Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Alene"

Jente spiller fiolin (colourbox.com)

Jeg våkner opp i et fullstendig mørke. Jeg snur meg sakte rundt, men etter flere runder rundt innser jeg at alt er nettopp det jeg allerede visste. Mørkt. Beina mine faller sammen under meg, og jeg lander hardt på den kalde harde bakken.

Novella er skrevet av Jenny

Jente spiller fiolin (colourbox.com)

Fiolinen lener seg stødig på skulderen min, og jeg holder den fast i hånden min mens buen stryker over strengene. Jeg spiller en sang. Den har lyse toner som blander seg med et par mørke toner på den mørkeste strengen. Jeg konsentrerer meg med å lese notene mens jeg spiller, og nynner tonen i hodet mitt mens jeg spiller. Tonene jeg spiller er renere enn jeg noen gang har spilt, men så snubler fingrene mine, og jeg faller.

Jeg våkner opp i et fullstendig mørke. Jeg snur meg sakte rundt, men etter flere runder rundt innser jeg at alt er nettopp det jeg allerede visste. Mørkt. Beina mine faller sammen under meg, og jeg lander hardt på den kalde harde bakken. Jeg setter meg opp og finner en flate jeg kan lene ryggen min på. Jeg drar føttene mine mot meg og plasserer hodet i knærne mine. Hendene mine finner plass på ørene mine, og jeg innser at dette ikke er første gang. Jeg har gjort dette før. Det er ikke første gangen jeg er her. Jeg lukker øynene idet mørket finner meg og jeg forsvinner på nytt.

Bord. Et brunt trebord. Jeg prøver å huske om det alltid er brunt, men jeg husker også hvite. Et brunt spisebord og et hvitt. Der vi alle samlet oss. Der vi snakket. Der praten gikk stødig om venner og bekjente. Bekjente jeg aldri hadde hørt om, venner jeg aldri hadde hatt. Jeg forsøkte å rope om hjelp. Jeg forsøkte å få dem til å forstå. Men jeg, jeg har da alltid hatt venner jeg. Alle har da alltid likt meg. Så hvorfor sitter jeg da her? Hvorfor sitter jeg ved dette bordet og snakker om andres venner og bekjente, istedenfor mine egne venner? Hvordan kunne alt endre seg så fort? Jeg hadde venner. Jeg hadde bilder av oss. Men nå, hvor har de tatt veien? Menneskene jeg ser på bildene er fremmede. Allikevel henger jeg dem opp. Bilder av disse fremmede. For å bevise noe for andre, for å overbevise meg selv? Om at jeg ikke er så patetisk som andre sier de uten venner er. Jeg prøver å få dem til å forstå hva som er hendt meg. Hva jeg går gjennom. Jeg prøver jo bare å få noen til å forstå.. Men jeg er patetisk. Jeg er alene. Jeg er ingen. Jeg har ingen venner som sender melding i helgene. Selv foreldrene mine har noen. Noen som bryr seg. Noen som ønsker å tilbringe tid med dem bare fordi. Søstrene mine drar ut og møter venner de har hatt i mange år. De tilbringer tid med venner de har fått nå. Jeg har gått inn i det nye året uten venner som ikke bare sier hei når de ser meg i gangene, men som sender melding etter skolen.

Jeg er alene. Alle har noen, men jeg….jeg har ingen. Ingen varsler, ingenting. Jeg er alene. Hjelp meg, hjelp meg nå. Få det bort. Få mørket bort. Jeg kjenner det kryper innpå igjen. Stopp det, stopp det før det er for seint. Det kommer nærmere, hjelp. Hjelp meg før jeg...


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?