Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Sommerhuset"

Hvitmalt gjerde (colourbox.com)

"...en sommer forandret alt seg, og det var den sommeren hvor jeg nettopp hadde fylt fjorten. Jeg husker hva som skjedde som om det skjedde i går, og senere har jeg aldri kommet hit igjen."

Novella er skrevet av Annette

Offentlig og kvalitetssikret
Hvitmalt gjerde (colourbox.com)

Motoren stanser, og nølende tar jeg et skritt ut av bildøra. Vinden tar tak i håret mitt og sender et kaldt gys nedover ryggraden. At det har gått tjue år siden sist jeg var her virker merkelig, for det er så mye som har forandret seg etter den sommeren i 1994.

Forsiktig trasker jeg bortover mot huset som en gang lå majestetisk ytterst på svabergene. Nå ser det ut som en rønne noen bare har forlatt, for malingen er flasset av, vinduene ødelagt og inngangspartiet falleferdig. Kirsebærtreet jeg har klatret så utallige mange ganger i, står og råtner i midten av en ugressoverfylt plen, og den hvite marmorbenken hvor jeg satt med farmor på varme sommerkvelder, ruster bort i et hjørne av hagen. Minnene bare strømmer på, og det kommer i så overflod at det blir vanskelig å puste. Sorg, fortvilelse og glede er alle følelser jeg forbinder med dette stedet, men de ulike tankene gjør det vanskelig å få en oversikt.

Hver sommer hadde jeg kommet hit sammen med faren min, og besteforeldrene mine hadde alltid vært her med oss. Siden jeg aldri har hatt en mor, ferierte vi fire alltid sammen her, og som oftest hadde vi det fint. Men en sommer forandret alt seg, og det var den sommeren hvor jeg nettopp hadde fylt fjorten. Jeg husker hva som skjedde som om det skjedde i går, og senere har jeg aldri kommet hit igjen.

Det hele startet allerede før vi ankom sommerhuset. Pappa hadde vært så merkelig hele våren, han hadde sett på meg annerledes og behandlet meg som en annen. Før hadde jeg alltid vært hans lille jente, men etter at jeg ble tenåring, med pupper, mensen og alt som hørte til, oppførte hans seg så rart. Måten han hadde strøket meg oppover låret når vi kjørte mot sommerhuset, hadde bare føltes feil.

I midten av juli skjedde det for første gang. Sola var i ferd med å gå ned, og jeg lå og stirret på de blomstrede gardinene som blafret svakt i vinden. Rommet mitt lå i øverste etasje, og jeg kjente lett igjen de myke skrittene til faren min i trappoppgangen. Det var enkelt å høre hvem som kom, for alle gikk så forskjellig i den trappen. Den var nesten bratt som en fjellvegg, og trinnene var utrolig smale.

Når han hadde kommet inn, hadde han lukket døren lydløst bak seg og snudd seg sakte mot meg. Som vanlig hadde jeg smilt til han, men blikket hans var kaldt, og jeg så at noe ikke var som det skulle. Forsiktig nærmet han seg meg, og uroen spredte seg ut i kroppen min. ”Pappa, hva er det som skjer?” hadde jeg spurt, men han ristet bare på hodet uten å svare.

Deretter startet det. Jeg husker hvordan det gjorde vondt, både fysisk og psykisk. Pappa hadde holdt meg så ubeskrivelig hardt fast, og fingrene hans hadde satt igjen merker på armene mine. Når jeg hadde prøvd å skrike, ville ikke lungene mine gi meg luft, og jeg følte meg fanget. Kvelden virket endeløs, men etter en stund hadde han stoppet, og jeg ble liggende urørlig i sengen. Til slutt må jeg også ha sovnet, for neste morgen våknet jeg i fosterstilling med tårer i øyekroken.

