Hopp til hovedinnholdet
Gutt spiller på PC (colourbox.com)
No nudes for ypou - #ikkegreit (ung.no)
No nudes for ypou - #ikkegreit (ung.no)

A-Å

Novelle: "- Det er deilig å ligge på sykehus"

Gammel mann ligger i sykesengen og stirrer i taket. Ved siden av han står blomster.

- Det er deilig å ligge på sykehus, hørte jeg en knitrende, skrapende stemme si, fra andre siden av den bærbare skilleveggen som delte oss fra hverandre på klaustrofobiske hvite rommet.

Novellen er skrevet av Thomas

Offentlig og kvalitetssikret
Gammel mann ligger i sykesengen og stirrer i taket. Ved siden av han står blomster.

- Hvordan da?, svarte jeg tilbake, forundret over mannen som tydeligvis hadde det svært behagelig der han lå i sengen sin.

Han kremtet høylytt for å klarne stemmen sin. Eller så var det bare de gamle lungene som var i ferd med å gi opp, ikke vet jeg.

- Ingen bekymringer, sa han og stønnet lettet ut, mens jeg samtidig hørte metallsengen skrike i det han trolig satte seg mer opp i den, ventende en givende samtale.

Bekymringer, tenkte jeg. Jeg hadde ikke annet enn bekymringer, der jeg lå nyoperert med flere slanger inn i kroppen en hva jeg kunne telle.

Jeg hadde ikke noen fremtid, jeg lå her urørlig uten vilje, styrke eller mot til å komme meg opp av sengen. Mitt liv etter hva jeg regnet med var over, kirurgene hadde etter min mening maltraktert kroppen min og gjort den stygg og u-attraktiv for et hvert menneske.

Hvordan kunne han si noe sånt, hvordan kunne han ligge på et sykehus, syk, uten bekymringer. Jeg ble litt irritert over holdningen hans, jeg hadde lyst til å skrike ut at jeg hadde det ekstremt smertefullt, og at hvis han ikke hadde noen bekymringer, så skulle han faen meg få noen av mine. Men alt jeg klarte å få til var et nesten uhørlig "Ja vel".

Han reiste seg mer opp i sengen, og jeg hørte den metalliske summingen i det han brukte den tilhørende fjernkontrollen til å heve sengeryggen litt til.

- De søte sykesøstrene er jo så snille og pene, kom det i en bråkjekk tone fra gamlingen.

Han hostet litt til.

Jeg har ikke noe i mot å snakke med fremmede på sykehus generelt, man kan fort ende opp i gode, trøstende samtaler med interessante mennesker. Men jeg viste allerede før samtalen hadde kommet i gang, at jeg ikke var spesielt interessert i å fortsette en lite smakfull konversasjon med en aldrene herremann.

Men en av mine dårlige egenskaper er at jeg aldri har lært meg hvordan jeg kan avslutte en samtale på en hyggelig måte. Så jeg prøvde å være så lite engasjerende i tonen som overhode mulig mens jeg sa, himlende med øynene, "Jaha".

Så uten noen stor forvarsel begynte han å legge ut om livet sitt, som om jeg hadde åpnet en kran og kunne ikke stoppe å breie ut om livet sitt, hvor han kom fra, hvor han skulle og hva han hadde gjort. Han forklarte at han hadde jobbet store deler av livet på sjøen, og nå hadde han endelig blitt pensjonist og følte det var på tide å slappe av.

Jeg lå så stille som mulig, mens jeg desperat trykket på morfinpumpen som var tilkoblet armen min, for å slippe å høre mer. Men til ingen nytte. Så jeg la meg motløs tilbake i sengen, ventende på å høre mer av de fantastiske beskrivelsene fra denne mannen om hvordan han hadde det så utrolig bra på sykehus.

Han fortsatte med å si at testikkelkreft var det beste som hadde skjedd han, fordi han fikk så mye oppmerksomhet på grunn av det.

- Jeg har sette mer av barnebarna mine enn noen gang.

Jeg kunne nesten høre at han smilte fra øre til øre da han sa det. Jeg hadde sett disse barnebarna for noen dager siden, og i kjent stil hadde jeg latt som jeg sov hele tiden de befant seg i rommet.

Han var ikke vant til å få så mye oppmerksomhet forklarte han. Siden han hadde brukt mesteparten av livet sitt på sjøen så hadde han for det meste måttet klare seg selv. Han jobbet mest om nettene som maskinist på en stor lastebåt, sa han stolt i et forsøk på å imponere meg med dette store maskineriet, og hadde derfor liten kontakt med andre mennesker.

Men det verste, fortsatte han med å si, var at han når han kom hjem fra sine lange turer ute på havet, måtte han begynne å fikse ting hjemme, ”ta vare på huset”, som han sa så pent. Som om huset var et familiemedlem i seg selv, som måtte få like stor oppmerksomhet som resten av husholdningen.

Jeg kunne høre på stemmen hans at var irritert over at han ikke fikk tid til å kjenne på følelsen av fri da han kom hjem fra båten.

- Men nå er det ingenting igjen å gjøre, her skal jeg bli.

Han ble plutselig litt dyster i tonen og jeg kjente at det la seg et slør av alvor i rommet. Skulle denne mannen snart dø?

Det begynte å gi mening. De hyppige besøkene fra perifer familie, blomstene som ble båret inn på rommet hans, og den overdådige oppmerksomheten han fikk fra sykepleierne døgnet rundt.

Bekymringene mine forsvant med en gang jeg kom frem til sidemannens situasjon, og at min tullete klaging var ubetydelig i sammenheng med hans møte med slutten.

