Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Jenta ved tjernet"

Siluett av jente (www.colourbox.com)
Så hørte jeg henne tydeligere. Som om hun kom nærmere. Jeg åpnet øynene for å se om jeg drømte.

(...) Jeg klatret opp plankestigen og ble stående og stirre mot tjernet. Jeg var andpusten etter løpeturen. Prøvde å puste roligere for å høre den syngende jenta. Men jeg kunne ikke høre noe.

Novellen er skrevet av Jeppe.

Siluett av jente (www.colourbox.com)
Så hørte jeg henne tydeligere. Som om hun kom nærmere. Jeg åpnet øynene for å se om jeg drømte.

Storebroren min, Storm, satt oppe i treet og spikret på plass de første plankene. Det skulle bli gulvet i hytta. Fra en grein oppi treet hang et tau, og i tauet hang en kurv. Oppi der la jeg nye planker når han ga beskjed. Kurven med plankene forsvant opp, og kom tom ned igjen. I mellom leveransene plukket jeg bringebær og blåbær nede på bakken. Det var massevis av dem. Jeg tredde dem på et strå. Annenhver rød og blå. Kjolen min full av flekker. Røde og blå flekker.

Huset vårt, som vi nettopp hadde flyttet til, lå bare noen hundre meter fra der vi var. Men jeg kunne ikke se det, for det var for mange trær i veien. Og bra var det, for hytta skulle ingen få vite om. Ikke en gang mamma eller pappa. Den skulle bli gjemmestedet vårt.

– Sånn, nå kan du komme opp, ropte han.

Langs trestammen hadde han spikret fast planker, som en slags stige. Da jeg kom opp holdt han meg fast i armen så jeg ikke skulle falle. For det var langt ned. Bra mamma og pappa ikke visste om dette byggeprosjektet. De ville stengt stedet.

Utsikten var fin der oppe blant tretoppene. Masse sol var det også, mer enn nede på bakken. I den ene retningen kunne vi se taket på huset vårt der mamma og pappa var. I alle andre retninger var det bare skog. Bortsett fra noe som glitret et sted inne mellom greinene et stykke unna. Var det et lite tjern?

– Vi går og ser hva det er! sa jeg og tok hånden til Storm. – Kanskje vi kan bade!

Han hadde ikke veldig lyst. Ville heller snekre. Men da jeg lagde triste øyne la han ned hammeren. Jeg klatret ned først, og han etter.

– Kom da!

Jeg måtte dra han etter armen mens vi lette oss frem i den tette skogen. Jeg var veldig spent. Storm begynte å bli rastløs og sur, og ville helst tilbake til hytta. Men før han rakk og snu var vi framme. Det var som å gå inn i et eventyr. Vannet var mørkt, nesten svart, og det glinset i solen. På vannet lå det masse hvite vannliljer og grønne blader. På motsatt side av der vi stod stakk det ut en liten odde.

Jeg rakk så vidt å ta av den ene skoen og stikke tåa i det kalde vannet før vi hørte stemmen hennes. Det satt en jente ute på odden, og nynnet på en sang. Helt naken satt hun med bena i vannet. Hun så oss ikke. Jeg holdt meg foran munnen da jeg begynte å le. Storm lo ikke, han bare stirret på henne. Jeg dro han i armen og vi listet oss forsiktig vekk. Vi la oss ned bak en stor stein. Vi ble liggende å spionere.

Hun var eldre enn meg. Kanskje litt eldre enn broren min også. Men yngre enn mamma. Stemmen hennes var lys og veldig vakker. Det lange lyset håret skjulte puppene hennes. Heldigvis, tenkte jeg. Storm tenkte kanskje noe annet. Han var hvert fall ikke sur lenger nå. Vi lå der ganske lenge og hørte på stemmen hennes. Sangen gjorde meg rolig. Jeg lukket øynene og drømte meg bort. Etter hvert kunne jeg nynne med på melodien. Den var fin. Men litt trist også. Jeg kjente hjertet mitt banke saktere. Det var nesten så jeg sovnet.

Så hørte jeg henne tydeligere. Som om hun kom nærmere. Jeg åpnet øynene for å se om jeg drømte. Hun hadde sett oss. Jenta var på vei ut i vannet. Nå hadde hun kastet håret bak skuldrene. Den lyse, dokkeaktige huden hennes skinte i sola. Hun så ut som en levende Barbie-dukke. Hun var veldig pen. Kanskje hun var en engel? Med armene over hodet som en ballerinadanser vasset hun ut mellom vannliljene. Hun smilte. Og innimellom lo hun litt. Men det var noe litt skummelt i måten hun så på oss.

Hun fortsatte å nynne på den samme melodien, mens hun gikk ned i vannet, mot der vi lå. Hun brydde seg ikke om at vannet var kaldt. Hun så ikke ut til å fryse i det hele tatt. Jeg begynte å bli redd så jeg tok jeg tak i skulderen på Storm.

– Kom! hvisket jeg. – Vi går!

Men han hørte ikke på meg. Lå bare stille og så på henne. Jeg reiste meg og løp ut av skogen alene, tilbake til treet vårt. Det gjorde vondt i foten, for jeg hadde bare én sko.

Jeg klatret opp plankestigen og ble stående og stirre mot tjernet. Jeg var andpusten etter løpeturen. Prøvde å puste roligere for å høre den syngende jenta. Men jeg kunne ikke høre noe. Jeg lukket øynene og konsentrerte meg. Helt stille. Så holdt jeg meg fast i en gren, og lente meg litt frem for å prøve å se noe imellom trærne. Da jeg skulle stå på tærne for å bli litt høyere, skled jeg. Jeg tror jeg slo hodet i gulvplanken da jeg falt ned. Så landet jeg på bakken og alt ble mørkt.

Jeg klarte ikke å røre meg. Øynene mine ville ikke åpne seg. Jeg visste ikke om jeg var våken eller besvimt. Men jeg kjente at hodet mitt dunket. Og at den varme solen lyste på utsiden av øyelokkene mine. Så hørte jeg henne igjen. Syngingen. Først et stykke unna. Men den kom nærmere og nærmere. Hun kom mot meg. Så stoppet syngingen igjen, og det ble helt stille. Jeg trodde jeg drømte.

Men så ble det plutselig veldig mørkt. Noe skygget for solen. Så kjente jeg håret hennes kilte meg i ansiktet. Og jeg kjente pusten hennes. Den var iskald. Hun luktet råtten jord. Våte, stive fingre tok tak rundt meg og løftet meg opp. Hun var mye sterkere enn hun så ut til. Huden hennes var kald som is. Hun holdt meg så stramt at jeg nesten ikke fikk puste. Neglene hennes kjentes som spiker mot huden min. Jeg prøvde å skrike. Men det gikk ikke. Hun var ikke et vanlig menneske. Kanskje hun var en engel. En farlig en. Med leppene mot øret mitt fortsatte hun å synge mens hun bar meg tilbake til vannet.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?