Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Sekunder for sent"

Gutt på sykkel (www.colourbox.com)
Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Får jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir læreren sur?

"Åtte minutter igjen til skolen starter. Er sent ute. Veldig. Vil ikke få anmerkning. Kan. Ikke. Har 10 fra før."

Novellen er skrevet av Henrik

Offentlig og kvalitetssikret
Gutt på sykkel (www.colourbox.com)
Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Får jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir læreren sur?

Åtte minutter igjen til skolen starter. Er sent ute. Veldig. Vil ikke få anmerkning. Kan. Ikke. Har 10 fra før. Sykler. I oppoverbakke. Blodbakken. Fort. Så fort jeg kan. Fortere. Glatt. Hadde ikke noe annet valg. Sto opp alt for sent. Griseflaks at noen har saltet sånn at bakken ikke er livsfarlig.

Stillheten kveler meg. Føler meg alene. Halsen er tørrere enn Sahara-ørkenen. Svetten renner nedover pannen som Niagara-fossen. Kan kjenne saltet på tungen. Skyene truer i bakgrunnen. Sekken er tung. Blytung. Allikevel. Det er noe som mangler. Vet ikke hva, men det er noe.

Irriterende at jeg tilbragte hele gårsdagen på å pakke skolesakene mine, og enda har jeg ikke fått med meg alt. Tulla. Ikke hele gårsdagen. Uansett. Det er i bunn og grunn min skyld. La meg ikke før midnatt i går. Dessuten pakket jeg sakene mine i dag morges.

Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Får jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir læreren sur? Dreper han meg? Håper det. Hva er meningen med livet når man har 10 anmerkninger og andre semester akkurat har startet? Hvordan kommer man seg inn på noen videregående skole da? Umulig. Helt umulig. Tankene danser rundt i hodet mitt, som hissige bier rundt et bol. Irriterer. Forsvinner. Ikke. Jo. Noen forsvinner, men da kommer det bare flere.

Har kommet halvveis opp bakken. 200 meter lang. Bratt. Slitsomt. Tungt. Regn. Hagler. Hodet mitt er kaldt. Iskaldt. Angrer virkelig på at jeg drakk slush før jeg dro hjemmefra. Etter en stund blir det varmt. Febervarmt. Føttene derimot er kalde. Det er en hel innsjø inne i skoene mine. Delvis svette, delvis regn. Svetten er uutholdelig.

Halsen skriker etter vann. Forsøker å fange regndråpene i luften. Desperat. Mislykkes. Bestemmer meg for bare å kjøre så fort jeg kan til skolen. Gir blaffen i innsjøen i sokkene. Blodbakken sine utholdenhetsprøver, saltet på tungen, tankene som ikke går vekk, feberen, eller den knusktørre halsen. Må rekke skolen. Driter i fotgjengerfeltene. Fullstendig.

Jeg rekker skolen. Så vidt. Ikke. Seriøst? Helt. Seriøst. Helt seriøst. Et halvt minutt. Mindre. 22 sekunder. 21. Faktisk. 21 sekunder for sent. Og anmerkning. Du tenker sikkert: Hvordan går det an å ha så strenge lærere. Vel. Det er ikke alle lærere som er sånn. Noen. En. Tor Pedo. Torpedo. Kler navnet sitt. Perfekt. En ordentlig sinnatagg.

Jeg flyr i flint. 21 sekunder. Sprekker av sinne. Som et lemen. Skriker til han. Rett ut. Det jeg mener. Han ser forvirret ut. Jeg skjønner ikke bæret. Inntil jeg kikker opp mot klokken til høyre over tavlen. Den går en time fortere enn min klokke som jeg har på venstrearmen. Blir litt forvirret. Så går det opp for meg hva som har skjedd. Jeg glemte å stille klokken.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?