Hopp til hovedinnholdet
Følg ung.no på Snapchat
Følg julekalenderen til ung.no på Instagram
Følg julekalenderen til ung.no på Instagram

A-Å

Stillheten

Mann skriker til dame, mens ei lita jente står foran dem og holder hendene til ansiktet sitt.

"Stillheten var det nærmeste hun kom fred i huset. Hun kikket opp nok en gang. Nå hadde den tynne sekundviseren tatt halve runden av det siste minuttet. Nøyaktig 30 sekunder til helvete brøt løs."

Novellen er skrevet av Markus

Stillheten hviler i luften. Den henger tynt i rommet. Dessverre varer den nok ikke lenge, men den er her nå. Det er bra. Stillheten er den nærmeste vennen hun har. Den eneste faktisk, hun har ingen andre. Hun ønsket seg venner, det var bare det at hun ikke turte. Hun var redd for den stygge sannheten som lurte innenfor veggene i huset. Hun sier nesten aldri noe, i frykt for å bryte stillheten. Hun vil ikke jage den bort med ord som ikke blir hørt. Jenta satt på gulvet i stuen og lekte med dukken sin. Moren var oppe og faren på jobb eller i en eller annen bar og drakk. Alkohol var fienden i hjemmet. Hun syntes den var slem og ondskapsfull. Den bare ødela alt og jagde stillheten vekk. I begynnelsen virket den snill og ufarlig. Helt til den fikk overtaket og bare skapte problemer. Når den først hadde tatt grepet om deg, slapp den deg ikke. Faren ville komme inn døren hvert øyeblikk og begynne å skrike til mamma. Han kom til å kjefte og være sint. Hun hadde prøvd å snakke med foreldrene før, uten at det hjalp selvfølgelig. For dem var jenta usynlig. Hun eksisterte ikke.

 

Hun savnet den tiden hun fortsatt fantes. Da hun kunne vise stolt frem en tegning og foreldrene synes hun var alt i verden. Den tiden er forbi, bare blanke minner som ikke vil bli husket. En tåre renner nedover kinnet hennes. Hun ignorerte den, orket ikke tørke den vekk. Hun savnet foreldrene sine. Selv om de var her, var de likevel borte. De brydde seg lenger ikke om jenta, viste henne aldri kjærlighet lenger. Noen ganger lurte hun på om hun hadde skylden for fiendtligheten mellom foreldrene. Hadde hun gjort noe galt? Tanker som disse streifet ofte gjennom hodet hennes. Hun satt der i den evige stillheten og tenkte sammen med den. Hun likte stillheten, hun var også flink til å holde på den. Det hadde hun nemlig lært seg. Lært seg å være stille og ikke bli sett. Den store klokken på veggen tikket sakte. Sekundviseren roterte langsomt rundt midtpunktet i sirkelen. Det onde smilet fra dommedagsklokken minnet henne stadig på hva som kom til å skje om få minutter. Den telte ned til uro og kaos som snart skulle fylle det ellers fredelige huset. Pulsen steg når hun kikket på klokken, hun satt likevel rolig på det myke gulvteppet. Hun fryktet dommedagsklokken som gliste skarpt ned mot henne. Hva var vitsen? Den lille jenta kunne likevel ikke gjøre noe for å stoppe klokken. Det den telte ned til skulle uansett skje.

 

Et lite lysglimt fra gardinen skinte håp inn i det dunkle rommet. Like fort som det svake håpet hadde kommet ble det revet vekk av dommedagsklokken. Hun turte ikke ønske seg fred eller lykke. Det var alt for mye å be om. Tåren rant videre nedover kinnet. Da den nådde haken hennes stoppet den opp et lite sekund, før den falt ned i kjolen på dukken hennes. Hun brydde seg ikke lenger. Ingen andre brydde seg om henne så hvorfor skulle hun? Jenta var bare seks år, men likevel forstod hun mye. Hun forstod at hun var verdiløs og hun skulle ikke tro noe annet. Hun eksisterte kun for å se foreldrene krangle og skrike mot hverandre. Hun hørte ofte på sårende ord som fløy veggimellom. Hun var der bare for å se hva ellers snille mennesker var i stand til å gjøre mot hverandre. For foreldrene var jo ikke onde mennesker. De hadde bare glemt å elske hverandre. Elske den ensomme datteren deres.

