Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Til Norge uten Faliza"

Flyktninger
PÅ FLUKT: Mange mennesker tvinges på flukt på grunn av konflikter i hjemlandet.

Faliza kom stormende ut av teltet. I farten satte kanten på kjolen hennes seg fast i noe, men hun enset det ikke, hun bare løp videre mens tårene rant. Blikket var stivt, som fryst fast på noe langt der fremme som bare hun kunne se.

Novella er skrevet av Eline

Offentlig og kvalitetssikret
Flyktninger
PÅ FLUKT: Mange mennesker tvinges på flukt på grunn av konflikter i hjemlandet.

Hun reagerte ikke da Emiella prøvde å spørre om hvor hun skulle. Det var ikke første gangen. Det hadde skjedd før. Men det var ikke hele tiden at hun løp avgårde som om hun hadde djevelen i hælene. Det hendte også at hun bare falt om og gråt, og lå i fosterstilling og spente kroppen og bare lå der, og av og til gikk det så langt i mellom at hun pustet at Emiella ble bekymret for henne. Men det verste var når hun falt sammen og “forsvant”.

Det var tidlig på formiddagen. Sola hang tungt over leiren, og støvet hang konstant i lufta. Lufta var trykkende og tung. Faliza hadde fortsatt ikke kommet tilbake. Inne i teltet var lufta noe kjøligere. Emiella satt nede i støvet på gulvet og lekte med ei filledokke. Over hodet på henne satt de voksene og pratet. Stemmene var alvorlige, og bedrøvet. Lufta inne i teltet var mer trykkende enn ute. Mer alvorlig og tung. Som om den skulle falle ned i hodet på dem og knuse dem alle sammen. Emiella grep hardere om dukka. Emiella hørte morens stemme skjære hysterisk over de andres. Hun klarte ikke oppfatte så mye, men hun forstod ord som hjelp, desperat og Faliza. Hun skjønte at det var snakk om Faliza. Så hørte hun sitt eget navn. Hun frøs til. Hva hadde hun gjort? Var det hennes skyld? Var hun grunnen til at Faliza var så ute av seg? Klumpen i halsen vokste seg større og større for hvert sekund som gikk. Tårene steg opp i øynene hennes. Til slutt rant de over.

Hele familien var samlet på gulvet inne i teltet. Faren hadde kommet tilbake med Faliza sent, sent kvelden før. Hun lå som en liten bylt i armene hans. Hun var helt utslitt. Emiella krøp enda nærmere beina til moren da hun så alle ripene hun hadde på leggene og armene sine. Den lysegråe bomullsgenseren til faren var farget mørkerød. Han smilte ikke. Det gjorde han derimot i dag. Han storgliste. Det var som om all sorg var lettet fra skuldrene hans. Ryggen hans var rak, og han satt ikke lengre og fiklet med hendene når han satt i ro. Emiella smilte også. Farens gode humør smittet. Faren fortalte at de skulle dra. De fikk forlate leiren og dra til Europa. Til et land i nord som het Norge. Som var dekket av hvitt “mel”, og hadde store hvite bjørner.

De skulle få dra. Til Norge. Som kvoteflyktninger. Ikke at Emiella visste hva det betød, men det lød flott. Og det gjorde alle glade. Alle smilte. Til og med Faliza. Og

det var alt som skulle til for Emiella, at de andre var lykkelige. De skulle dra i morgen tidlig. Nesten før sola sto opp. Og da Emiella la seg den kvelden, gjorde det ikke noe at hun var sulten. Eller at hun frøs. Og de svake skuddlydene hun hørte i bakgrunnen betød ingen ting. For alt skulle bli bedre. Alt skulle bli bra. Faliza skulle ikke være redd lengre. Hun skulle ikke løpe av sted. For hun skulle bli bra igjen. Hun skulle få hjelp til å bekjempe monstrene inni henne. For i Norge var alt bra, der var alle lykkelige. Og der var det ingen krig eller noe annet Faliza kunne løpe av sted i fra, eller gjemme seg i fra.

Sola hang så vidt over horisonten da Emiella krøp ut av teltet den morgenen, som ei tung stor kule. Lufta glitret i det gyllne lyset i fra solkula. Hun stod og beundret soloppgangen med filledokka i hånda. Faliza kom krypende ut av teltet og tok tak i den andre hånda hennes. Der sto de og beundret solnedgangen. Folk som gikk forbi så silhuetten av et lykkelig søskenpar som sto og beundret soloppgangen. I en pause fra elendigheten. Det var de også. Et lykkelig søskenpar. Helt til Faliza falt om. Emiella oppfattet ikke at Faliza falt. Hun bare stod der. Hun stod fortsatt der da de voksne kom. Akkurat der hun hadde stått da Faliza hadde falt. Hun rørte ikke en finger. Hun bare stod der og så likegyldig ut. Men det var hun ikke. Inne i henne raste en storm som rev henne i stykker. Hun ble knust innvendig. Innerst inne oppfattet nok bevisstheten hennes hva som skjede, selv om hun ikke ville innrømme det. Stormen inni henne raste rundt og rotet til alt. En stor grå masse spredde seg, først i magen også utover i kroppen, helt til den kom til hodet. Til slutt ble stormen for mye for ei jente på åtte, og hun sank sammen på bakken før noen rakk og ta tak i henne.

Resten av dagen fløy bare forbi i en grå masse. De forlot Faliza i leiren. De sa de skulle ta hånd om henne. De satte seg inn i en bil og ble kjørt til en flyplass. Emiella satt ved vinduet. Hun stirret konstant ut av vinduet, men hun oppfattet ikke mye. Alt fløt sammen til en grå masse. Da de kom til flyplassen kviknet hun litt. Men ikke mye. Igjen holdt ikke beina vekten av henne. Faren tok henne i armene og bar henne resten av turen, forbi mange kontroller, helt til han satte henne fra seg i et sete og spente henne fast.

Først da flyet lettet og hun hørte rumlingen fra hjulene som tok av, gled tåken bort i fra øynene hennes, og ut av hodet. Akkurat tidsnok til å høre en dame fremst i flyet be dem om å feste setebeltene. Emiella holdt hardere om filledokka hun hadde i

hånda, og så usikkert opp på moren, som smilte trist ned til henne. Emiella grep henne med den ledige hånda. Damen fremst i flyet sa først noe på et språk som Emiella ikke oppfattet, og deretter på engelsk “We hope you will have a nice trip to Norway”. Uten Faliza, tenkte Emiella.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?