Det var lettere for han. Når det egentlig skulle være like vanskelig for oss begge. Etter en varm og god sommer, kom en kjølig høst hvor alt begynte å dø. Så vinteren, hvor alt ble kaldt. Før min første varme sommer var alt en kald vinterstorm. Helt til jeg møtte han og alt begynte å gå i sakte film. Hvem skulle tro at blondt hår og brune øyne skulle til for å få min storm til å ta slutt? Men det skulle ikke så mye til for min sommer til å ta slutt heller. Han var en tilskuer til min vinterstorm, og skulle ikke være noe mer enn det. Den jævla vinteren.

Jeg satt alene og ventet på at resten av klassen skal komme inn i klasserommet. Jeg likte å være tidlig på skolen, da gangene ikke minnet om en slagmark og da de eneste plassene som var ledig i klasserommet ikke var bakerst ved veggen der gamle tyggegummi klyser hadde oppmøte. Jeg klarte ikke å følge så mye med på det læreren hadde å fortelle. Oppmerksomheten min hadde flyttet seg mot døren, eller ikke døren. Han som sto i døren. Navnet hans hadde jeg fått vite takket være læreren sitt opprop, jeg har aldri elsket ideen av et opprop mer enn det jeg gjorde da, og jeg hadde vell aldri elsket navnet «Jørgen» mer enn da heller. Det var da det starta. Et nytt håpløst håp som man kaller for «forelskelse» tok over meg.

Nå er mitt første møte med Jørgen noen måneder gammelt. Vi hadde en kjemi, en god kjemi. Min forelskelse ble mer til en kjærlighet, men jeg ble fortsatt forelsket hver dag. Etter skolen dro vi hjem til han. Hans lille leilighet som faren hans betalte for, ble en fast møteplass etter skolen. Der lå vi, i sengen hans og jeg stirret i hans mørke, nesten svarte øyne som passet ubeskrivelig godt til hans mørke, blonde hår. Jeg følte jeg så han, men bare fordi jeg hadde sett alt av han og han alt av meg, betød ikke at vi så hverandre. Det var da det gikk nedover. Et nytt syn på hverandre som vi ikke kunne se.

«La oss skape mest ut av den tiden vi har sammen» sier de. Jeg tror jeg var så desperat i det øyeblikket at den setningen begynte å gi mening. Jeg ba til Gud om at Jørgen skulle bli hos meg. Han ble, ble mens han tenkte på å dra. Jeg la ikke merke til at mine følelser var den eneste følelsen mellom oss. Det gikk sakte, han gikk sakte. Så sakte at jeg ikke en gang merket hvor fort jeg kom til å falle. Det var da det slutta. Det var da sommeren tok slutt og høsten begynte å komme. Min eneste følelse var ikke en følelse lenger, men et håpløst håp.

Jeg vil si at han skulle brydd seg mer om meg, men sannheten er at jeg burde også brydd meg mer om meg. Vi møttes på skolen, vi møtes fortsatt på skolen. Vi møttes i leiligheten hans, vi møtes ikke der lenger. Vi møtes ikke lenger. Det var da jeg gikk oppover. Mot stjernene jeg trodde var i øynene hans, men som egentlig var i meg selv. Stormen startet ikke, jeg startet. Jeg vil takke Jørgen for å vise meg hva jeg ikke er verdt. Jeg er ikke verdt hans følelser ovenfor meg. Hans følelser for meg var som mine følelser for meg før han viste meg andre følelser. Hans følelser og mine gamle følelser for meg var stormen. Jeg glad for å være ute av stormen.