 

En tanke som fikk henne til å stivne til inntraff henne. Var dette en slags test? Ble hun testet om hun hadde en verdi? En test som hun tydeligvis hadde mislyktes i. Nei. Det var ingen test, ingen vond drøm hun kunne våkne fra. Det var livet hennes, dette var det hun fortjente. Elendigheter og roping. Hun turte ikke håpe, men kanskje en dag kunne hun få et bedre liv. Om hun var stille og ikke til bry for noen så kunne hun kanskje bli belønnet senere. Dommedagsklokken dirret på veggen, nok en gang ble hun minnet på hva som ville skje denne ettermiddagen.

Et dempet dunk fra andre etasje hvisket til henne at hun var verdiløs. Hun fiklet med dukken, gadd ikke leke skikkelig med den. Lot den gli mellom fingrene, hun satt bare og ventet på at dagen skulle bli over. Hun ventet bare på en utvei. Nå trillet enda flere tårer nedover kinnene hennes.

Ansiktet hennes var blekt, øynene røde og kinnene fuktige av tårer. Ute lekte andre nabobarn som hadde det gøy. Latteren deres kunne hun nemlig høre. Jenta burde gå ut til dem og delta i leken. Problemet var at hun ikke turte. Hun kunne ikke ta sjansen på å avsløre den grusomme hemmeligheten. Ingen skulle få vite noe. Det var jo ikke vits. Om hun sa noe ville ingen tro ei lita verdiløs jente som hun selv var. Hvorfor skulle de kaste bort sin egen verdifulle tid på verdiløse ting? Det gir jo ikke mening at noen skal bry seg om en så liten og ubetydelig ting som henne. Hun kunne skrike, men uten at noen ville merke det. Verden hadde stengt lyden av stemmen hennes ute. Hun var uansett redd for å jage stillheten vekk, så for henne gjord det ikke så mye.

 

Hun slapp dukken og lot den falle mot gulvet. Dukken var ikke vennen hennes. Den var like verdiløs som jenta. Hun stirret mot dokken der den lå på gulvet mellom bena hennes. Den stirret opp mot henne med de livløse plast øynene. Hun tok tak i dukken og løftet den opp igjen. Trakk armen bak hodet, stoppet opp litt. Før hun lot armen skyte fart fremover og lot dukken smelle inn i veggen med et hult dunk. Lyden av plast som knakk fylte rommet og hun kunne se hode skilles fra den lille spinkle dukke kroppen. Hodet med det falske smilet fløy gjennom luften før det landet i teppe til venstre for jenta. Hodet rullet litt før det stoppet. Nå var det falske, onde smilet vendt mot henne. Jenta holdt blikket festet på dukke hodet. Hun syns hun hørte dukken hviske mot henne. “Du er verdiløs” begynte den. “hadde det ikke vært for deg hadde foreldrene dine fortsatt vært venner”. Hun åpnet munnen for å skrike, men lukket den raskt igjen. Turte hun? Hun åpnet munnen igjen og skrek mot dukken. “Du er verdiløs du!” “Du er bare laget av plast og har ikke kropp engang!” Hun skrek, ingen kom til å bry seg om at hun skrek uansett. Dukken smilte skarpt og ondskapsfullt tilbake på henne før den svarte. “Jeg blir i det minste lekt med” sa den med en kald og hjerteløs stemme. Dukken stivnet til og lå livløs på gulvteppet. Nå gråt hun, hun lot tårene renne. Hun hatet dukken nå. Hun hatet den plastleken som hun for et øyeblikk siden hadde lekt med.

