. Blomsten var svak, samtidig som den spredte styrke.

Det gjorde vondt. Allikevel visste jeg denne dagen skulle komme. Den nærmet seg med stormskritt, og plutselig stod den ut forbi døren og banket på. Den ville inn. Inn i livet mitt og ødelegge meg. Jeg måtte likevel bekjempe sorgen som trengte seg på. Jeg kunne ikke la den knekke meg, og måtte kjempe videre som en stolt soldat, selv uten våpen.

«Hadet bra vennen min», sa jeg til lille Sofie og strøk henne på pannen, «vi snakkes siden». Hun kjempet lenge. Hun var sterk. Sterkere enn meg. Nå måtte jeg vise at jeg også kunne være sterk. Jeg måtte kjempe meg igjennom dette, det lovet jeg henne.

Jeg ble fraktet tilbake til naborommet, rom 108, og la meg ned i sykesengen. Min oppgave var nå å kjempe videre for henne- uten henne.

Novella er skrevet av Lisa

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?