Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Ensomhetens galskap"

Gutt foran pc (colourbox.com)

Selv befant Robert seg nå klistret foran pc-skjermen og gjorde ikke annet enn å stirre på den for en langvarig stund. Stundom tenkte han på hvordan livet i fremtiden ville bli, om den forble nitrist som den nå var eller noe mer eksotisk. Dette liv, ja dette så ubegripelige liv, det gjorde han gal til sinns.

Novella er skrevet av Mikkel

Gutt foran pc (colourbox.com)

Moren var enda ikke kommet hjem. To dager hadde gått og hun var enda borte. Dette plagde han ikke meget da han var vant med en ensom tilværelse. Hun gjorde som hun selv ville, denne sarte kvinnen.

Selv befant Robert seg nå klistret foran pc-skjermen og gjorde ikke annet enn å stirre på den for en langvarig stund. Stundom tenkte han på hvordan livet i fremtiden ville bli, om den forble nitrist som den nå var eller noe mer eksotisk. Dette liv, ja dette så ubegripelige liv, det gjorde han gal til sinns.

Denne morgenen hadde vært blytung, alarmklokken virket ikke og det var en enda mer ubehag i stillheten som var der. Som om hans bortreiste mor lagde et vakuum etter seg, det var ikke noe igjen, bare tomhet.

Bildene hang på veggen, meningsløse og uten substans. På rommet satt den så ensformige gutten, like dyster og tom som alltid. Ja, livet gikk på en måte ikke videre i dette huset. Derfor hadde hans mor forsvunnet, forlatt det synkende skipet.

Hadde han behandlet henne urettferdig? Var denne så ensomme gutten ikke like uskyldig som han virket? Det kunne være så, for all del.

Skolen startet igjen i morgen, men allerede nå kunne han føle det. Denne sosiale anliggende han ikke kunne forstå, var det som fikk han til å frykte livet mer enn døden. Ja, mer enn en den kalde, hjerteløse døden som for mange hadde skapt det store vakuum. Ikke minst de som flyktet så desperat hit, så desperat for å redde seg og sine. De forstod ikke det, et liv her gav på mange måter ingen mening.

Materielle goder overfylte og overbeskyttet de som fra før bodde her, man ble lurt til å tro at livet kunne tilby mer. Sannheten er ikke samstemt med dette, livet gav ikke noe mer. Ikke mer enn døden. Goder, ja disse materielle goder fikk en til å se vekk fra de store problemer. Problemer som man selv hadde eller de problemer som påvirket en fra en annen.

Livet var ikke mer enn et hesteløp, en visste aldri når en kom til mål og når man ville vinne hovedprisen. Robert var trøtt, lei og sliten av disse tankene, de gnagde i han. Ja en kunne si han ble gal til sinns, flirte merkelig av seg selv og betraktet det onde som likeverdig det gode. Svetten rant ned hans røde kinn og pulsen steg. Den steg, fordi Robert ble stresset. Ja, stresset. Det var ikke bare fysiske påvirkninger som slet så inderlig på hans kropp. Onde tanker konsumerte han, ja trakk han vekk fra det lyse og betryggende. Han kunne ikke lenger se hvor han var, for det var mørke rundt han. Han kunne ikke lenger bevege seg, fordi kroppen ikke lenger lystret. Den hadde begynt å motsette seg han. Skulle han ikke lenger nyte livet, var livet full av det påtrengende mørke? Var han ikke egoist, han som tenkte synd på seg selv?

Se, Robert ble stressende av dette der han slår fortvilet mot veggen, utagerer sitt voldsomme sinne på alt han så og omfattet. Dette forbannede mørket, den forsvant ikke. Faen, nei jævelskap var dette. Livet lekte med en, den lekte nå med Robert. Den ene dagen var han stupforelsket, nå var han full av de mest ondsinnede, egoistiske tankene en kunne tenke seg. Barnet som skrek, det følte hevn. Den følte en så sterk trang til det, det å hevne seg. Robert kunne ikke lenger styre seg selv og flere ganger dunket han seg i veggen med hodet. Han ropte så høyt på sin mor, men hun var der ikke. Hun hadde dradd, ja hun hadde forsvunnet. To dager var gått, og hvor var han?

Alene i dette for pokkers hus. Dette huset representerte hans ende, dømmedagen var på han. Herren, den allmektige Herren, ville ha han død. Så uviktig og uverdig som han var. Dette liv var ikke tildelt han, den ble ikke tildelt til gratis passasjerer. Meldingene på mobilen så han ikke, han var ikke klar over hvor han selv var. Alt rundt han var omtåkete og uklart, ja hodet var blindet av disse sinnsforstyrrelser. Enda en gang slo han hardt på pulten, tankene plagde han enda mer og intensiverte seg i økende grad. Nok en gang kunne han se det for seg i all den uklarheten, ja han kunne seg for seg spedbarnet som var fanget i flammene. Det var noe gjenkjennelig med dette barnet og det var en god grunn til det.

For dette skrikende barn var han, det var Robert.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?