 

Det ble stille igjen. Stillheten hadde lagt seg i rommet nok en gang. Bare tikkene fra klokken utgjorde lydene i rommet. Det var som små dunk i luften. Tikk, tikk, tikk. Det var som en svak puls, sakte beveget sekundviseren seg. Strømmen av salte tårer blir større. Hun er stille, lagde ikke en lyd. Hun lot bare tårene renne stille ned ansiktet hennes. Tårene falt i fanget hennes. Denne gangen var det buksen hennes som ble våt. En mørk våt flekk kom til syne når tårene ble trukket inn i stoffet. Hun husker at moren en gang forklarte at tårer var sorg som forlot kroppen. Nå skjønte hun at det var løgn, det stemte jo ikke. Det eneste som forlot kroppen hennes var glede og håp. Håpet om et bedre liv var nesten borte. Det var bare en fjern og uekte drøm som ikke fantes andre plasser enn opp i det verdiløse hodet hennes. Blikket vandret over veggen helt til det stoppet på klokken. Den viste at det bare var 1 minutt til faren kommer brasende inn døren. Han kom til å være sørpe full, i tillegg til raserianfallet han kom til å få. Faren var alltid sint, hun kunne bare ikke forstå hvorfor. Var det moren sin feil? Eller hennes egen skyld? Hun var ikke sikker, men en ting var hun sikker på. Hun er verdiløs. Den tanken gjentok seg altfor ofte i hodet hennes. Hun klarte ikke bli kvitt den. Det var kanskje ikke meningen heller. For det var jo sant, hun var verdt mindre enn ingenting. Jenta var ekstremt ulykkelig. Hun så ikke en mening i det miserable livet hennes. Likevel virket hun alltid glad og lykkelig. Alle som så henne trodde at alt var i orden, men det var det ikke.

 

Hun gjorde alt for å skjule elendigheten. Ingen skulle skjønne hva som virkelig skjer. Problemene var hennes og hun ville ikke at andre skulle bry seg eller kaste bort tiden sin på henne. Håret hennes var rotete med masse floker i. Det var aldri noen som fikset det for henne. Satte det opp i hestehale eller flettet det. Hvorfor skulle de det? Ble hun mindre verdiløs av å ha et fint og ryddig hår? Nei, selvfølgelig ikke! Jenta skulle ikke ha en verdi. Bare være en rekvisitt for å skape en illusjon om en lykkelig familie. Klokka på veggen fortsatt å tikke, den hadde ingen planer om å stoppe. Den ønsket bråket til faren slik at den slapp å lage lyder alene. Stillheten var det nærmeste hun kom fred i huset. Hun kikket opp nok en gang. Nå hadde den tynne sekundviseren tatt halve runden av det siste minuttet. Nøyaktig 30 sekunder til helvete brøt løs. Hun hadde fortsatt litt tid til å nyte stillheten før den ville forsvinne som om den aldri hadde vært her. Hvert sekund føltes som et minutt, hvert minutt som en time. Hun hadde ikke noe annet enn tid og stillhet, men tiden var verdiløs og stillheten snart borte. Så snart hadde hun ingenting lenger. Romstering utenfor inngangsdøren signaliserte at faren var hjemme. Hun hørte nøkkelen bli vridd om og døren gled fort opp. Det gikk ikke lang tid før faren begynte å skrike.

 

Han hadde allerede gått opp trappen og inn til moren. Hun kunne høre foreldrene skrike til hverandre opp i andre etasjen. Hun kunne ikke høre hva de skrek til hverandre, men hun kunne nok gjettet det. Det var nesten alltid det samme de kranglet om. Hun reiste seg forsiktig. Stoppet opp litt og lyttet til foreldrene som kranglet. Veggene i huset dempet bråket, men de var så bråkete at når hun hadde gått bort til trappen kunne hun høre dem tydelig. Hun begynte sakte på det første trinnet. Trappen virket så uendelig lang. Det dunket i gulvet og veggene. De hadde sikkert klart å velte noe. Hun tok et trinn til og stoppet opp igjen. Skulle hun gå opp til dem? Ville de høre på ei verdiløs liten jente om hun snakket til dem? Hun tvilte, men var det verdt et forsøk? Hun tok noen skritt videre opp trappen. Nå var hun halvveis oppe. Hun stoppet igjen og lyttet. Hun hørte de bevege seg rundt i rommet mens de skrek til hverandre.

