Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Brevet"

Gutt med sammenkrøllet brev og hodet i hendene

I hånden hadde han et brev som kunne ødelegge forholdet deres. Alt de noen gang hadde jobbet for. Hele livet hadde bare vært en løgn. En stor smertefull løgn.

Novellen er skrevet av Sol

Offentlig og kvalitetssikret
Gutt med sammenkrøllet brev og hodet i hendene

Et helt liv som ikke hadde blitt forandret, hvis alle bare hadde vært ærlige fra starten. To personer ønsket ikke å være ærlige. Nå var det for sent. Smerten satt fast i hjertet. Sannheten som nå måtte frem, kom til å forandre alt. Alt.

«Hei bro, er alt i orden?» spurte Vegard.

Niklas kjente et lite stikk i hjertet da han hørte ordet bror. Fingertuppene begynte å bevege seg ufrivillig. Brevet ristet i små bevegelser. Alt skulle være i orden. Alt måtte være i orden. Resultatene på sannheten gjorde han umiddelbart deppa. Blikket til Vegard prøvde å finne svar på det Niklas prøvde å skjule bak ryggen sin. Noe hvitt og firkantet. Og med svarte mørke bokstaver skriblet på. Sannheten.

 

Så gjorde Niklas et valg. Det var ikke verdt å miste vennskapet. Det gode forholdet til to unge sjeler. Brevet klirret bak ryggen, men to bestemte fingre rev det forsiktig fra hverandre. Så stille som mulig, men likevel fort. Søppelkassa sto på et mirakuløst vis rett bak han. Den ropte etter mat. Etter noe å spise. Et brev som ingen flere kunne lese. Niklas kastet det med hjertet i halsen, men ingenting gikk etter planen. Vegard sitt blikk hadde fulgt med som en sulten ulv. Han hadde fulgt med på alt. Alle bevegelser. Alle bekymringer i ansiktet til Niklas. Alt han ikke trengte å bry seg med.

«Hva var det du kastet?» stemmen hans var en smule irriterende nå.

Han måtte bry seg om alt. Det hadde alltid vært typisk han.

 

Skrittene til Vegard nærmet seg søpla. Tre store direkte skritt. En vilje som visste akkurat hva han skulle gjøre. Sekundene gikk for fort. Alt skjedde for fort. Unødvendig fort. Snart var sannheten festet i hjernen hans. En liksombror sin kropp sperret veien, men Vegard lot seg ikke stoppe. Noe seriøst måtte stå på det brevet. Noe man ikke kunne unngå å lese. Vegard visste det.

 

Så var det gjort. Brevet var tatt opp fra søpla. Brettet ut.

«Vegard, ikke les det.» Niklas klarte å snappe arket ut av to hender som var litt mørkere enn sine egne. Vegard tok det sint tilbake.

«Jesus, Niklas, det er bare et stykke papir.»

Blikket til Vegard hadde festet seg på de små svarte bokstavene. Det var ingenting å gjøre med det nå. Niklas måtte bare stå der. Vente på en reaksjon. Et øyeblikk passerte. Blikkene deres møttes. To triste alvorlige blikk. To blå øyne og to brune øyne.

«Null prosent forhold?» Stemmen til Vegard var annerledes. Det var stemmen han hadde i de verste situasjoner.

"Dette gidder jeg ikke tro på.» Stemmen kom ut høyere og sintere enn planlagt.

Han skjøv Niklas til side. Slo i veggen. Rev ned et bilde fra kontorpulten. Et bilde av mamma og pappa. Svikerne i familien. Et høyt rop slapp ut fra munnen.

«Vegard …» prøvde Niklas, men han ble avbrutt:

«Ikke snakk til meg! Du er ikke broren min!»

Så gikk han fortvilet og rasende ut av rommet.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?