Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Runddans"

Kjærester i skolen (colourbox.com)

(...)Verden føles tom, og jeg føles tom. Jeg skulker en skoledag, klarer ikke se han, selv om det er ingenting jeg vil mer enn akkurat det.

Novellen er skrevet av Maria

Kjærester i skolen (colourbox.com)

Gud hvor jeg savner han. Kroppen føles tom. Noe mangler, noe som jeg ikke klarer meg uten. Jeg tenker på det 24/7, konstant, hvert sekund av hvert minutt av hver time. Jeg savner nærheten. Å kjenne varmen fra kroppen hans strømme mot meg som bølger, å høre hjertet hans pumpe blod ut i kroppen hans. Det holder kroppen som ligger ved siden av meg i live. Det er kanskje den fineste og vakreste lyden jeg har hørt.

Jeg savner følelsen av fingrene hans stryke over huden min. Så vidt borti panna med fingertuppene, eller kraftig over ryggen, det er det samme. Kjenner fortsatt ilingen i hele kroppen av å tenke på det. Jeg savner kyssene hans. Hans myke, perfekte lepper mot mine. I takt presses de forsiktig mot hverandre, og alt annet i verden blir helt borte vekk. Tiden står stille, og jeg lever bare i øyeblikket jeg skulle ønske kunne vare for evig. Han er så vakker. Han er så fin. Han er så perfekt. Jeg savner han.

Jeg vil gå tilbake, reise bak i tid. Nyte øyeblikkene enda mer. Tenke over hva slags skatt jeg har fått. Sette enda mer pris på han, og ikke ta han for gitt, for det er han ikke. Så absolutt ikke. Han kan gå ut av livet mitt når som helst. Det gjorde han også.

Uforutsigbart, det var det. Ingen hint, ingen snakk om det, ingenting som helst.

    «Jeg tror vi bare burde være venner»
    «Jeg er ikke klar»
    «Jeg har ikke tid»

Ord som treffer, og de treffer meg hardt. Som et slag i trynet, en dolk i brystet, et skudd i hodet. Jeg klarer ikke tenke. Alt for mye på en gang. Jeg går tom. Det går timer før jeg innser alt. Han er borte, han er ikke lenger min. Jeg gråter. Jeg gråter meg svimmel, dehydrert. Jeg tenker på alt vi hadde, minnene, følelsene. Var alt løgn? Følte han aldri det samme? Er det noe galt med meg? All mulige slags spørsmål strømmer inn i hjernen min. Jeg gråter mer. Setter på musikk jeg kan kjenne meg igjen i, gråter enda mer. I fosterstilling på senga med musikk på ørene, hulker og skriker. Dette var ikke planen. Dette var jeg ikke forberedt på.

Det går dager, jeg er ikke den samme. Verden føles tom, og jeg føles tom. Jeg skulker en skoledag, klarer ikke se han, selv om det er ingenting jeg vil mer enn akkurat det. Han er likevel overalt. Ser han i smilet til gutten på tv-en, hører han i musikken som spilles, kjenner han i hendene mine når jeg drar de gjennom håret mitt slik han pleide. Det gjør vondt. Det gjør så ufattelig vondt. Jeg gråter mer, lenge.

Vi møtes i gangen på skolen. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg smile? Skal jeg hilse? Skal jeg la vær å se på han? Jeg ser bare bort. Vil ikke ha øyekontakt, det blir for mye. Jeg får det likevel. Vi bare ser på hverandre mens vi passerer. Lite vet han om hvordan jeg har det nå. Hva jeg tenker, og hva jeg vil gjøre. Det spiller ingen rolle uansett, det er ingenting å gjøre med det. Dagene går. Smerten letter, ikke mye, men litt og litt. Jeg har venner som hjelper, støtter meg, muntrer meg opp. Uten dem hadde jeg vært enda lenger nede. Jeg vil ikke tenke på det. Klarer meg bedre uten.

Flere dager. Et par måneder kanskje. Det er ikke glemt, han er der fortsatt, men andre ting tar opp plassen. Etter jeg møtte deg, har tankene mine vandret andre steder. Du har tatt over.

Du er så god. Du hjelper. Med deg er jeg meg selv, 130 prosent. Vi snakker om alt og ingenting, dype diskusjoner og absurde samtaler. Når navnet ditt lyser opp skjermen, kjenner jeg det lyser opp inni meg. Jeg tror jeg begynner å falle. Når du er i nærheten smiler jeg som en gal, for jeg håper du faller for smilet mitt, slik jeg faller for ditt. Jeg faller for humoren din, for skjønnheten din, for godheten din, for deg.

Du er annerledes, ser ikke ut som de andre. Du er ikke kjekk, du er spesiell og det er vakkert. Du er vakker. Selvopptatt er du så absolutt ikke. Hjelpe andre, gi gode råd, muntre opp, det er din oppgave. Å se lyset i øynene dine når du holder på med det du brenner for, er ubeskrivelig fint. Jeg vil ha deg. Jeg vil ha deg så ekstremt mye, det gjør vondt. Men jeg klarer ikke å la være å tenke at det ikke er gjensidig. Hvorfor skulle det, har du sett meg? Jeg fortjener ikke en som deg, du er for god. Jeg blir redd. Redd for at alt skal skje på nytt igjen. Jeg dytter deg unna, vekk fra meg. Du skal slippe å late som. Jeg kutter deg ut før du kutter meg. Klarer ikke flere slike episoder.

Du gir ikke opp. Du blir overrasket og jeg blir overrasket. Du vil visst ha meg. Jeg så det ikke. Var blind. Jeg blir akutt redd. Skal gå jeg gå gjennom dette enda en gang? Likevel når jeg ser på deg, brikker faller på plass, hull tettes igjen. Jeg kjenner kjærligheten fylle hele kroppen. Du gir meg håp. Jeg blir glad. Han er glemt, han er fortid. Det er der han hører hjemme. Jeg er i nåtid med deg, og forhåpentligvis er det meg og deg i fremtiden også.


Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?