 

Nå sto hun utenfor døren til soverommet deres. Døren var lukket. Der hun sto virket den hvite døren enorm i forhold til henne. Hun løftet hånden opp til dørhåndtaket. Hun skulle til å trykke det ned, men ombestemte seg. Lyden av skritt nærmet seg døren et øyeblikk trodde hun at en av foreldrene skulle komme ut. De gjorde ikke det, de skrek fortsatt. Hun hørte skritt fjerne seg fra døren. Hun hørte at de var lengst inne i rommet på andre siden av porten til helvete. Det var akkurat det den var. Hun visste at om hun gikk inn ville hun befinne seg i et helvete hun ikke kunne unnslippe. Hun trakk pusten dypt, samlet opp nok mot til å gjøre enda et forsøk på å åpne døren. Pulsen steg. Hun kunne kjenne hjerte hamre vilt i brystet hennes. Hun trykket håndtaket sakte ned. Hun holdt det nede før hun dyttet døren inn. Hun så ryggen på faren sin. Døren dunket stille inn i veggen. Hun tok noen skritt inn i rommet. Faren snudde seg brått. “Hva faen gjør du her din lille drittunge?” Han var skarp i stemmen. Jenta åpnet munnen og skulle til å si noe. Faren bare fortsatte. Han tok et par skritt mot jenta. Hun så moren legge en hånd på skulderen som stoppet faren. Han snudde seg og slo til moren. “Stopp!” Nå skrek jenta. Hun ville ikke se moren bli slått. Faren ble rasende. Han gikk tilbake mot jenta. Med raske bestemte skritt. Han var som et ustoppelig tog som raste mot henne. Hun kjente de kraftige hendene til faren dytte henne bakover. Hun snublet og mistet balansen. Hun falt bakover og slo hodet i den spisse kommodekanten. Kroppen falt livløs mot gulvet. Hun lå stille og urørlig. Hun var død. Nå fikk hun endelig den stillheten hun hadde lengtet etter.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Kommentarer fra brukere Kommentarer


Du må fylle inn både navn og tekst for å sende inn skjemaet.

Legg inn en melding!

Obs! Ung.no svarer IKKE på spørsmål i kommentarfeltet. Send inn spørsmål på ung.no/oss

(HTML-tagger fjernes)
Ikke bra nok
0
08.12.2017 16:25:04
Wow! Bra historie men ganske trist! Minner meg om historien til søsteren min og de tre ungene hennes, bare at X kjæresten til søs aldri drepte nokon, eller har i alle fall ikke det enda. Om han nokon gong var full veit et ingen ting om, men agrissiv var han, han slo søstra mi, og han har dyttet til ungene nokon gongar og. Heldig vis har de slått opp for lenge sida og det er blitt rett sak. Håper det helvete av en man kommer i fengsel snart så ungene og søster er trygge. Er en dårleg søster som aldri er der for dem når de trenger meg. Såg aldri kva som foregjekk mellom søs og X før de hadde slått opp, jeg var dum og blind og aldri der for dei. Er er ein elendeg søster og tante :'(
Rudolf er rød på nesa
0
05.12.2017 18:46:42
Denne var rotete. kom aldri til poenget. prøv heller å kutte ned noen av delene, så det skjer litt mer i selve novellen. ellers bra:))
a
2
22.11.2017 14:52:58
Dette skulle være en novelle, slutten gjorde den mer til en fortelling. Skulle jeg levert denne, hadde jeg kikket på komma regler. Jeg ville også kanskje gjort jenta noen år eldre (kanskje ett eller to) barn på denne alderen reflekterer mer, slik som jenta i fortellingen. Jeg hadde også hatt en mer brå avsluttning som "hun ble dyttet, og falt med hodet først inn i kommodekanten. Et streif av smerte inntraff henne, før alt var over." eller "før alt ble svart" dette gjør avslutningen mer åpen, slik at leseren må lage sin egen teori. Ellers så var denne kjempe bra, Marcus! Kanskje en sterk firer/svak femmer) ettersom den ikke helt besvarte oppgaven og den var kanskje litt rotete. Husk å gå igjennom teksten og "novelle kriteriene" flere ganger. Du burde også se på hvordan man deler inn avsnitt. Dette er konstruktiv kritikk, ta det til deg med et smil.
1
1
22.11.2017 21:29:13
Mener dette er en av de beste novellene jeg har lest, bra gjordt markus.