Hopp til hovedinnholdet

Novelle: Hvorfor..hvordan..

Trist jente

"Det eneste jeg klarer å tenke på nå er hvordan hun kan sette personen jeg elsker mest her i verden i et så dårlig lys at jeg skulle ønske jeg aldri ble født."

Novella er skrevet av Johanne

Offentlig og kvalitetssikret
Trist jente

Jeg husker ikke hvordan det hele startet, men jeg vet at jeg aldri kan tilgi henne etter dette. Jeg visste ikke det var mulig å bli så sint og lei seg på samme tid. Det eneste jeg klarer å tenke på nå er hvordan hun kan sette personen jeg elsker mest her i verden i et så dårlig lys at jeg skulle ønske jeg aldri ble født.

At hennes sinne mot meg skulle bli så stort at hun kunne si noe sånt. Det verste er at etter hun sa det, så bare forlot hun meg med han. Jeg kan ikke puste fra alle de tårene som presser på og klumpen jeg har i halsen, mens jeg ser på personen som står foran meg ikke klare å se meg i øynene. Jeg klarte ikke mer å bare gikk, jeg fikk ikke tatt i døra engang før all energien jeg hadde bare ble borte på et blunk og jeg detter sammen.

Så her sitter jeg, med ryggen mot døra og ser på refleksjonen av pappa gjennom de to speilene som henger på hver sin vegg i gangen. Jeg vet jeg er helt knust, men jeg kan ikke tenke meg hvordan pappa har det nå. At en liten krangel kunne bli til at jeg fikk høre noe jeg aldri skulle tro kunne være sant. De samme tre setningene hun sa er det eneste som jeg klarer og fokusere på nå.

Etter hva føltes som flere timer, så tar pappa å løfter på hodet. Det ser ut som han har gitt opp på alt her i verden i det øyeblikket. Jeg får øyenkontakt med han gjennom speilene og bryter sammen. Jeg trodde aldri jeg kunne bli så lei meg som jeg ble, når mamma skrek de tre setningene til meg når hun sto i trappa å så meg rett i øynene. Men når jeg møtte øynene til pappa så brøt hele verden min sammen og jeg klarte ikke holde tilbake de tårene som pressa på.

Mens pappa kommer mot meg blir tårene bare enda mer hyppige og hvis jeg hadde hatt noe energi igjen i kroppen, så hadde jeg løpt og klengt meg fast i han som om det var min siste sjanse. Han hjelper meg opp fra gulvet og klemmer meg. Han forteller meg at han alltid har elsket meg fra første stund han fant ut at jeg var til, men han hadde ønsket seg kun to barn i evigheter. Han fortsetter med å si at han alltid har elsket meg like mye som mine brødre selv om han ble overasket.

Jeg var aldri sint eller noe på han når mamma sa at pappa ikke ville ha meg, at han kun ville ha to barn. At han ignorerte henne i seks måneder når hun fortalte om meg. Men jeg kan aldri elske mamma like mye som jeg gjorde før, for jeg går aldri en dag uten å tenke på det samme spørsmålet som jeg gjorde den dagen.

Hvorfor..hvordan..kan hun si noe sånt?

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?