Hopp til hovedinnholdet

A-Å

Novelle: "Styggen"

Siluett av jente (colourbox.com)

(...) Jeg hørte straks en ekkel, ubehagelig, men veldig kjent stemme. «Nei faen, er du tilbake igjen?» sa stemmen. Han var helt alene, akkurat slik som før.

Novellen er skrevet av Marte

Han var visst ikke borte likevel. Han hadde vært ute av syne i lang tid, før han plutselig var tilbake igjen. Han fulgte meg overalt. Hvert eneste fotspor jeg tråkket opp, kunne jeg alltid være sikker på at han ville sette sin fot i nøyaktig de samme fotsporene. Det virket som om det å ødelegge meg er en fulltidsjobb. Han hadde alltid noen nye innspill, for å gjøre dagen min verre enn den allerede var. Men nå har jeg fått nok.

Jeg var ikke klar til å være ute blant folk. Jeg var ikke sterk nok til det. Han har revet meg helt ned til bunnen en gang før, men jeg klarte å komme meg opp igjen. Jeg vet ikke om jeg har nok krefter til å gå igjennom det samme helt på nytt. Det å være nede i kjelleren mentalt, er akkurat som å falle ned i en grotte. Du fortsetter å falle og falle, uten mulighet til å stoppe før du er på bunn. Dette går fort, så fort at du nesten ikke rekker å tenke over at du faller før du råker bunnen. Deretter må du bruke år på å klatre deg opp igjen, uten å vite om du vil miste grepet og falle ned igjen. Jeg var nesten på toppen, jeg hadde nesten kommet meg ut av grotten, før han kom for å dytte meg tilbake der jeg hørte hjemme.

Mamma banket forsiktig på døren min og kom inn. «Du er nesten nødt til å dra tilbake til skolen, vennen», sa mamma. Intetanende mamma. Hun er god. Hun klarte det kanskje ikke, men hun prøvde for harde livet å dra meg opp igjen fra grotta. Jeg spurte henne om hun ikke kunne være så snill og fortelle læreren at jeg ikke kunne komme på skolen i dag, fordi jeg hadde vondt i både hodet og magen. Dette var sant. Jeg grudde meg så fælt, at begge deler verket. «Du kan ikke gå glipp av hele ungdomsskolen. Du er i det minste nødt til å prøve» fortalte hun meg. Hva visste vel hun om det? Jeg har prøvd i flere år. Jeg har kjempet i flere år. Jeg orker ikke mer nå. Hun skjønte visst ikke dette. Hun så godt som dro meg ut av sengen. «Kle på deg», sa hun, og slang en genser og en bukse i ansiktet mitt.

Hun kjørte meg til skolen, og stoppet bilen rett foran porten. Jeg gikk ut bildøren, og mamma kjørte sin vei. Jeg pustet inn, og jeg pustet ut. Prøvde å fortelle meg selv hvordan dette ville gå kjempefint, og at jeg fortjener å ha det bra. Dette hjalp ikke særlig. Jeg slapp det brune, lange håret mitt ut fra hestehalen, og prøvde å legge det foran ansiktet mitt, slik at jeg kanskje kunne gå igjennom skolegården ubemerket. Jeg stod rett foran den grå, lille porten inn til skolegården. Jeg hadde så vidt åpnet porten før det ringte inn. Jeg kunne se barn løpe inn til timen, og ungdommer bevege seg sakte mot dørene. Jeg gikk enda saktere. Hvert skritt jeg tok føltes som ett nytt spark i magen. Til slutt gjorde magen min så uendelig vondt, og tårene presset på. Jeg tørket tårene bort før jeg satte foten min over den brune dørkarmen inn til skolebygget.

Jeg hørte straks en ekkel, ubehagelig, men veldig kjent stemme. «Nei faen, er du tilbake igjen?» sa stemmen. Han var helt alene, akkurat slik som før. Han var ikke så stor, men ordene hans var store nok til å få han til å virke som en kjempe. Jeg kremtet forsiktig, og fortsatte å gå. «Din stygge, feite jævel. Hva skal en gjøre med folk som deg? Trodde det var en uskreven regel at dere skal holde dere hjemme», fortsatte han. Jeg løp unna, og håpet på at han ikke ville følge etter. Det gjorde han. Heldigvis hadde jeg kommet inn i klasserommet, så en lærer var til stede, slik at han ikke føltes like brutal. «Du slipper ikke unna meg, din svake dritt», hvisket han forsiktig, før jeg satte meg ned på stolen. Læreren så det ikke. Ingen så det. Ingen så igjennom mitt falske smil. Ingen så hvor elendig jeg hadde det. Er de blinde?