Det var da det slo meg at jeg faktisk hørte etter med interesse, å at historien hans og den underliggende frustrasjonen til denne mannen var ganske givende å høre på. Selv om jeg følte at jeg mislikte ham litt på grunn av hans smårasistiske kommentarer i ny og ne, i tillegg til at han måtte påpeke at sykepleierne var pene, så var det noe mer som lå bak dette. Han var ikke slibrig og ekkel som jeg trodde allikevel.

Kunne et menneske ha flere dimensjoner, lå jeg å stusset på. Det virket som om dette gamle mennesket i sengen ved siden av meg ikke var ond, eller mente noe vondt i det hele tatt med det han sa. Ignorant ja, men følelsesløs var han ikke.

Hvordan han virket så glad over å se familien sin, hvordan han fortalte med stor entusiasme over barnebarna sine og hva de drev med. Jeg følte en liten flom av skyldfølelse komme over meg da jeg tenkte på hvordan jeg hadde dømt han ut ifra noen få kommentarer jeg hadde overhørt.

Mens han lå og fortalte videre over livet sitt, forsto jeg at dette var en mann som hadde levd livet sitt og at det var helt greit at han nå fikk slappet av. Her var det en mann, tenkte jeg videre, som ikke hadde noe i mot å ha terminal kreft så lenge han fikk litt ekstra kjærlighet mot slutten. At det å få sett mer av familien betød så uendelig mye mer for han enn det å leve lengre. Det at han var syk gjorde ham ingenting, selv ikke smerten han skulle få føle på når kreften etterhvert ville spre seg som grener til andre organer. Kreften ville gi han en god slutt på livet, han slapp å bli glemt, alene på ett sykehjem. Han skulle dø før alderdommen tok ham, men han skulle dø med dem han elsket rundt jeg. Dem han hadde jobbet så hardt for at skulle få det bra, grunnen til at han jobbet med huset sitt da han kom hjem fra jobben og ikke satt seg ned med en øl ble apatisk, som kunne vært tilfellet.

Jeg har alltid hatt en dårlig følelse når det kommer til døden og livets abrupte slutt. Det var noe nobelt med familiefaren som snakket til meg, det at han så seg selv som en del av et større bilde. Han visste at tiden hans på jorden var over, hvilken vits var det å kjempe mer når han viste at han ville få det bedre slik, ville få det bedre ved å akseptere sin skjebne. Heller gjøre det til en god avgang for dem som blir igjen, som skal sørge, gråte over et tapt familiemedlem.

Det blir nok en fin begravelse, bilder av sortkledde mennesker med flotte blomster i en kirke gikk igjennom hodet mitt. Bilder av kjente og kjære samlet for å hedre denne mannen, holde taler om hans liv og til slutt fylle kirken med sang i det han forlot rommet i en flott hvit kiste, løftet i skulderhøyde av de nærmeste til hans siste hvilested.

Jeg kjente morfinen begynne å strømme sakte igjennom blodårene mine, brystet mitt knøt seg i det musklene fikk en reaksjon og jeg fikk vanskeligheter med å puste, noe som er vanlig. Øynene mine begynte å bli tyngre jo mer trøtt jeg ble. Injeksjonen kom som akkurat som bestilt fra den lille grå smertepumpen jeg hadde hengende ved siden av meg, men jeg ville ikke sove nå. Jeg ville høre mer av hva denne døende mannen hadde å si, jeg ville lære mer av hans visdom om livet, om hvordan han jobbet for at de han var glad i rundt ham skulle ha det så bra som overhode mulig.

Jeg fikk ikke med meg mer av setningene hans, jeg sovnet.

Da jeg våknet senere i de tidlige nattetimene var skilleveggen borte og det var en tom plass ved siden av meg. Jeg dro i den røde snoren som hang over sengen min får å tilkalle en sykepleier. Da hun kom inn og spurte hva jeg lurte på, spurte jeg hva som hadde skjedd med romkameraten min. Sykepleieren sto der med kun lyset fra den nesten ubrukelige lommelykten sin som eneste lyskilde å sa at han hadde blitt flyttet til enerom fordi han hadde blitt så dårlig.

Jeg så ham aldri igjen, men da jeg begynte å komme meg å jeg klarte å bevege meg med litt assistanse fra en rullator, kunne jeg se familien hans stadig gå i de trange korridorene, med stadig finere blomster og dyrere sjokolade.

Jeg fikk ikke tatt farvel med min romkamerat, jeg var på vei inn på rommet hans flere ganger, men jeg klarte ikke å gå inn. Hva skulle jeg si, skulle jeg spørre hvordan det gikk med ham. Var det min plass i det hele tatt å trenge meg inn på noens siste dager. Jeg som utenforstående, ung og uerfaren i møte med døden. Nei, tenkte jeg, han skulle få slippe det.

Da jeg var frisk nok til å reise hjem og ble kjørt ut av avdelingen i en rullestol, optimistisk og med ny livslyst så jeg familien hans sitte i venteområdet ved resepsjonen; flere enn noen gang.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Kommentarer fra brukere Kommentarer


Du må fylle inn både navn og tekst for å sende inn skjemaet.

Legg inn en melding!

Obs! Ung.no svarer IKKE på spørsmål i kommentarfeltet. Send inn spørsmål på ung.no/oss

(HTML-tagger fjernes)
Gud
3
17.09.2018 10:03:29
Det er også gøy med aids.
k
0
17.09.2018 08:58:46
Bra novelle
h
1
21.08.2018 09:47:50
S
1
07.07.2018 22:38:41
Virkelig imponerende skrevet! Dette må du fortsette med!
ENsomKommenterer
5
08.06.2018 19:23:38
Det var en fin novelle!