De neste ukene var forferdelige. Pappa gjentok sine handlinger flere ganger, og jeg stengte følelsene inni meg. Konstant gikk jeg rundt og følte meg liten, maktesløs og redd, men det var ingen som kunne hjelpe. Farmor må ha forstått at noe var galt, for hun prøvde ofte å snakke til meg, men jeg forble taus og innesluttet. Mishandling var et ord hun gjentok ofte, og det surret rundt i hodet mitt og gjorde meg gal. Jeg kunne ikke innrømme det, innrømme at min egen far gjorde noe slikt, for da ble det virkelig, og det klarte jeg ikke. Fortvilelsen og lengselen etter trygghet bygget seg opp inni meg, og klumpen i magen ble bare større og større. Jeg orket ikke mer, snart måtte det ta slutt.

Sommeren hadde allerede beveget seg utover i august, og regnet trommet mot loftstaket. Jeg satt med knærne oppunder haken og pirket på en blodflekk på lakenet da jeg hørte de sinte stemmene nedenfra. ”Nå får det jammen meg være nok, skjønner du ikke det?” Farmors stemme hadde vært ustø og skingrende. ”Dette er galt, det må du vel se selv!” Så slamret det i en dør og noen trampet sint oppover trappen. På under et sekund hadde jeg skjønt at det var faren min som var på vei opp. Akkurat da skjedde det noe underlig, for det virket som om noen plutselig snudde en bryter inni meg. Med mer viljestyrke enn jeg noen gang hadde hatt, spratt jeg opp og stengte døren med en stol. Forhåpentligvis ville det holde døren lukket, i hvert fall til jeg hadde rukket å komme meg ut. Og ikke hadde jeg gjort det et sekund for tidlig heller, for med ett var faren min der og rev i dørhåndtaket. Han skrek og hamret hardt med knyttnevene, og jeg følte panikken bre seg utover. Min eneste vei ut var igjennom det lille vinduet med de blomstrede gardinene. Det eneste problemet var at det var så fryktelig langt ned. Med hjertet i halsen åpnet jeg vinduet og strakk det ene benet ut, men lenger kom jeg ikke før døren bak meg spratt opp med et brak. Skrekkslagen snudde jeg meg, og i noen sekunder virket det som om verden sto stille. Tvers over det lille rommet sto faren min, bredbent og rød i kinnene. Brystkassen min hevet og senket seg like fort som det brystkassen til en livredd hare ville ha gjort, og det virket som om faren min var andpusten han også. Før jeg rakk å bevege meg, eksploderte han over gulvet og dro meg inn i rommet. Han røsket tak i håret mitt, og jeg kjente tårene presse på. Febrilsk slo jeg rundt meg i håp om å treffe noe, men det virket ikke som om han enset det engang. Plutselig var det noe som traff meg i tinningen, og jeg deiset inn i veggen. Svarte prikker danset foran øynene mine, og verden snurret rundt. Ute av stand til å gjøre noe kjente jeg at han fiklet med knappen på olabuksa mi. Ikke igjen, hadde jeg tenkt, ikke igjen!

Så med de siste kreftene jeg hadde, dyttet jeg fra meg alt jeg kunne. Overaskende nok lettet tyngden fra kroppen hans, og fortumlet som jeg var så jeg han snuble bakover. Øynene hans flakket panisk der han strakte seg etter noe å holde i. Det var som om alt gikk i sakte film, for jeg skjønte at han kom til å ramle ned trappen før det allerede hadde skjedd. Han brølte høyt og det bråkte forferdelig når kroppen hans smalt nedover. Det siste jeg hørte var et tydelig dunk, så ble alt veldig stille.

Tiden etter det husker jeg ikke mye av, og når jeg tenker tilbake dukker bare utydelige bilder opp i hodet mitt. Bilder av faren min liggende med hodet i en dam av blod. Bilder av farmor som forsiktig brer et teppe over meg og geleider meg ut. Bilder av sommerhuset igjennom regnvåte bilvinduer i det jeg er på vei vekk.

I alle de årene i ettertid har jeg prøvd å legge det bak meg. Bare glemme alt sammen. Livet har vært vanskelig, og nå skjønner jeg at ting aldri vil bli helt det samme. Så istedenfor for å fortrenge det egentlige nydelige sommerhuset, akter jeg å bygge det opp igjen, og skape egne minner herfra.

 

Novella er skrevet av Annette

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?