Dagen var lang, lenger enn før. Virket nesten som om det hadde blitt verre. Han fulgte meg hjem. «Du er ikke sann!» fortalte jeg han. «Jeg er veldig sann, og det er ordene mine også», svarte han, og fortsatte krenkingen sin. Det gjør så uendelig vondt. Hvert eneste ord han sa traff meg rett i hjerte. Når jeg hadde kommet hjem, gikk jeg rett opp på badet. Var jeg virkelig så stygg? Jeg studerte ansiktet mitt nøye. Så meg selv rett inn i de brune øynene mine. Studerte den skarpe benstrukturen min, og den litt spisse nesen. Ansiktet mitt var dekket i sminke. Jeg vasket det bort, og så meg selv i speilet. Jeg rygget tilbake slik at hele meg fikk plass i speilet. Jeg var jo tross alt fin. Jeg smilte til meg selv. Jeg tillot meg selv å føle meg fin et lite øyeblikk. Øyeblikket ble ødelagt når han på nytt fortalte meg hvor fæl jeg var. Mine tanker slo ikke hans.

Jeg gikk ut av baderommet og videre ut i hagen. Jeg hentet stigen, og klatret opp på taket. Om bare det å klatre opp fra grotta hadde vært like lett som å klatre opp på taket. Nå stod jeg der, 7 meter opp fra bakken. Jeg kjente hjertet mitt pumpe. Det var steiner under meg. Jeg visste ikke om dette fallet ville skade eller drepe meg, men jeg håpet på det sistnevnte. Jeg har blitt fortalt at verden ville blitt et bedre sted uten meg, og nå hadde jeg begynt å tro på det. Den vonde følelsen jeg hadde kjent på lenge, ble erstattet av adrenalin. Jeg satte forsiktig den ene foten ut i luften. Jeg pustet sakte ut, og hoppet. Styggen hadde vunnet.

«Kjære Ida, hva er det du gjør?» hørte jeg mamma skrike opp til meg. Jeg åpnet øynene mine, og forstod at jeg ikke hadde hoppet likevel. Alt var bare i hodet mitt. Jeg er styggen på ryggen, og jeg er den han mobber. Jeg klarte ikke å holde ut med meg selv, så jeg hoppet, men bare i hodet mitt.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Kommentarer fra brukere Kommentarer


Du må fylle inn både navn og tekst for å sende inn skjemaet.

Legg inn en melding!

Obs! Ung.no svarer IKKE på spørsmål i kommentarfeltet. Send inn spørsmål på ung.no/oss

(HTML-tagger fjernes)
Meg
1
11.09.2017 09:40:42
denne var alt for lang
deg
0
11.09.2017 09:45:53
jeg er helt enig det var en veldig lang novelle selv om jeg ikke leste den '
Auroris❤️
1
22.03.2017 22:43:54
Omg! Nice novelle, fantastisk skildringer og utfyldende setninger, jeg bøyer meg i støvet!
Hestejenta
5
21.03.2017 21:43:18
Wow! Bøyer meg i støvet! For en vakker historie! Heg ble sååå rørt!
Malin
3
21.03.2017 19:54:10
Shit, jeg begynte nesten å gråte av den "styggen" novellen.

ukens tema

Skolehverdag

kommentar

#forhomofile: Jeg synes det er helt fantastisk når folk er åpne homofile. Flere ganger møter jeg folk og tenker, skulle ønske de var hetero, for de er jo DRITKULE. Men først å fremst, hvis du er homofil, ikke vær redd for å komme ut av skapet. Jeg tror ikke folk tror det er så rart som du kanskje forestiller deg. Og hvis folk har et problem med homofile, har de ett seriøst problem med hjernen sin også. Det å være homofil er like normalt som det å være hetro. Folk som ikke greier å skjønne dette, greier heller ikke å sette seg inn i den moderne verden. Det kan selvfølgelig være et lite sjokk for venner, familie og dine nærmeste, men hvis de godtar deg som du er, så godtar de dette også. Det burde de i hvertfall. Sånn som vi lever nå så synes jeg egentlig at det er unødvendig å måtte si at det er helt greit å være homofil, lesbisk, trans .osv. Dette burde folk skjønne fra før. Hvis sånn du er ikke skader noen eller særer noen så må du vise det. Verden trenger flere originale personer. Jeg går på en skole der nesten alle er klonet. Det er bare dure klær og dyre ting, og nesten alle de som er populære er kjempeslemme. Sånn burde det ikke være Lik denne kommentaren hvis du er for en ny og bedre verden. Les innlegg Liten pil høyre